« Maya-2: Artenes opprinnelse »

Kapittel 24

Tora gikk sammen med Norton. Hun har legget seg på seng i hans hus. Kroppen var fullt av opplevelser. Norton satte seg ved henne. Smiler han eller ikke? Et rar ansiktsuttrykk. Han er både bestemt og myk. ”Et ansikt av Buddha!” – hun tenkte. Men hun visste egentlig ikke hva for et ansikt Buddha hadde. Tora har åpnet et brev fra Purna.

 

”Jeg har samlet beskrivelser av alt som gjenklanger med sinnsro”:

*) Uendelig ørken jeg vandrer i. Det blåser og sol befinner seg rett over meg. Jeg føler ingen hete. Jeg går og ser sand omkring seg. Horizont og fjell omkring meg. Alt er så stille. Jeg vet at jeg skal gå videre. Ingenting skal stanse meg.

*) Jeg befinner seg i fjellene. Det er stillhet omkring meg. Jeg hører iblant et lyd av bekk eller fugler. Jeg er ikke nødt til å haste. Jeg ønsker å sitte og oppleve dette igjen og igjen.

*) Jeg er alene og det er ingen omkring meg. Jeg ønsker å være alene helet tid. Det er noe fast inne i meg. Jeg hører et lyd av en halv åpen dør og vind. Jeg skal gå et sted hvor jeg har aldri vært før.

*) Alt som var klar omkring har mistet farge. Alt ble transparent og ble dekket med tåk. Jeg ønsker ikke å holde for ubetydelighet lenger. Jeg ønsker å gå et sted hvor det er virkelige farge.

*) Kyst av et hav full av steiner. Bølger støter på kyst og trekker seg tilbake. Det er en uendelig linke av tom strand foran meg. Det er kaldt. Jeg hører bare lyd av bølger og noen ukjente for meg vesener. Jeg skal gå på denne kyst helt til jeg skal oppnå et viss mål.

*)En snødal. Vind blåser sterkt. Jeg vet at jeg skal fortsette å gå helt til jeg skal se et viss tegn. Jeg vet ikke hva for et tegn dette skal være.

*) Det ligger lister med beskriveler av lyste opp oppfatninger på gulv. Mordaer og drager skrev dem. Mordaer gikk. De skal ikke kunne fortelle meg noen ting. Jeg ønsker å gripe disse beskriveler for å lese og huske alt skrevet der. Men vind hindrer meg og jeg må sette sine egne beskrivelser.

Den sterkeste gjenklang er forårsaket av et synsbilde av en by som var forlatt av folk. Også et synsbilde av en uendelig vei gjenklanger sterkt med LoO.

LoO gjenklanger med ord ”tom”, ”ubebodd”, ”uendelig”.

Lyd av regn. Jeg vet ikke hvor jeg befinner seg. Jeg vet at jeg skal gå etter at solen skal vise seg.

Jeg leste ”verk” av Bodh og opplevde LoO. Jeg kunne ikke forstå hvilke LoO jeg opplever. Så opplevde jeg følelser i mage og hals.

Jeg har mistet et ønske til å spise og sove. Jeg har ønsket å skape disse LoO og følelser.

Jeg ønsker ikke å være likegyldig til LoO.

Jeg har begynt å samle tekster som gjenklanger med LoO. Jeg ønsker å huske dem hele tid. Mekaniske ønsker forsvinner pga en slik tilstand.

Jeg har spurt seg ”hvorfor glemmer jeg så lett om at LoO kan oppleve alltid?”

Hvis jeg skal lese Bodhs fortelling 10 ganger, så skal jeg kunne huske denne opplevelse og gjenoppleve den hver gang jeg skal ønkse dette. Hvorfor gjør jeg dette ikke?

Hvorfor anstrenger jeg ser ikke hele tid?

Etter å ha beskrevet sine mål, jeg forstod at de er påtvingte.

Hva ønsker jeg å gjøre nå?

Det å gå et sted under regn og tenke om at jeg skal se fjell og vind snart.

Jeg skal ikke være avhengig av sine vaner lenger.

Jeg er redd til å bevege seg for å ikke miste denne tilstand.

Jeg gikk på en sti og forestillte seg at Bodh går foran meg. jeg har opplevd bekymring av hans mening på 2. Og så har jeg opplevd noe jeg kan ennå ikke beskrive. Denne følelse har jeg tidligere lest om.

Being og hender føler kulde. Jeg ønsker å gråte. Hele ryggen er anspent.

Jeg ønsker ikke å glemme.

Jeg ønsker å oppleve LoF hele tid. Men hvordan skal jeg gjøre dette? Skal jeg henge beksrivelser av dem på vegger?

Jeg opplevde frykt av det at jeg skal slutte å oppleve noe jeg oppleve like nå. Denne frykt hindrer meg.

Hvorfra har denne vanvittig tanke kommet fra?

Jeg gråter.

Kulde har oppstått i bryst.

Hva opplever jeg til Bodh?

Jeg ønsker å skape sin egen praksis av skapelse av LoO.

Jeg ønsker å lese ”verk” og skrive ut de LoO som jeg opplever.

Hva liker jeg i dette tre?Hvorfor oppfatter jeg den som en del av sin grå verden?

Hvorfor oppfatter jeg den ikke som noe mystisk?

Jeg har begynt å skape sikkerhet i det at jeg ser alt dette for første gang. Først har der ikke skjedd noen ting. Så snudde jeg hode og så at sti snur seg til fjells og jeg opplevde sikkerhet i det at jeg kan gå dit for å aldri vende tilbake.

Jeg har ønsket å henge beskrivelser av LoF over hele hjem. Jeg ønsker ikke å glemme dem.

Jeg skal gå hjem og jeg skal ikke huske om det hvor sterk et ønske til å leve kan være. Jeg må huske om at det å leve kan være SÅ interessant.

Jeg har stanset og så på himmel. Jeg så noen skygger over fjellene. Jeg forestillte seg at store fjell skjærer himmel og streber opp. Jeg så på fjell. Jeg tenkte at jeg er i et ukjent sted og noen vesener arbeider her. De undersøker og opplærer noen. De opplever nytelse pga dette. Og jeg kan spille sammen med dem. Tora står ved et hva like nå. Dykkere og commandos er ved henne. De opplever LoO og spiller med andre vesener.

Det oppstod sikkerhet i det at jeg spende bare noen år til her. Så skal jeg gå til fjells og innsjø.”

 

Nortons ansikt har på en måte blitt opplyst innenfra og han så rett på Tora.

- Det er bra at vi utfører eksperimenter og øvelser, ikke sant?

- Akkurat.

- Vi har store problemer.

- ? – Det har ikke oppstått noen forbauselse. Det virket at Tora har forventet dette.

- Vi alle har store problemer. Jeg forstår dette. Og du forstår dette ikke.

- Vi bygger en ny verden, -- sa Tora.

- Ja, vi gjør det. Vi bygger en ny verden. Men vi ønsker ikke å bli kvitt den gamle verden. Se på hva vi er opptatt med.

- ?

- Vi bygger, forbedrer, undersøker og husker. Vi dekorerer sin fengsel. Vi erstatter alltid sine egne ønsker til å eie ting. Vi er hindret med opptenkte verdier. Tiden går og vi oppfører seg som idioter. Vi skaper bibliotek av sine undersøkelser og bygger et hjem for flyktninger og commandos. Vi reiser og gjendyrker natur. Vi undersøker nye verdener. Alt dette er så bra. Men dette er bare en del av det viktigste. Vi har ennå ikke begynt å gjøre det viktigste.

- Jeg ønsker sterkt å hjelpe Purna og andre...

- ”Hjelpe!” – Norton har avbrutt henne. – Men når skal du egentlig leve selv?

- Dette er mitt liv!

- Er dette ditt liv? Og ingenting mer? Har ikke du brukt mye av sin tid på det å ”hjelpe” fordi at du er redd til å leve selv? Studerer du kanskje alt fordi at du ønsker ikke å endre seg selv? Vi bruker ikke seksten timer for å endre seg. Og hva med Purna? Bruker hun nok tid for å undersøke SINE oppfatninger?

- Vi skal ikke kunne…

- … bygge noen ting på denne måte. Vi skal ikke rekke å gjøre dette. Har ikke du tenkt på at det finnes muligens ikke behov for å bygge noe? Har du noen ganger sett pc eller en bygning som tilhører en delfin? De har I DET HELE TATT ingenting av materielle ting. Men de er mer utviklete hva gjelder oppfatninger. Jeg anbefaler ikke å slutte å bygge materielle ting. Vi opplever sikkert et glad ønske til å forbedre sitt liv. Men du har jo studert historie. Du kan fortelle mye om det hva hyperkompensasjon er.

- Men jeg… jeg kan ikke si at jeg har undertrykt noe lignende…

- Vi arver vår fortid og vi har delvis gammeldags konsepsjoner. Vi opplever et ønske til å bygge, til å eie ulike arter av dyr, til å eie informasjon. Vi gjør alt dette for å oppleve lyste opp faktorer med en gang. Et ønske til å eie ting påvirker oss umerkabt. Menneskeheten har veldig lenge undertrykt og ødelagt alt levende. Det var for mye forbudte ting (sex, oppfatninger, glede). Og nå opplever vi hyperkompensasjon. Vi handler pga en konsepsjon om ”effektivitet”. Vi oppfatter denne ”effektivitet” på sin egen måte. Vi ønsker å skape mer LoO for å reise i bevisstheten. La oss ta de mennesker som gjendyrker jord. De kunne bruke bare få timer på dette om dag. Men det er ikke nok å bruke bare få timer på dette. Så de begynner å tenke ”det skal ta mye tid før vi skal avslutte vår arbeid”. Dermed blir gø påvirket av andre ønsker. Men man ønsker ikke å merke dette. Man undertrykker denne forståelse og sammenlikner seg med gammeldags menneske. Før mennesker har ikke gjort noe lignende. Så gjør man en konklusjon om at det er mye lykkeligere å leve i dag, ikke sant? Men dette er galt. Vi er lykkelige når vi opplever en følelse av livets dybde på 8-10. Lever du med livets dybde-8?

- Jeg? Nei...

- Er ikke dette det viktigste?

- Du må bare stanse denne jakt. Du ønsker å hjelpe mennesker. Du ønsker å bruke sin tid og sine krefter for å hjelpe og opplære dem. Hvorfor skal du bygge en ny base? Har ikke du et sted å leve? Jo da. Du ønsker å ha en egen base for å utføre alt på en komfortabelt måte. Det er så interessant å bygge noe for mennesker som streber etter frihet og LoO. Her får vi en selvstridig situasjon. Vi gjør mye for hverandre men vi slipper å gjøre noe for seg selv. Hvorfor trenger vi dette? Hvorfor skal vi ”hjelpe” andre mennesker på denne måte?

Tora så seg omkring for å liksom finne noe bestemt.

- La oss ta dette eksperiment. Enhver av oss ønsker å utføre det på sin egen måte. Dette skaper kaos. Noen skal ønske å kommunisere med mordaer mens andre skal møte Bodhi. Du har lært seg dykninger. Du kan integrere oppfatninger av andre mordaer. Så har livet ditt blitt mer interessant? Tidligere mennesker har ønsket å få mer biler og penger. Og deres liv var forferdelig. De har strebet etter det å eie ting. De har dødd i marasme og dumhet. Og nå lever vi sikkert på en annen måte, ikke sant?

Tora har ikke svart noen ting.

- Tenker du på dette?:). Våres situasjon er veldig forferdellig. Vi har endret et mål av våres liv. Vi atskiller seg fra gammeldags mennesker. Men det finnes enda en avgrunn foran oss.

- I dag... Jeg har våknet opp i dag og forstod ikke hva som skjer. Jeg følte seg fremmed her. Så husket jeg at jeg har nylig opplevd veldig noe tiltrekkende. Bare denne minne ble igjen. Det virket at jeg har sovet og opplevde LoO. Og nå jeg har våknet opp og glemte om at jeg hadde et annet liv. Jeg har plutselig havnet til en annen verden.

- Ja. Vi har mistet puls. Vi er opptatt med noen annet. Vi har strebet etter frihet og nå vi har stanset.

- Hvis jeg tenker om det at jeg skal bruke bare to timer på realisering av gø, så oppstår det bekymring. Dette tyder jo på et mekanisk ønske. Men hvis det oppstår klarhet i det at dette ønske er mekanisk, så forsvinner dette ønske ikke. Men det å oppleve og det å realisere et mekanisk ønske uten klarhet er to forskjellige ting.

- Og du synes at de er store og kloke gutter, ikke sant? – spurte Norton.

- Forstår de ikke alt dette? Jeg forstår dette med bevissthet. Men de er jo commandos og dykkere.

- Har du bestemt å spørre meg?

- Ja… for jeg forstår ikke…

- Du må få klarhet i dette.

- Det skal jeg, - Tora tok en stein som lo ved hennes seng. – Mordaer av Jord... jeg dem også i mitt hus. Jeg skal bringe en hit også. Jeg skal røre og klemme den. Jeg skal oppleve LoO, men...!

- Er du redd til å si dette høyt?:) – Norton lo.

- Vel... dette er heller uvanlig. Men det finnes et spørsmål om jeg kan oppleve LoO uten å bringe disse mordaer hjem eller ikke? – Tora var forbauset.

- Hva opplever du?

- Jeg opplever frykt av det å miste livets mening...

- Og?

- Og det oppstår også klarhet i det at jakt på lyste opp faktorer har blitt et påtvungt mål. All vår kontakt med delfiner, integrering av oppfatninger og annet er bare en jakt på LoF.

- Opplever du noen bekymring for vårt kultur og utvikling av samfunn?

- Ja… hva om Kremer skal avslutte opplæring av ungdom? Skal de oppleve kjedelighet? Alt dette er jo så åpenbart i denne jakt... – Tora har tiet.

- Det er vanskelig å stanse når alle omkring deg er opptatt.

- Det er interessant at jeg har hele tid tenkt at du er veldig klok og fremmed menneske fordi at du fører ingen leksjoner og forteller ikke om sine undersøkelser. Etter at jeg så deg i dag, så opplevde jeg nærhet og åpenhet. Du ønsker altså å si at vi har store problemer… -- Tora stod opp og gikk til vindu.

– Det viser seg at jeg er redd for kjedelighet... jeg er redd. Norton... jeg har blitt så vant til frykt at jeg merker ikke lenger LoO og eLoO. Jeg sa til seg selv at jeg ble ikke opplært av commandos og jeg levde i en vanlig familie. Og alt dette var selvbedrag. Jeg er også uærlig akkurat nå.

Plutselig Tora har begynt å skrike på seg selv. Hun har ønsket å frigjøre seg for hvert pris.

 

<< Til forsiden

forward >>