« Maya-2: Artenes opprinnelse »

Kapittel 23

Norton var sent. Purna har svart med det samme.

 

”Liv er overalt! Dette uttrykk gjenklanger i meg med foregripelse. Jeg ønsker å få noe nytt. Det er så mange av ønsker! Det er for lite tid. Men forventning bare forsterker seg pga dette. Ønsker endrer seg. De likner isbjerger som beveger seg gjennom et hav. Livet er overalt. Det kan oppdages i alle steder. Etter å ha lest brev fra deg, jeg husket en artikkel om partikkels plasma. Altså en vanlig plasma er et sett elektroner og ioner. Hele univers består av den. Og partikkels plasma oppfører seg helt uvirkelig uten gravitasjon. Dette er vitenskapelig fantasi. Partikler danner en gruppe. Men hvordan gjør de det? De danner en spiral! Disse kan samvirke og danne kopier av seg selv. Betyr dette at de er levende? Dette virker fantastisk... Men vi klarer å integrere oppfatninger av skygger... og dette er ikke mindre fantastisk. Altså vi skal undersøke videre. Menges ønsker å røre på en morda fra rommet. Det virker at menneskets historie har nylig begynt.

Har du noen gang prøvd å la sine ønsker være? Det finnes jo en slik praksis også. Hvilke oppdagelser kan den føre til? Jeg har nylig begynt å utføre den. Når konkurranse av ønsker har blitt for stor jeg opplevde et ønske til å oppleve en periode av fullstendig stillhet. Jeg har forstått at entusiasme og forventning må ikke fjernes. Jeg må bare utsette sine ønsker. Jeg skal skrive deg senere om det hva fikk jeg ifølge denne praksis. Du må prøve også. Nå skal jeg skrive for ungdom!”.

 

Tora slo av skjerm og gikk for en tur langs strand. Hun så mange små og middels store bølger i hav. De har forstørret seg rett før kyst. De beveger seg i en rekkefølge. Når de oppnår kyst, så ødelegges de pga alle steiner.

Det har oppstått hengivenhet til havet på nytt. Om morgen Tora har opplevd den samme hengivenhet da hun har badet sammen med fisker. Fisker var store og hadde ulik farge. Det er umulig å beskrive deres farge. Det er rart at selve farge av fisk gjenklanger med en følelse av kjønnhet, glede og sympati. Skilpadder er så store som et menneske. Tora har ønsket å svømme med dem. Hun svømte til en skilpadde og så på den i løpet av noen minutter. Tora var redd for at skilpadde skal bite henne så Tora rørte bare hennes bakbein. Det var SÅ behagelig å røre henne. De har store øyne og de ser på folk med interesse. Så har Tora tatt på seg utstyr og dykket ned. Hun så en avgrunn etter tretti meters dybde. Det var så mørkt der. Hun svømte med skilpadde over avgrunn. Det var lett og gledelig å svømme der. Fem fisker svømte til henne og så på henne. Det er umulig å oppfatte dem som dumme vesener. Tora har begynt å svømme ned i avgrunn. Den samme følelse oppstår når man flyr i sine drømmer. Frihet og glede...

Hvor ble det av Norton? Tora svømte til kyst. Hun tenkte om mordaer av hav igjen. Hun har begynt å skape ulike LoO og konsentrere seg på hengivenhet på Jord samtidig. Plutselig hun opplevde trykk i hals. Trykk har spredt seg fra fingre til bryst. Det ble vanskelig å puste samt at trykket har forsterket seg. Det føltes at kroppen beveger seg i ulike retninger og dette forårsaker nytelse. Kroppen har flere ganger opplevd kramper. Tora følte glede.

Hengivenhet. Kroppen reagerer på hengivenhet på denne måte. Skal hun fortsette å svømme? Toras hengivenhet har forsterket seg og gule linjer har spredt seg fra hjerte til alle steder omkring. De fyller kroppen og streber til havet. Disse linjer kjæler alle fisker og delfiner i havet. ”Dette er ikke synsbiler” – tenkte Tora. Dette var virkelige følelser. Dette var følelser langs utenom kroppens grenser. ”Vi har bare begynt vår reise”. Tora hadde en konsepsjon om at klar hengivenhet skal hindre andre oppfatninger. Klarhet... det er rart at den fremvises ikke i tanker. Den er som en særsklit oppfatning. Kan jeg rette klarhet? Jeg ønsker å rette den på hengivenhet. Typer av hengivenhet har oppstått og Tora har registrert dem:

1. øm hengivenhet – gjenklanger med ord ”gjennomtrengende dyp”, ”tynn”, gjenklanger med et synsbilde av transparent innsjø i fjells.

2. hengivenhet-lykksalighet – den mest intensiv hengivenhet som gjenklanger med ord ”utålelig”, ”det er umulig å stanse, å tåle den”. Denne hengivenhet gjenklanger med mange LoO.

3. hengivenhet-sinnsro som oppstår i forhold til et viss vesen og så virker det at dette vesen blir nær deg.

4. hengivenhet-forventning som oppstår ifølge sterk forventning og hengivenhet til noen du opplever forventning i forhold til. Slik hengivenhet gjenklanger med en tanke om nye drager og mordaer. Det finnes forventning om at det skal oppstå mer av dem.

Hengivenhet endrer sikkert andre lyste opp oppfatninger. De blir mer klare og dybe. Det oppstod et synsbilde om at LoO som fremvises ikke sammen med hengivenhet er bare en overflate av et hav. Men det finnes dybde også. Dybde atskiller seg sterkt fra overflate.

Tora har begynt å skape LoO og forsterke dem med hengivenhet. Det oppstod et synsbilde om at LoO er en stein på havets kyst. Bølger blander dem alle. Hengivenhet dekker alt på det samme måte som en bølge gjør. En følelse av mysterium – det virker at jeg befinner seg på en annen planet.

Tora har satt seg og dasket overflate noen ganger. Havet har rørt hennes kropp. Bølger har forårsakt hengivenhet og et ønske til å oppleve mer av dette. Så har det oppstått en følelse i hennes mage. Det virker at noe har prøvd å frigjøre seg fra henne. Tora har pustet inn og har fjernet et ønske til å anstrenge muskler av mage. Denne følelse har forsterket seg og Tora har husket noe fra sin barndom. Hun husket en lukt av frisk brød fra landsby. Hun husket glede av denne brød. Glede var så sterk at det oppstod tretthet av glede. Den var så intesiv at skuffelse har ikke fremvist seg. Selve tanke om at denne brød er veldig smakfull har ikke ført til skuffelse. Bilen forsvant og Tora så blå himmel over den. Det var en oppfatning om at noe har forsvunnet uten spor og denne oppfatning har forårsakt glede. Det har oppstått en oppfatning av fullkommenhet.

En minne har forsvunnet og Tora opplevde en ny minne. Det var så uventet at Tora har begynt å fortelle om dette til havet:

”Jeg levde sammen med sin mor. Jeg het Laksjmi og hennes navn var Kali. Jeg husker ingenting av det hvorfor jeg syntes at disse navn var rare. Jeg var nesten fem år gammel. Vi bodde i et rom: det var laget av leire. Det var ingen møbler og dårlig lys der. Jeg hadde ingen tanker hva gjelder tilstedeværelse av dette rommet. Det var vinduer der. Men jeg husker ikke hva var bak vinduer. Mor Kali (jeg kalte henne på denne måte) har undervist meg. Hun skapte situasjoner som har forårsakt klarhet i meg. Jeg fortalte henne om sin klarhet fordi at jeg trodde at hun vet ikke om dette. Jeg har senere forstått at jeg har husket alt ifølge hennes arbeid. Hun har av og til fortalt meg noe og jeg har fått ny erfaring. Tiden med henne var den mest verdifull for meg. Jeg har opplevd stadig mer nytelse og sinnsro pga henne. Så var det den siste natt. Mor Kali har sagt noe ”ubetydelig” og forberedte noe. Vi har legget oss for å sove. Dette ”ubetydelig” har jeg alltid tenkt om. Jeg har forstått noe og har begynt å si dette til Kali. Så har synsbilde endret seg og jeg har våknet opp på nytt. Min hengivenhet og nytelse har forsterket seg. Hennes atferd liknet på et vanlig menneskets atferd. Så har bilde endret seg og jeg har våknet opp igjen. Jeg var ikke redd av dette. Jeg har forstått at jeg har havneht til en viss tiltstand og jeg opplevde glede pga alle disse oppdagelser. Jeg har av og til sett seg fra et annen menneskets side. Men jeg husker ikke sitt eget ansikt.

Plutselig jeg har husket alt og løpte til Kali for å fortelle henne. Jeg sa ”du, mor, du er ikke et vanlig menneske. Du er veldig sterk gudinne. Jeg er en liten Laksjmi.” Plutselig alt har endret seg på nytt og vi har havnhet til et stor og rom full av lys. Vi satt ved et bor i et vanlig hus. Kali satt høyre for meg. Hun har blitt annerledes. Jeg opplevde en følelse av skjønnhet-10 og foregripelse-10. Det var en oppfatning av ubarmhjertighet og bestemthet. Hun spurte meg med et helt annen stemme. Jeg har forstått at hun har endret seg med hensyn. Jeg svarte henne og hun gikk bort. Jeg har forstått at hun kan forlate meg for alltid. Jeg har begynt skrike til henne. Hun har stanset og gikk til meg.

Jeg har forstått at jeg har hele tid opplevd lyst opp bakgrunn-7 og klar nytelse i kroppen. Og alt dette forsvant etter at hun gikk fra meg. Det har ikke oppstått noen selvmedlidenhet pga at hun gikk. Jeg tenkte da at ”denne LoB oppstår enten når hun kommer til meg eller når hun opplever sympati til meg”.

Så gikk hun vekk. Men jeg har fortsatt opplevd sikkerhet i det at hun er min mor. Jeg vet ikke hva dette betyr. Men jeg har ikke oppfattet oss som to krigere som har møtt for å diskutere noe. Jeg har oppfattet seg selv som et barn. Så har vi havnet til det samme gamle rommet igjen. Jeg visste at et ny liv har begynt. Jeg er gudinne (jeg kalte for guder alle mennesker som har ikke opplevd formørkelser), jeg opplever uendelig lyst opp bakgrunn på 7-10. Den fyller meg. Bølger av nytelse er så intensive at kroppen likner en seig masse av gull. Jeg er Laksjmi og jeg opplevde uendelig glede av det at jeg har lært fra Kali. Jeg opplevde mange ulike emosjoner. Jeg kunne løpe av glede-6. Og jeg kunne også bli alvorlig på 10 i hvilken som helst øyeblikk.

Jeg kan gjøre hva som helst akkurat nå. Jeg har begynt å tenke om hva jeg ønsker å gjøre i livet. Så husket jeg om Kastaneda. Jeg har begynt å løpe rundt på rommet og skrike ”Kastaneda”. Jeg husket at jeg opplevde sterk ømhet og hengivenhet til ham. Jeg husket at vi har blitt opplært sammen i løpet av lang tid. Vi hadde veldig gode forhold. Jeg har skrikt nok og så har Kastaneda gått inn i rommet. Han smilte. Jeg klemte ham og vi lo sammen. Jeg har ønsket å pule sammen med ham hele tid. Jeg trodde at vi skal aldri ha nok samleie. Jeg har ikke opplevd noe lignende til noen gutter. Jeg har kysset ham og han sa at han har ønsket å finne meg. Jeg har sovet på ham. Jeg har heller ”dykket i sinnsro”. Jeg har aldri før sovet med så sterk glede og nytelse”.

Pluteselig Tora forstod at Norton sitter ved siden av henne. Hun opplevde ingen forbauselse eller under. Hun opplevde derimot lykksalighet. Hun opplevde også at hun befinner seg i to steder samtidig. Hun var satt samtidig ved havet og befant seg i skog. Et nåletre var dekket med snø. Alt var opplyst med sol. Hun opplevde klar sikkerhet i det at det finnes ingen mennesker her i skogen. Sinnsro-10. En klar oppfatning av at ingenting endrer seg. ”Ingenting endres her”. En oppfatning av bestemthet. Jeg kan bare stå der uten bevegelse.

En ny minne dukket opp og forsterket en følelse av anestesi. Nortons øyne liknet et hav av sinnsro. Tora har fortsettet sin fortelling:

”... jeg satt ved et hus om natt. Ømhet oppstod av et ikke objektert ønske. Det virket at jeg føler alt omkring seg. Det var en liten innsjø rett før huset. Det satt mange uvisste for meg mordaer der. Ettersom ømhet, nytelse og åpenhet har forsterket seg, noen planter har begynt å utstråle gull lys. Fugler og andre mordaer har begynt å skrike. Jo sterkere mine LoO var, jo sterkere de skrek. Noen gutter gikk ut for å se på meg. Noen rørte min skulder og sa at alle mordaer er så vakre. Jeg opplevde en rar tilstand av sinnsro på 10. Jeg opplevde sterk hengivenhet og åpenhet. Det virket at ”jeg” eksisterer ikke.”

Tora tok en pause. Norton har ikke beveget seg.

”En stor frosk hopte til meg. Den har begynt å kjæle meg. Jeg rørte den og opplevde nytelse-20 av hver sin bevegelse. Alt var gull...”

Toras stemme har svekket henne og hun har begynt å gråte.

 

<< Til forsiden

forward >>