« Maya-2: Artenes opprinnelse »

Kapittel 03

Arkiv 64/5633.

En del av ”Dagbok av Bodhi”.

 

*) Et ord ”å ønske” er undersøkt – nå har jeg klarhet

*) Hvis det finnes ikke LoO, så betyr det at det finnes NB. Jeg har oppdaget dette på en mer klar måte. Dette var bare en logisk konklusjon for meg tidligere.

*) En oppdagelse er gjort under undersøkelse av en konsepsjon av omstendigheters tilfeldighet og fortrinn. Hva som helst kan bli til en lyst opp faktor! Dette svekker en sterk bekymring for fremtid.

*) Det å sette opp lister er et nødvendig vilkår for utføring av undersøkelser (dvs. for oppnåelse av klarhet).

*) Foregripelse skaper mange glade ønsker.

*) Kommunisering med de som er interissert i praksis (og dem som bare later som om de er interissert) baserer seg for det meste på medlidenhet til dem. Medlidenhet gjør meg dum samt at det forsvinner atskillelse mellom ærlighet og løgn. Medlidenhet forgifter meg. Oppfatninger av mennesker avhenger av deres valg og ikke av min medlidenhet. Jeg har gjort mye for å la dem velge. Denne medlidenhet forårsaker negative forhold til deres dumhet og svakkhet. Jeg ønsker å fjerne medlidenhet og negativ forhold. Jeg ønsker å huske alltid om det at et menneske selv kan velde noe. Jeg skal være nokså enslig i sin praktisering. Ingen mennesker skal kunne oppleve lyste opp oppfatninger istedenfor meg (samt å fjerne negative emosjoner istedenfor meg). Dette er en glad enslighet som gjenklanger sterkt med et ønske til å hjelpe noen.

 

Uavhengig av pratisering av andre mordaer

Uavhengig av frykt

Uavhengig av omstendigheter

Jeg skal fortsette å praktisere

Jeg skal fortsette sin reise.

 

*) 11 minutter og 22 sekunder – klar lykksalighet og ekstatiske følelser i hals.

 

*) Dette stedet kan oppfatte noe som gjenklanger med et uttrykk ”selvoppofrelse”. Dette har fremvist seg i barndom. Så har dette ført til et ønske til å beksrive sine lidelser og frigjørelse. Jeg har ønsket å gjøre alt mulig for å hjelpe dem som streber frihet.

Dette gjenklanger også med LoO av fasthet. Jeg har aldri fryktet død (men jeg har sikkert opplevd frykt pga trusler). Jeg har til og med tenkt at død skal la meg bli kvitt formørkelser. Men et ønske til å leve videre og finne vei til frihet var sterkere. Jeg ser på et liv ofte som et prosess som uttrykker absolutt hengivenhet til andre vesener. Alt jeg gjør her er ikke veldig ønskende for meg. Jeg trenger eksempelvis bare fire kvadratmeter for å leve i og en mulighet for å se på mordaer av Jord. Jeg trenger enkel mat. Skal jeg ikke ha dette, så skal jeg bare død i glede. Jeg har tidligere sluttet å sulte bare fordi at sult har forårsakt for intensiv lykksalighet i meg. Det er ikke noe rart i det at dette stedet er klar til å seloppofre seg for tiltrekkende vesener.

Det er interessant at ”gjenkjennelse” av mordaer var øyeblikkelig. Jeg husker at det oppstod gjenkjennelse av Ezjatina. Den var veldig klar. Det samme har hendt med Jarka.

 

<< Til forsiden

forward >>