« Maya-2: Artenes opprinnelse »

Kapittel 27

Tora gikk ned til soverom og så på skjerm. Der var det en melding og et brev. Kanskje Brajs? Hun opplevde sterk søvnighet med brevet har forårsakt interesse.

 

”Det var en siste dag for dykking i går. Jeg mener virkelig dykking:) – vi har samlet oss for å dykke med gutta fra min tidligere gruppe. Du vet at jeg liker å dykke for å kjempe der. Jeg må passe på utstyr og nivå av luft. Jeg må passe på det å puste dypt nok for å være bevisst. Den første dykking var vanlig. Jeg har dykket alene for andre gang. Jeg har tidligere dykket ned til 80 meter og hadde sin bevissthet på 9. Jeg bestemte å dykke litt annerledes siden jeg hadde bare 190 bar i balong. Jeg har bestemt å hjelpe seg for å oppnå bunn veldig fort. På 90 meters dybde jeg hadde problemer med ører. Jeg måtte klemme nese for å få hørsel tilbake. Luft er så tett på denne dybde. Jeg har dykket slik at min hode var nede. Min bevissthet har saktnet ned til 5. På dybde av 105 meter jeg har forstått at det var galt å gjøre dette. På 105 meters dybde jeg har forstått at min bevissther ligger på 2 og jeg skal snart kjempe for livet. Jeg snudde opp og svømte opp lenge. Jeg opplevde en følelse av ubegrenset kropp. Alle følelser har endret seg slik at jeg forstod ikke hva jeg gjør. Jeg har begynt å bevege sine hender for å få bevissthet tilbake.

Kamp for bevissthet har blitt lettere på 90 meter. Bevissther var på 3-4 og jeg har bestemt at alt er OK. Plutselig skjedde det følgende:

1) jeg har sluttet å forstå om jeg er bevisst eller ikke. Det er vanskelig å beskrive dette. Jeg visste at i tilfelle jeg forstår ikke noe, så betyr dette at jeg er bevisst. Men jeg har også forstått at jeg kan dykke enda dypere akkurat nå. Kanskje jeg har sovet? Jeg har i løpet av lang tid ikke forstått om jeg sover eller ikke. Jeg har bestemt at jeg skal tenke om at jeg er våken for å overleve.

2) jeg kunne ikke få luft. Slik skjer det når luft er over. Jeg var på 90 meters dybde og hadde ingen sjanser for å overleve. Hvorfor har jeg mistet så mye luft? Kanskje jeg har svømt mer pga at jeg har mistet bevissthet.

Jeg har forstått at dette er slutt.

Jeg har sluttet å svømme opp fordi at dette var meningsløst. Jeg prøvde å suge ut så mye luft jeg kunne. Jeg har begynt å puste mer konsentrert og... jeg fikk luft igjen! På 70 meters dybde jeg hadde 50 bar av trykk. Jeg har brukt så mye luft pga at jeg har pustet mye mer enn vanlig.

Til slutt jeg måtte vente 40 minutter før jeg kunne svømme opp. Jeg har overlevd!

Dette var nesten slutt på min karriare! Jeg har neste ikke opplevd frykt fordi at jeg tenkte kaldblodig. Jeg har bestemt at jeg skal ikke dykke så dypt lenger. Envher teknisk feil kan føre til død.”

 

Tora tok en pause for å tenke. Dykkinger av Brajs har alltid forårsat glede hos henne. Først hadde hun et ønske til å si ”dette er jo farlig”. Men så husket hun at han har fortalt om reiser til nye verdener selv. Disse reiser er så farlige at det er verdt å øve med virkelige dykkinger først. Dykkinger gir deg mer sikkerhet i sin egen bevissthet. Man øver dermed å utføre alle prosedyrer for å sikre seg. Fare finnes i begge tilfeller. Det har også oppstått en tanke om at ”det er bedre å dykke sammen med noen”. Men Tora visste at Brajs har ønsket å øve i virkelig farlige forhold. Han har ønsket å få erfaring av overvinnelse av frykt. Brajs kommer fra ”grå verden” på den samme måte som Tora. De ble født i de familier som bodde på det samme område med praktikanter med som har støttet konsepsjoner og NE. Altså hun har mange dritt på det samme måte som han. Herfra følger det at de ønsker å endre seg med dykkinger... men dette er fortsatt veldig farlig. Tora har noen ganger dykket til sytti meter med andre. Klare LoO gir mer betydelig resultat. Men det tar tid før en praktikant kan oppnå klare LoO. Ingen kan gi et klar svar på spørsmål om hvoran klare LoO skal oppnås. Commandos gjør dette ved å bruke de mest effektive metoder. Men det er vanskelig å bli en commandos.

Tora har vendet til brevet.

 

”Etter å ha avgjort dette det oppstod et ønske til å oppnå det samme mål med direkte måte, nemlig ved å skape LoO. En farlig situasjon har dermed forårsakt et ønske til å utføre et angrep på sine formørkelser. Jeg har legget til side alle sine oppgaver og har begynt å utføre tetting. Jeg har begynt å kjempe mot kaotiske distraksjoner. Jeg har oppnådd en nesten uendelig lyst opp bakgrunn på 7-8 i bryst. Jo mer aktivt jeg har husket på LoO jo mer intensive opplevelser jeg hadde. Det har flere ganger oppstått et mekanisk ønske til å ”hvile”. Men jeg hadde klarhet ”det å hvile betyr å vende til halvdød tilstand”. Jeg fortsetter å praktisere. Jeg føler vedholdenhet og tetting av minner om praktisering og LoO. Jeg prøver å slutte å være ”seg selv”. Jeg ønsker å oppfatte Bodhi i dette stedet. Det finnes ikke noe mer gledelig enn å tenke om dette. Dette er en rar tilstand for jeg opplever ingen skeptikere. En tanke ”ingenting skal stanse meg nå” gjenklanger med denne tilstand. Jeg opplever ingen tilfredshet. Jeg har med seg en bok om Bodhi skrevet av Sonora. Det finnes gjenklang om hva som var opplevd med denne bok. Den er veldig gammel men jeg ønsker ikke å skifte den. Dette er en bok som jeg har helt fra ungdom. Jeg reiste til Bajkal sammen med den for å møte mordaer. Et ord Bodhi har forårsakt rar gjenklang i meg. Jeg visste ingenting om ham. Jeg var på en måte ”stanset” av dette ord. Verden har stanset. Jeg fant en bok om ham og jeg fant ikke noen bra informasjon der. Jeg har mistet interesse til Bodhi men hans navn har fortsatt gjenklanget i meg. Jeg har senere antatt at forfatter var et grå menneske og skrev boken på en veldig kjedelig måte. Så fant jeg en bok av Sonora og tok den med seg til Bajkal. Boken har endret meg. Det tidligere liv har endet. Jeg har opplevd uvanlig lykksalighet som jeg har opplevd bare i barndommen. Jeg har bestemt da at jeg ønsker å bli kvitt negative emosjoner. Jeg har til og med nektet å møte med en tibetansk lama.

To måneder senere på vei fra Irkutsk til Zurich jeg opplevde glede og forventning av fremtidig opplæring i en skole for praktikanter. Jeg visste at jeg skal aldri vende til det tidligere grå liv. Jeg leste ferdig boken og opplevde de viktigste følelser i sitt liv. Jeg følte utstrålig fra allesteds. Jeg snudde seg til vindu fordi at jeg har gråtet. Bodhi har blitt alt for meg. Vanlighet har oppstått etter hvert og jeg har vendet til sin vanlig tilstand. Det samme har skjedd flere ganger senere. Jeg har ikke ønsket å huske om dette fordi at jeg visste at jeg er et død menneske og mitt liv er mye verre enn død.

Jeg har for det første opplevd seloppofrelse på 200%. Jeg opplevde dette da jeg leste om det hvordan drager har opplevd hengivenhet til Bodh. Jeg opplevde det samme for dem, nemlig takknemlighet og hengivenhet.”

 

Tora fikk noen brev til mens hun leste dette brev. Hun husket om det at noen har ønsket å snakke med henne. Men hvem kunne ha ringet henne? Og hvorfor har melding blitt slettet? Tora kunne ikke forstå hvem har sendt den. Dette er rart... Tora følte søvnighet igjen og løpte ned til Vaju. Det skal ta tid før han skal føle seg komfortabelt med mat...

Men der var det et nye menneske IGJEN! Tora var der noen minutter tilbake og det var tomt. Og nå har et ny menneske oppstått. Tora slo på lys og så en jente som lo på gulvet. Hun var kledd på den måte som Vaju. Tora tok av hennes maske.

- Jeg skal ha slutt på dette, - sa Tora. – Vaju, kom hit! – Vaju løpte til henne og forstod at det er ingen fare for Tora.

- Hun er i live, - sa Tora, - vi håper at hun skal våkne. Kjenner du henne? Er dette din veninne?

Vaju så på hennes kropp og smilte. Hun visste henne ikke.

- Men noen vet dere, -- Tora prøvde å våkne jente. Men Vaju har stanset henne.

- Ikke rør henne. Jeg husker at dette var ubehagelig for meg.

Han satte seg ved jente og begynte å røre henne fytta med sin kukk. Så har han begynt å pule henne.

- Jeg skal våkne henne. – Etter noen minutter hun har begynt å hjelpe ham. Vaju tok ut kukk.

Tora så at noen har ringet henne igjen. Dette var Norton. Han er jo... han deltar i Eksperiment. Hva har hendt? Det var skrevet ”kom til senter straks”.

- Vel, greit…, - Tora følte seg overrasket. Vaju og jente skal vente.

- Du må bi her og jeg skal vende tilbake straks!

- Hvor skal du? – Vaju var overrasket også.

- Jeg vet ikke. Dette er nødvendig.

Jente har åpnet øyne. Hun var halv bevisst på den samme måte som Vaju.

- Vaju, du må ta være på henne. Jeg skal gå. – Tora løpte ut og hoppet til vann. Hun svømte til strand og løpte til senter.

- … jeg er sikker at delfiner har ingenting å gjøre med dette.

- så hvem har gjort dette?

- jeg vet ikke!

- la Tsjok finne Triks og Magnus fordi..

- de kan ikke hjelpe oss!

- de er jo der lenge allerde. De kan ha nye ideer.

- men dette er verdener av Mejson og dette er sikkert ikke vanlige verdener…

- dette er noe vi ennå ikke vet om, Harvi

- hva kan vi gjøre?

- vi kan risikere... Vi mister tid på disse diskusjoner!

- vi måtte handle tidligere…

- dette er våres tap. Vi er ikke i barnehage lenger.

Tora stod i rommet.

- Trenger noen meg? – sa hun stille. – Alle har tiet med det samme.

Det var ikke mange kjente personer her.

- Hvem er dette?? – sprute noen og Tora forstod at ingen har ventet på henne.

- Hvordan har hun kommet hit? – noen streng stemme har spurt dette. Tora snudde seg og så en man som liknet på en fugl.

- Hun har adgang, – sa noen. – Hun var invitert som en vitne.

Fuglen kom til Tora og har begynt å se på henne uten noen ord.

- Vi må gjøre noe, -- Tora gjenkjente denne stemme.

- Artsji! – Tora var forbauset. – Du har jo flyttet til Tibet rett etter meg. Det er så bra at du er her! Har ikke du lært å fly der ennå?

Artsji smilte.

- Høst begynner i Sjaolin, -- hennes intonasjon var så rar Hun så både på Tora og nesten gjennom henne. – Vind blir sterkere og det blir mørkt veldig tidlig. Det skal være vinter snart. Og jeg skal fortsatt øve med kung-fu. Jeg opplever uendelig nytelse og forventning av en reise og realisering av glade ønsker.

Artsji har slikket sine lepper og tenkte om noe. Tiden omkring dem har stanset. Alle så på dem og lyttet etter deres samtale.

- Når det finnes et glad ønske til å gjøre noe, så skjer endringer mye fortere og gledelig. Jeg endre seg og opplever bestemthet og et ønske til å oppnå et resultat. Jeg håper ikke på det at jeg skal oppnå et resultat ifølge mekaniske handlinger. Jeg øver ikke pga en konsepsjon, men pga et gø. Jeg kan utføre den samme bevegelse i timer. Disse handlinger forårsaker vedholdenhet og forventning-antakelse om at jeg kan øve med lyste opp oppfatninger på den samme måte. Det oppstår nesten aldri selvmedlidenhet. Det oppstår derimot oppfatning av seg selv som et menneske som oppnår sine mål uten uttrykkelse av NE. En slik tilstand er ikke forenlig med barnslighet.

Artsji har talt sakte men ingen har avbrudd henne.

- Det har også blitt tiltrekkende å oppleve overanstrengelser til og med hvis de er ikke rettet mot skapelse av LoO. Jeg husker denne tilstand som oppleves når jeg utfører slike anstrengelser. Det er mulig å oppleve tiltrekkende oppfatninger til og med hvis jeg tenker ”jeg kan ikke gjøre dette”. En oppfatning av sine fysiske muligheter har endret seg. Jeg har eksempelvis utført anstrengelse av magemuskler 270 ganger etter trening.

- Men…hva gjør du her?

- Jeg vet ennå ikke, - Artsji smilte. – Men du vet jo heller ikke hvorfor du er her, ikke sant?

- Jeg vet ikke, du har rett:) Norton har sendt meg en melding og jeg løpte hit. Men har er ikke her. To mennesker har oppstått i min hjem fra Nedre Områder. De skammer seg til å spise.

Tora sagde den siste setning rett i ansiktet av Fuglen fordi at han stod opp og har nærmet seg henne.

- I går jeg har tatt en pause i sine øvelser og reiste til sjøs i Sulavesi, -- Artsji fortsettet. Om morgen jeg så at delfiner spiller rett ved kyst. Jeg gikk i vann og de har omringet meg. Jeg har rørt dem og kysset deres fjes. De har klemt meg. Det har oppstått sikkerhet i det at de er bevisste vesener. Jeg hadde ingen tvil i det at de er så levende og virkelige som mennesker. Det har oppstått en følelse av noe nytt og frisk. Jeg hadde ingen frykt eller et ønske til å gjemme seg. Jeg hadde en oppfatning av frihet som gjenklanget med ord ”tett”, ”full” og ”fast”. Delfiner har spilt omkring meg og jeg så på dem. Jeg opplevde klare LoO pga dette. Så har jeg også dykket og åpnet øyne under vann. En delfin svømte til meg og jeg har klemt ham. Jeg opplevde enighet og åpenhet. Jeg har oppfattet seg og delfin som en enighet. ”Vi” var et vesen. Jeg har gråtet av enighet og glede da vi har svømt ut. Det var mange delfiner omkring oss. Og alle av dem var ærlige og virkelige. Jeg har klemt dem og spilte med dem. Så har jeg forstått at jeg har en klar tanke i sin bevissthet.

- En tanke?

- Ja, jeg har kalt den ”en tanke” for at jeg visste ikke hvordan jeg skal kalle denne oppfatning.

- Hva for en tanke var det?

- En tanke om at jeg må reise til Sipadan for å finne deg.

- Meg??!

- Deg. Jeg løpte ut av vann og reiste hit. Jeg var ikke beundret av det at du var utilgjengelig. Jeg har kommet til rommet og her jeg ble sagt at du deltar ikke og de vet ikke hvor du er. Det har skjedd noe og alle løpte rundt omkring.

Fuglen har endelig åpnet munnen:

- Hva har du sagt om Norton?

- Norton har sendt meg…

- Gi meg den. – Tora ga utstyr til Fuglen.

- Hva heter du, Fuglen?

Mannen slo på hennes utstyr og så på meldinger.

- Hvor er den?

- Hva?

- En melding fra Norto.

- Oj… vel… den har sikkert blitt slettet.

- Slettet??

- Ja, den forsvant. Den første melding har jeg fått en halv time eller en time tilbake. Men jeg glemte om den og den forsvant. Jeg visste ikke hvem har sendt den. Jeg kom hit etter å ha lest den andre melding. Har noe skjedd?

Et menneske-fugl har lyttet på henne og tiet. Han så på henne.

- Altså Norton har sendt deg en melding og sa at du må komme?

- Ja.

- Greit. Så du er sikker at melding var sendt av Norton, ikke sant?

- Ja. Hva har hendt?

- Så du har fått den ti minutter tilbake?

- Ja!

- Norton har dødd.

- Dødd? – Tora kunne ikke tro på dette.

- Vel, delfiner har drept ham.

 

<< Til forsiden

forward >>