« Maya-2: Artenes opprinnelse »

Kapittel 10

”For lite luft” – denne tanke har oppstått og jeg tenkte på raftere og en ulykke som har hendt etterpå. Fløte støter mot en bjerg og jeg faller i vann... Fløte trykker meg til steinen slik at jeg får et sår. Jeg tenkte ”jeg må bare overleve”. Disse tanker har oppstått i løpet av bare ett sekund. Så tenkte jeg ”jeg er under stein”. En følelse av frykt har fått meg til å konsentrere alle styrker. Jeg har ikke opplevd panikk også da jeg har forstått at jeg mangler luft. Jeg var forbauset av så rar hjelpeløshet. Jeg har også sett at den andre fløte lå på bunn. Gutter prøvde å få den opp. Men det gikk ikke an. Alle var klare til å hoppe fra den. Men så har de endelig klart å få fløte opp fra vann. Jeg har forstått at jeg kan svømme ut herfra også. Jeg opplevde bestemthet til å få seg ut herfra. Jeg klarte endelig å puste normalt!!

Trapp forstod at han hadde en åre hele tid med seg. Dette er ikke rart fordi at han var så forbauset av denne situasjon. Og kanskje han brukte den for å få seg ut av vann? Han kunne ikke huske dette nå. Han befant seg på strand av Kali-Gandaki.

En fløte lo ikke langt unna ham. Trapp gikk dit. Han opplevde smerte på venstre side. Han husket på såret hånd. Han så på sin hånd og oppdaget at den var ikke egentlig skadet utenom hud.

”Jeg har ikke ønsket å ta på seg helmet!” – Trapp nikket med hode da han husket på dette. Det var bra at han har i hvert fall tatt på seg vest.

Nå som han gikk på strand, han husket et sterk slag i hodet. Han har sikkert miste bevissthet etter dette slaget.

Gutter så bekymret ut. Det viste seg at de så at han ble klemt mellom fløte og stein og falte ned i vann.

Berta så at Trapp ble kastet ut av fløte. Hun har prøvd å utjevne trykke på fløte for å ikke la den snu seg. Men hennes vekt var ikke tilstrekkelig. Hun falte ned i vannet og fløte har dekket henne. Etter hvert hun opplevde en lyst opp oppfatning som har gjenklanget med bestemthet og sinnsro. Passende ord for denne beskrivelse er ”det finnes ingen utvei”, ”jeg må overleve”. Etter å ha svømmet ut fra fløte bølger tok henne ned igjen. Hun forstod da veldig klart at hun kan dø akkurat her i Kali-Gandaki blant alle disse skogene. Etter å ha forstått dette Berta skapte sikkerhet-500 og forventning-500 og klarte å puste inn før en bølge har dekket henne igjen. Hun svømte ut igjen og så at fløte var like ved.

Om kveld de snakket om det som skjedde i dag. De forstod at deres handlinger var for ubestemte. De har ikke handlet som en gruppe. Ingen har prøvd å hjelpe Berta å utjevne fløte.

- Jeg har forstått at du forsvant, -- Serenas ansikt har uttrykket beundring. Store øyne og nokså sterk kropp har forårsakt tanker om det at hun trekker ut jern fra bjergene. – Men jeg kunne ikke gjøre noen ting. Har noen hørt meg i det hele tatt?

- Jeg hørte deg også, men jeg trodde at vi har mistet ham pga all den kaos omkring.

- Jeg hørte deg også. Men jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre…

- Vi kunne i hvert fall innrømme våre problemer og finne en utvei, -- sa Serena.

- Vi kunne ikke gjøre noen ting. Jeg har jo sagt at jeg var under stein, -- sa Trapp. – Døden har nærmet seg meg. Det var rart å forstå dette.

- Jeg vet ikke hva følte mennesker da de har nesten dødd i sytti års alder. Nå som vi lever over to hundre år er det rart å tenke om døden.

- Jeg tror at de har følt det samme som vi, -- noen sa dette sakte. – De tenkte på det at de levde for lite og de har prøvd å redde seg.

- Så hvorfor husker du ikke hvordan har du klart å svømme opp? – Berta var sikkert ikke bekymret at Serenas tanker.

- Jeg husker ikke. Det eneste jeg kan si at jeg har opplevd den høyeste konsentrasjon og bestemthet. Jeg husker at jeg har utført en overanstrengelse. Dette var ikke vanlig konsentrasjon og bestemthet. Kanskje jeg kan ikke huske dette pga for uvanlig tilstand som jeg opplevde.

- Men nei! – sa Serena. – Jeg liker fortsatt ikke våre hjelpeløshet. Trapp og Berta kan forholde seg rolig til slike situasjoner fordi at de er ”dykkere”. De har sin egen levemåte. Men jeg kan si for seg selv at jeg har handlet usikkert. Hver av dere tenkte at noen annen skal redde oss alle.

Berta så på Serena med stillhet.

Jeg har brukket to ribbein. Det var vanskelig å puste resten av reise. Han prøvde av og til å hjelpe andre for å få erfaring av overvinnelse av smerte. Men etter å ha vendet tilbake han måtte skape nytelse i område av skade.

 

<< Til forsiden

forward >>