…Snø har blitt tørr og hard. Sterk vind har gjort snø så tett at det var vanskelig å gå på den. Det var vanskelig å gripe i snø med ishakke. Den vestlige krone av Elbrus har liknet på en vennlig berg med en blå himmel på bakgrunn. Det var en skygge over krone. Det betydde at det var enstorme over krone. Det virket at toppen befinner seg ikke langt unna. Vi var en halv kilometer unna den. Jeg har opplevd både tretthet og hodepine.
Det var så mye tåk omkring oss. Det var også mye snø. Vi har satt opp et telt. Det skal ta va en halv time for å klatre opp en isvegg i morgen. Oleg har allerede begynt å lide av herpes pga det at han har ikke smørt lepper godt nok i går. Jeg har opplevd apati og søvnighet. Det ble varmt i telt og jeg kunne egentlig ikke forstå hvordan føler jeg seg. Det var mye dårligere enn om jeg hadde følt seg dårlig. Det var nok å lukke øyer for å se synsbilder av de hardeste dager… vihar klatret opp skritt for skritt… ti skritt frem og kort hvile. Et liv er delt opp i ti skritt. Jeg hadde tunge støvler ”Asolo” på sine bein. Jeg hadde et minutt av hvile etter hundre skritt. Jeg har legget seg på snø og prøvde å puste med hele bryst… Jeg prøvde å ikke tenke om vanskeligheter… jeg går til toppen igjen. Det er så mange sprekk under mine bein. Jeg har til og med nesten falt i en av sprekkene en gang. Det var umulig å få sekken av seg. Jeg forstod at gutter skal trekke meg opp igjen snart. Jeg har ikke opplevd noen frykt da. Jeg har sikkert en fjellsykdom.
– Du må gjøre noe, — noen stemme trekker meg ut fra mine drømmer – oj, dette er Andrey. – Det beste måte er å gjøre noe. Du kan enten bygge en vegg for å beskytte telt fra vind eller snakke med noen.
Jeg føler smerte pga hver eneste bevegelse.
– Her har du. Drikk dette. – Andrey gir meg noen tabletter.
– Hva er dette?
– Dette er cyanid. Du skal føler seg bedre snart…
Dette er ikke så latterlig… er dette analgetikum? Jeg drikker den og sette seg.
– Hva har du søkt på i Meksika? – jeg spør Oleg.
Han ser på meg og smiler. Han forstår at det er ikke bare oppmerksomhet som får meg til å spørre ham.
– Viten som kunne ha fått meg utenom grenser av denne verden.
– Hvorfor ønsker du å gå dit?
– Du har sikkert lest Kastaneda? – jeg har nikket og han har fortsettet sin fortelling, — jeg har ønsket å finne heksemestere. Jeg trodde at jeg skal kunne skape et formål for å finne dem. (Er du syk eller? Gikk til fjells sammen med ham.. Han skal søke på heksemestere her også). Men jeg har ikke klart å finne noen heksemestere der. Jeg har reist fra sted til et sted i løpet av noen uker for å finne dem. Det var umulig å leve i en by pga bråk og skitt. Og det var farlig å leve langt unna turister. Jeg kunne ha fortalt mye om disse reiser. Men dette har ingen betydning fordi at jeg var ikke interissert i selve reiser. Jeg har vært i alle steder Kastaneda har skrevet om. Du kan forestille seg hvor skuffet har jeg vært etter å ha sett vanlige steder med mange røykende turister der. Jeg trodde at jeg var klar til å se dette.
Han har tiet for en stund og så ned. Det virket at det var vanskelig for ham å fortsette. Jeg har opplevd sympati igjen. Han har søkt på noe viktig for seg. Og dette vekker gjenklang hos meg. Dette er mye bedre enn et vanlig liv som forårsaker kun tilfredshet. Jeg har husket om en veninne som har funnet en mening med liv i det å samle ting for dekorering av leilighet …
– Nesten to år av nytteløs søk har ført meg til et helt umerkbar sted. Det var ingen spesielle bygninger der. Det var noe som har trekt meg som en magnet. Dette var en liten by i nord Meksika. Jeg har vært der før. Men jeg har ikke husket navn på den. Jeg har kommet til denne by sent i morgen. Det skulle bli veldig het. Jeg spiste et måltid i en ikke så god kafe og gikk for å spasere i byen. (Han opplever så mye utilfredshet og skuffelse). Jeg har tenkt om det at jeg må reise hjem tross det at jeg har bestemt å ikke vende tilbake uten et resultat. Disse to år har forårsakt så mye skuffelse hos meg at jeg har opplevd et ønske til å leve som et vanlig menneske. Jeg kunne ikke fortsette sin reise. Og jeg kune ikke vende tilbake heller.
– Hvorfor tenkte du at du kan finne noe for seg bare i disse steder?
– Fordi at jeg har ønsket å reise til et sted hvor Kastaneda har studert.
– Har ikke du vært skuffet av virkelighet?
– Jeg vet ikke. Jeg husker ikke. Jeg ønsker egentlig ikke å huske på dette. Jeg har sikkert opplevd både et ønske til å finne noe og bestrebelse samt en følelse av selvviktighet.
– Og hva har hendt i denne by?
Oleg så på teltens vegg og tenkte om det er verdt å fortelle eller ikke. Hans ansikt var velgi seriøst. Jeg har tiet. Andrey var ikke interissert i vår samtale. Andrey har begynt å sove med en åpen munn.
– Jeg har funnet noe jeg har søkt på.
– ???
– Ja, jeg har funnet noe jeg har søkt i løpet av to år.
– Hva har du funnet da?
– Du skal le av meg..:) Men det spiller ingen rolle… Jeg har allerde mistet alt. Og du kan godt tenke at jeg har blitt gal. Jeg har spasert langs en gate sakte. Jeg har tenkt om det at jeg må gjemme seg fra hete. Jeg har sovet dårlig i løpet de siste dager. Jeg har også røyket mye. Jeg gikk til utkant av by og følte seg dårlig. Det oppstod en barføtt liten jente foran meg. Hun så på meg medlidende og viste meg at jeg kan følge etter henne. Jeg gikk etter henne. Vi har kommet til en gammel hage med høye frukt tre. Jeg har ønsket å sette seg i skygge. Men jenta har trekt meg til et hus. Jeg husker ikke hva for et hus var det. Jeg husker bare at det var kald og mørkt der. Etter å ha kommet inn jeg følte seg veldig svak. Jenta har ropt på noen. Jeg hørte skritt og så har jeg følt at noen hjelper meg å komme til et rom og sette seg i en stol. Nå kunne jeg se på en som har hjelpet meg.
Dette var en liten hindu kvinne. Hennes ansikt var seriøs med vennlig. Hun har satt meg på en stremadrass og sa (på en dårlig spansk) at hun skal hente meg vann. Jeg var alene i en halv mørkt rom. Jeg har opplevd redsel. Hvor her jeg egentlig befant seg? Jeg har kommet til et vindu og så bare trær og en stor vegg langt unna. En kvinne har kommet tilbake med vann. Hun spurte hva gjør jeg i byen. Jeg har sagt at jeg er en turist. Jeg har ikke ønsket å skremme henne med sine fortellinger om heksemestere. Men hun visste akkurat hvorfor har jeg kommet hit. Jeg har drikket vann og følte at kroppen ble stadig tyngre. Hun har legget meg på madras. Jeg har fortsatt hørt hennes stemme som har forårsakt en følelse av beskyttelse i meg. Plutselig jeg har befunnet seg i en ørken. Det er vanskelig å tro på dette. Men jeg har virkelig vært i en ørken. Dette var ikke en drøm.
Andrey har snudd seg på ryggen i løpet av søvn. Oleg har stanset og så på meg. Så har han fortsettet sin fortelling.
– Jeg har opplevd bevisste drømmer flere ganger. Men DETTE var noe helt annet. Dette var virkelig. Jeg har vært der på det samme måte som jeg befinner seg her med dere. Jeg hadde kontroll over sin kropp og kunne se omkring seg. Jeg har rørt på jord og seg selv. Jeg har ingen tvil i det at dette var ingen drøm. Men det skulle sikkert være bedre å oppleve en drøm for å unngå alle disse lidelser… Jeg gikk gjennom ørken. Jeg så fjell og jeg visste at noe skal skje snart. Jeg var ikke redd fordi at jeg har ventet på det så lenge. Snart så jeg en mann som har gått mot meg. Jeg så på ham. Dette var en hindu kledd som en arbeider. Det virket at han har forlatt sin jobb for åsankke med meg. Han kom til meg og så på meg. Han så ut akkurat på en måte Kastaneda har beskrevet heksemestere på! Jeg skal aldri glemme hans øyer. (Du har sikkert problemer med hode…). Hans øyer så ut som gudens øyer. Han sa meg følgende: ”du kan gå med meg og da skal du aldri vende tilbake. Men akkurat nå dør faren din av kreft og det er ingen ved siden av ham for å støtte ham”. Jeg har opplevd en så sterk lidelse at jeg har nesten gråtet. Hvordan kunne jeg gå frem vitende at en som harg gitt meg et LIV dør? Og hvordan kunne jeg nekte den eneste sjanse? Jeg kunne ikke ta en avgjørelse…
Oleg har tiet og ble veldig trist. Plutselig forstod jeg at han har aldri fortalt denne historie til noen. Han har sikkert opplevd mye lidelse pga datidens situasjon.
– Da jeg har våknet opp, så jeg at jeg sitter ved en vegg og barn ser på meg. De trodde sikkert at jeg er full. De lo av meg. Jeg hadde vondt i hele kropp… Jeg gikk til hotellet og sovnet der. Jeg vet ikke hvor lenge har jeg sovet. Jeg har våknet i en annen by og i et annet hotellrom. Jeg har kanskje tatt bussen og drakk øl. Jeg husker ikke… Noen har hjelpet meg å komme hit. Jeg tok sin sekk og gikk til administrasjon på hotell for å få vite hvordan har jeg kommet dit. Administrator har ringet til politi og jeg måtte flykte. Jeg tok taxi og reiste til busstasjon. Så har jeg reist hjemme.
– Og hva med din far? Var det sant at han var syk?
– Det var sant. Han har allerede dødd da jeg har kommet hjem.
Jeg har begynt å tenke at Oleg er syk etter at han har fortalt meg alt dette. Han har sikkert spist noe dårlig i Meksika. Jeg har bestemt å snakke om dette med Andrey.