Heis har stanset og vi så tåk etter at dørene har åpnet seg. Det var umulig å se noe i 20 meters avstand omkring. Det har nylig regnet her. Alle ser omkring seg og prøver å forstå hva skal de gjøre.
– Skal vi vente i kafe til tåket forsvinner? – Jeg ønsker ikke å gå gjennom våt luft.
– Skal du ha urtete?
– Jeg ønsker å ha en:)
– Hvorfor smiler du?
– Jeg husker at Sjafi har fortalt meg om at urtete lages av jomfru jenter.
– Virkelig? … Folk blir jo galt pga jomfuelighet… Jeg kan ikke fatte at jeg lever blant syke mennesker. En som synes at jomfuelighet betyr SÅ mye kan ikke være en følsom person.
Jeg ønsker å le men jeg biter tenner sammen for å ikke le. Min latter går i strid med den alvorlighet Danny svarer meg med.
– Men dette er ikke alltid vi som velger å leve på denne måte (det å være sjenert og føle seg ukomfortabelt). Alle påtvinger oss sine egne synspunkter og det er ikkelett å bli kvitt dem. Alle mennesker danner sitt eget univers…
– …danner sitt eget univers?:)
– Jeg vet ikke hvordan jeg skal si dette…
– Jeg tror at du har lest dette uttrykk et sted og så har du brukt dette utrykk uten å ha tenkt på dets mening… Jeg liker ikke de mennesker som prøver å se et univers i hvert menneske. Jeg tror at slike mennesker frykter å ha sin egen mening. Og hva kan man forvente fra et menneske som er redd til å fremvise sine ønsker? Hva skal man gjøre etter å ha forstått hva man ønsker å få? Hva om dette ønske tilsvarer ikke dine egne påstander? Man skal enten oppleve bestandig dødelig gift eller prøve å endre sitt liv. Og hvem er klar til å endre seg? Det er mye lettere å gjemme sin ærlighet for å leve som vanlige mennesker. Etter å ha innrømmet en del av sannhet om seg selv jeg har blitt enda mer ulykkelig enn før. Men jeg er ikke lei av det at jeg har mistet både tilfredshet og komfort. Det er bedre å dø enn å leve på en rolig måte.
Jeg har ikke forventet å møte en slik samtalepartner her i kafe i Sjri Nagara. Jeg ønsker å ha en slik kjæreste. Men så har jeg tenkt om det at jeg ønsker ikke å bytte sin interesse med vanlighet. Jeg oppleve en viss allergi i forhold til uttrykk som ”de har levd sammen i løpet av ti år”. Jeg tviler ikke i det at disse mennesker opplever sjedelighet, likeguldighet og gråhet. Alt levende mellom to mennesker drepes i løpet av to år. Mennesker trenger bestemthet og ærlighet for å innrømme dette og slutte å leve sammen.
Et ny heis har bringet opp til oss en gjeng av bråkete hinduer. De singer og skaper mye bråk. Det var rart at de oppførte seg som 10-åringer. Det er bra et de er ikke så aggressive… De ser sikkert på meg og Danny med stor interesse. To unge hinduer kommer til oss og ber om å ta et bilde med dem. Jeg nekter å bli fotografert med dem. De prøver å ta et bilde av meg uansett og jeg snur seg slik at de fotograferer min rygg.
Denne situasjon har forårsakt en følelse av forgiftning.
– Jeg er så irritert av deres oppmerksomhet. Du skulle ha forstått meg om du hadde vært en jente… De ønsker å bli fotografert sammen med meg hele tid. Skal de vise disse bilder til sine slektninger etterpå? Jeg har bestemt å si nei til dem alle.
– Har du bestemt å si nei til dem??
– Er du beundret av dette? Mener du at dette er…
– Jeg er beundret av dette fordi at du har sagt nei til dem med en unnskyldende ansikt.
– Du har sikkert rett i det… men det spiller vel ingen rolle. Det viktigste er at jeg sier nei.
– Du tror da at ”det skal ikke skade deg”? Jeg har tenkt på den samme måte tidligere. Men så har jeg forstått at jeg må endre sin atferd… Det er interessant at den samme situasjon gjentar seg.
– Hvilken situasjon?
– En person… det er ikke viktig hvem han er. Han har pekt meg på det at jeg lyver til seg selv. Han sa at det er viktig å være ærlig overfor seg selv også i de ”ubetydelige” situasjoner. Han mente at en som søker på ærlighet atskiller seg fra en drømmer med oppmeksomhet i forhold til ”små” ting.
Det er sikkert at Danny snakker på en litt aggressiv måte. Men jeg føler ingen aggresjon eller overholdenhet i ham. Jeg føler i ham noe jeg har opplevd så lang tid tilbake. Han snakker om noe jeg er virkelig interissert i. Jeg kan ikke innrømme det at han er så interessant for meg. Jeg ble vant til å ikke høre på alt som mennesker sier til meg. Og det virker at ham tenker selv. Er dette virkelig? Men det virker ofte at han nekter for mange ting.
Det viste seg at Danny er kjent med disse områder. Vi har bestemt å ta en hesttur rett etter at vi ble ferdig med te. Ingen har fulgt oss og vi to har reist gjennom tåk.
Jeg hadde liten erfaring av ridning. Danny sa at hester føler de minste berørelser og det er nok å røre hesten venstre side for å ride til venstre. Det sammen gjelder for høyre side. Klemmer du hesten med begge bein, så rider den fortere. Og om man trekker kinnkjede til seg, så stanser hest. Jeg har tidligere trodd at en hest likner på en bil. Og om man mister kontroll, så skal den kjøre av vei. Men hesten velger egentlig den optimale vei i tilfelle du slipper kinnkjede. Jeg har til og med ridet humpende gang. Senere vi har ridet sammen med Danny sakte til fjells.
Etter en stund tåket har forsvant og himmel har blitt klar og fullt av solskinne. Vi så en grøn dal ned mellom fjellene. Vi har tiet og så på hverandre. Hver av oss hadde sine egne tanker.
Plutselig Danny har begynt å snakke. Det virket at han har fortsettet å fortelle meg om noe:
– Jeg har vært i India før. Jeg har mange ganger sett i menneskets øyne for å finne svar på sine spørsmål. Men alt jeg har hørt har gitt meg verken glede eller et håp. Jeg følte ingen liv i deres svar. – Han har tiet for noen sekunder for å liksom tenke om det er verdt å fortsette eller ikke. – Jeg kan ikke leve sitt liv uten noen mening. Jeg ønsker ikke å leve på denne måte! Jeg vet ikke hvordan alle disse mennesker lever. De spender dager med sine bekymringer eller tilfredsstillelse av sine ønsker. De søker ikke på en mening av sitt liv. De søker ikke på noe som skulle fylle deres liv. Jeg har sett mange mennesker som har kalt seg for en Lærer. Men deres øyne hadde ingen søk på mening av et liv i seg. Alle disse lærere opplevde sterk tilfredshet og metthet. Jeg kunne ikke akseptere det at jeg har ikke funnet noen vesener som søker på mening av et liv eller som bærer noen Viten i seg. Jeg har bestemt at jeg skal søke helt til jeg finner et slik vesen. For jeg har ikke ønsket å gjøre noen annet. Jeg har sluttet å arbeide. Hvorfor trenger jeg en jobb? Jeg hadde nok penger. Jeg har nektet å leve på den måte mine venner i Frankrike har levd. Jeg har egentlig sluttet å kommunisere med dem. Jeg reiser hjem en gang i et halvt år for å ta penger og reise tilbake. Men jeg kan ennå ikke finne den sannhet jeg har så lenge søkt på. Jeg visste ikke hva jeg skal gjøre i tilfelle jeg skal ikke finne den.
Jeg hadde sikkert vært mindre overrasket av en innsjø rundt gjørnet enn av noe Danny har fortalt meg. Han har sikkert tenkt at det var ikke verdt å fortelle meg om dette. Og jeg har følt ukomfortabelthet også. Etter en liten pause jeg har bestemt å svare ham.
Mennesker tror at de har samtale. Men i virkelighet en samtale fører mennesker. Jeg har begynt å si noe jeg har ikke planlagt å si. Jeg sa at jeg forstår at han føler seg ukomfortabelt. Jeg sa at jeg forstår hva han streber etter og at jeg har også reist hot for å finne sannhet. Jeg har uttrykket sin sympati til ham. Men det jeg har sagt nok. Disse ord gjenklanger sikkert ikke med den sympati jeg har følt for ham.
– Dette er ikke noe jeg har ønsket å si deg. Dette er ikke livlige ord. Jeg vet ikke hvorfor har jeg sagt dette. Jeg vet ikke hvordan kan jeg uttrykke sine tanker.
– Maya, jeg føler iblant at dette er det viktigste spørsmål for meg. Og av og til tenker jeg at jeg kan sove og vende tilbake til Frankrike til et vanlig liv… – jeg følte bekymring i hans stemme.
– Du har sagt ”jeg visste ikke”, ”jeg tenkte”, ”jeg kunne ikke akseptere dette”. Alt dette er i fortid. Har noe endret seg siden?
– Maya, — han har stanset og trekte min hest til sin egen. Han har stryket min hest og så i mine øyne. – Jeg har egentlig funnet noe i sine reiser. Og jeg føler at mitt funn har en spesiell lukt. Den lukter med noe virkelig og jeg… jeg er en feiging, Maya. Jeg er redd av det å sjekke denne sjanse. Jeg er redd enten av å miste denne sjanse eller av å ikke klare til å bruke denne sjanse. Jeg ønsker å fortelle deg denne historie. Jeg vet ikke hva skal jeg gjøre med den. Jeg er av og til redd til å tenke om den. Jeg liker deg. Og jeg føler at du har både sunn fornuft og et ønske til å leve på en fullstendig måte. Jeg har for det første gang i løpet av et år opplevd et ønske til å fortelle deg… Er du interissert i dette?
Jeg nikker med hodet og føler at jeg ønsker å klemme ham og fortelle ham at jeg har møtt et så nær vesen.
– Dette har skjedd nesten et år siden. Jeg har vendet til Frankrike for å ta penger og tenkte om å reise til Latin Amerika eller til Australia. Jeg kunne ikke bestemme hvor jeg skulle reise. Dette spørsmål virket så betydelig for meg. Kanskje jeg har reist til India for å finne sannhet. Og det å reise til et hvilken som helst sted var det samme som å reise for å oppleve noen oppfatninger.
Jeg hadde en drøm: en veldig gammel og ubebodd bygning som har utstrålet antikken. Denne bygning befinner seg ved siden av en elv. Bredde trinn laget av marmor førte fra vann til inngang. Bygningens form virket uklare. Den har lignet på en av sjivaitiske klostre som man finner mange av på en kyst av Gang.
Jeg har hørt et nokså rar lyd i løpet av denne drøm. Lydet var lav og sterk. Et lyd har først kommet ut fra bygning og så har dette lydet begynt å komme ut fra meg. Og noe har kjempet mot dette lydet inne i meg. Jeg har overvunnet dette kamp og lot lydet fylle meg. Noe lignende kan man oppleve i tilfelle man står ved siden av en stor klokke. Dette lyd har kalt på meg og trekte meg. Dette lyd har rennet fra opp til ned. Hele min kropp har blitt til en flømme av glede… Etter å ha våknet opp jeg har gråtet pga den bestrebelse jeg har opplevd.
Jeg har opplevd en stor klarhet etter denne drømm. Jeg har ønsket å reise til Himalaya fjell. Jeg har reist til Nepal den samme dag.
Jeg hadde ingen bestemte planer eller tidsrom. Jeg hadde dermed et stor valg da jeg har kommet til Katmandu. Maya, du skal finne VIRKELIGE Himalaya fjellene i Himalaya. Du bør reise dit. Det er umulig å beskrive dette med ord.
Jeg har reist til Dzomsom neste morgen. Dette er en liten landsby mellom Annapura og Dhaulagiri. Det er så vakkert der. Man kan spasere fritt på bredde veier. Jeg har ønsket å være helt alene. Jeg gikk til en vei til Den Høyeste Mustang kl. 4 om morgen. Jeg tenkte at jeg skal bare ta en tur dit fordi at inngang for turister koster 700 dollars. Men det var ingen på kontrollpunkt.
Jeg har spasert der uten noen hindringer i løpet av noen dager. Jeg har kommet til en landsby Lo-Mantanga. Jeg har følt seg mer fri uten sekk. Jeg kunne gå lengre ut til fjell der dt var ingen mennesker. En gang jeg har oppdaget en tibetansk kloster i fjellene. Det virket at denne kloster har løftet seg over jord! Jeg har forstått at jeg ønsker å besøke den. Først trodde jeg at det skal ta meg bare en halvtime. Men jeg har brukt tre timer for å komme dit. Monker har møtt meg rolig. De smilte til meg. Jeg har aldri sett at tibetanske monker fremviser nysjerrighet. Kanskje de har ikke ønsket å forvirre meg.
Jeg har vist med tegner at jeg ønsker å leve hos dem for en stund. De har mottatt meg med glede og ga meg både et rom og mat. Jeg har aldri sett et så vakker sted som jeg kunne like SÅ sterkt. Jeg trodde til og med at jeg kunne leve her i løpet av lang tid, kanskje noen år. Det var ennå mørkt da jeg var vekket med høyt bråk fra hester, tibetanske horner og stemmer. Først virket det at jeg drømmer. Disse lyder har liknet på lyder fra gamle tider… Jeg har stått opp og gikk for å se hva har hendt. Gård var fylt med tibetanske monker. Det var en monk som har atskillt seg fra andre. Han var høy og sterk. Det viktigste var at han hadde et gjennomtrengende og dyp blikk… Maya, et slik blikk likner på Lamas blikk.
Jeg har plutselig forstått at jeg må komme til ham for å ikke miste denne sjanse. Jeg har bekymret seg over det at jeg skal gjøre dette uten noens tillatelse. Monker har gitt meg vei og jeg har kommet rett foran hans øyne. Det virket at jeg står på et fjell og varm vind blåser gjennom meg. Det var både en ukoselig og en gjennomtrengende følelse. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre eller si til ham. Jeg tenkte at kanskje omstendigheter har påvirket min tilstand. Lama har smilt til meg og plutselig inviterte meg til seg ved hjelp av et nokså god engelsk språk.
…En time før vår møte jeg har prøvd å finne ut hvor Lama befinner seg.
Lama har møtt meg i et liten rom på andre etasje. En monk som har vist meg vei dit nikket og gikk bort. Lamas navn var Lobsang og han sa bare at han er en mester av tantrisk meditasjon. Han fortalte også at han reiser gjennom klostre i Daramsale, Dardzilinge, Varanasi og Sjri Lanka. Han møter andre monker og utfører øvelser. Han vet engelsk pga kommunisering med ulike turister. Han fortalte også om et par monker som har kommet hit fra England og Frankrike. Tibetanske monker studerer engelsk for å kunne kommuniser med turister.
Jeg har prøvd å fortelle Lobsang hvorfor har jeg kommet til India. Men alle mine ord virket tomme samt at det var vanskelig å uttrykke om sin bestrebelse som har levd dypt inne i meg. Lobsang så åpnet i mine øyne i løpet av samtale. Det virket at hans blikk har gjennomtrengt meg. Mine ord virket veldig upassende. Stillhet mellom mine ord har til slutt fått meg til å ti stille.
Lobsang har i løpet av et øyeblikk sittet i stillhet. Det virket at han prøvde å føle mine ord og min tilstand. Han sa etter en pause at stillhet kan fortelle man mer enn ord. Det er bare nødvendig å kunne lytte etter stillhet. Han sa også at ord er også nødvendige. Men stillhet fører oss til et sted ordene kan ikke føre til. Han lo som et barn rett etter å ha sagt dette. Hans ord har påvirket meg. Jeg var ikke forbauset av mening av hans ord. Men han har snaket på en RAR måte. De samme ord skulle sikkert virke overholdende om jeg hadde sagt dem. Men han har sagt dette så rolig og enkelt. Jeg har forstått at bare en drømmer snakker på en høytydelig måte. Og om man snakker om noe virkelig for seg, så oppstår det ingen kunstighet. En tale blir da kraftig.
– Akkurat! – Jeg har avbrytet Danny og lo. – Jeg tenkte før at journalistikk er noe interessant for meg. Og jeg har snakket høytydelig om den:) Men etter å ha arbeidet med journalistikk en tid, har jeg her forstått at jeg kan ikke snakke om den på en gammel måte. Folk var ikke interissert i det å høre på meg.
– Jeg har hørt at mange mennesker snakker om praksis her i India – dette er både pilegrimer og yoga lærere. De har snakket på en kunstig og bekymrende måte. Det virker at de er så redd til å miste deg. Lobsang var det første menneske som har snakket SLIK. Det var klart at han forstår hva han snakker om. Det var klart at han snakker AKKURAT om sin egen erfaring. Jeg var overrasket av det hvordan han ler. Hans latter har påvirket meg mer enn hans ord. Jeg har aldri hørt noe lignende. Slik ler det sikkert barn i paradis som har ikke opplevd en eneste bekymring i sitt liv. Han ler høyt og åpent. Ingen ord kunne si meg mer om ham enn han latter. Jeg har følt seg så nær ham pga hans latter. Og hvis jeg ønsker å oppleve uskyldighet eller åpenhet, så husker jeg på hans latter. Og det er så dårlig at jeg kan ikke fortelle deg om sine opplevelser Maya. Jeg er sikker i det at du skulle like denne Lama.
Vi har tiet i løpet av noen minutter. Danny har sikkert begynt å huske om sin reise mens jeg har tenkt om det at jeg frykter å miste et håp også. Hans fortelling var så god i begynnelse at jeg har begynt å frykte et banal slutt. Jeg har til og med tenkt på det å snakke om annet med ham. Jeg kunne forestille seg at alt dette kan ende med det at Lama sier til ham ”du bør si ”om mani padme hum” et tusen ganger for å oppleve lykke”. Jeg har så mange ganger vært skuffet av ”betydelige” fortellinger. De har så mange ganger lovet meg noe interessant. Jeg husker at jeg har lest en veldig interessant bok som hadde en veldig uinteressant slutt. Det samme gjelder for bøker skrevet av Kafka. Dette er det samme som å lese en bok hvor betydelige mennesker skriver om det at vår innerste verden er mye mer betydelig enn alt annet. Noen skriver om det at man bør sitte og puste på en viss måte. Mange av slike forfattere ønsker bare å tjene penger.
– Danny, ikke si meg at jeg bør uutale ”om mani padme hum” et tusen ganger”, ok?
Han så på meg og så lo han så høyt at hesten hans var skremt av dette.
– Nå forstår du hva jeg mener, Maya!
Veien har ført oss til en liten bekk som har rennet mellom steiner ned fra fjell.
– La oss gå opp. Det er så vakkert der, — Danny har hjelpet meg med hesten.
Jeg liker å klatre. Dette er en nytelse for meg – det å hoppe på steiner og finne på et plass for å lande i løpet av en halv sekund. Jeg har funnet et sted der to steiner stod mot hverandre. Jeg har satt seg på en av disse steiner.
En bekk har rennet under en stein. Jeg har kjent bare noen sprøyt. Danny har satt seg mot meg etter noen minutter. Det var så varmt at jeg har tatt av sin skjorte. Jeg tok av sine joggesko og legget sine føtter på Dannys hender. Han klemte dem og har begynt og glatte dem. Jeg kan alltid si om et menneske kan føle erotisk nytelse eller ikke. Det er umulig å oppleve erotisk nytelse med et menneske som du opplever ingen sympati eller ømhet i forhold til. Erotisk nytelse baserer seg akkurat på sympati. Seksuelle opplevelser uten sympati og ømhet forårsaker kun tilfredshet som kan lett bli til utilfredshet etter at man har opplevd orgasme. Jeg har tidligere ønsket bare å oppleve orgasme. Hadde jeg ikke vært opplart i en tradisjonell måte hva gjelder sex, så kunne jeg sikkert elske med noen pga sympati og ømhet istedenfor mekaniske seksuelle ønsker. Jeg har ønsket å oppleve ømhet i barndom. Og jeg har fått kun slag og fornærmelse.
Jeg har ligget under sol og tenkte om noe. Danny har klemt og rørt på mine fingre på bein. Jeg har følt at en bølge av nytelse har begynt å løfte seg opp fra føtter. Nytelse har vekket ømhet og glede inne i meg. Dette er mye bedre enn sex…
– Hva har Lobsang sagt? Jeg mener om han har sagt noe virkelig betydelig for deg? Jeg mener om han har sagt noe virkelig betydelig for deg? Sannhet skal i hvert fall ikke endre de følelser jeg føler for deg.
Danny har blitt litt sjenert. Jeg var overrasket av dette. Han virket jo så sikker og erfaren. Har jeg tilføyt ham noen egenskaper? (Kanskje han er jomfru??:)
– Det er ikke lett å forstå hva har han sagt til meg. Han har sagt helt bestemte ord. Men jeg fatter ikke hvordan kan jeg realisere dette.
– Danny!! La meg få høre dette. Eller så skal jeg ta sine føtter bort.
En trussel har påvirket ham.
– Jeg har forstått at jeg har ingenting å spørre ham om. Det var ikke så enkelt å gjøre dette. Forestill seg at det står et veldig vis menneske foran deg og du kan spørre dette menneske om noe du ønsker å vite om. Jeg har tenkt om spørre ”hvordan kan jeg oppleve nirvana” eller ”hva er mening med buddhism”. Men jeg har forstått at disse spørsmål passer ikke for dette menneske. Jeg har glemt alle ”vise” ord. Jeg har følt at jeg kan ikke uttale disse ”vise” ord klart. Jeg har opplevd fortvilelse pga det at jeg hadde ingenting å spørre om.
Lobsang har løftet sin hånd og viste meg at jeg bør ro seg ned. Så har han lukket øyer og satt stille i løpet av et par minutter. Jeg så på hans ansikt og kunne ikke se bort fra den. Det virket at han var opplyst innefra med et umerkbar lys. Han var ikke egentlig pen. Hans ansikt var ikke proporsjonell. Men det var noe man kan ikke se hos vanige mennesker. Han ansikt har ikke uttrykket en eneste antydning på aggresjon eller selvtilfredshet. Han har uttrykket bare spesiell alvorlighet. Det virket at han ser nøye fra et fartøy ut til en innsjø. Han var klar til å føre sitt fartøy gjennom en storm. Hans alvorlighet var verken mørk eller bekymrende. Den var heller glad. Jeg forstår ikke hvordan kan alvorlighet være glad. Hadde jeg ikke sett Lobsangs ansikt, så kunne jeg sikkert ikke forestille seg dette.
Etter at Lobsang har åpnet sine øyer, han sa meg noen rare ting. Han sa at sannhet åpnes bare for et menneske som søker på sannhet. Mennesker finner sannhet ikke fordi at de bare sier at de søker på noe. Mennesker søker på noe annet. Mennesker kan ikke innrømme at de søker på noe annet. Han sa at det er også blant tibetanske monker mange av dem som ikke søker på sannhet. Disse mennesker mediterer og tenker om de skal oppnå forlysning snart eller ikke.
Han sa at de begivenheter som skjer med et vanlig menneske fører til ingensteds. Et vanlig menneske er ikke interissert i sannhet. Man er interissert i eiendom, opplevelser og oppmerksomhet av andre mennesker. Livet blir dermed til en søppelhaug.
Han sa at det finnes en enkel måte å finne sin vei. Det er verdt å lyte etter seg selv. Det finnes et viss ”rop” inne i seg. Du skal ikke foretrekke noe annet istedenfor dette rop. Dette rop skal virke veldig ærlig. Dette rop skal vise deg din egen vei. Dette rop skal bli din egen vei. Du skal endre seg selv for å kunne høre dette ”rop”.
Han har lagt merke til det at det å ”lytte etter” betyr at man blir til er rop man hører inne i seg.
Etter å ha sagt dette han har tiet og så på meg. Han har prøvd å forstå hvordan forholder jeg seg til dette. Jeg har spurt ham: ”Lobsang, HVORDAN kan jeg høre dette rop? HVA skal jeg gjøre?”.
Han har nikket og sa at man må bli rolig inne i seg for å høre dette lyd. Vårt formørkt liv skaper for mye bråk pga tanker og negative emosjoner utbytter hverandre. Et slik bråk hinder man til å høre på dette rop. Når et rop blir født, så er det for lav. Man må praktisere mye for å kunne høre dette rop. En erfaren praktikant kan føle dette rop med hver celle av kropp og sjel. Dette rop fyller man med kraftig vibrasjon. Han sa at han forstår at jeg kjenner hva han snakker om.
Jeg var overrasket av hans ord. Jeg har ønsket å si at han har feil og at jeg har aldri opplevd noe lignende. Men Lobsang så på meg og jeg har tiet. Jeg har forstått at han har snakket om er lyd fra mine drømmer. Lobsang har beskrevt noe jeg kunne ikke beskrive. Et ord ”lyd” passer mer for dette beskrivelse. Et lyd jeg har hørt i sine drømmer var fylt med underlig fullhet som hadde alt inne i seg. Dette er et rop som roper ikke på deg. Dette er et rop som er egentlig en vei. Tåkete minner har oppstått i min hode. Jeg har gjenopplevd de samme følelser en gang til. Lobsang smilte og sa: ”der har du det”.
– Har du spurt ham om hvordan kan man bli rolig? – Jeg var litt skuffet av noe jeg har hørt. Jeg har forventet å få høre noe som ”ro seg ned og forstå at denne verden er bare en illusjon”.
Jeg har begynt å ta på seg sine sko.
– Ja, det har han gjort. Han sa at jeg bør slutte å oppleve negative emosjoner først.
– Ok, jeg forstår dette…
Jeg har tatt på seg sko og stod opp. Mine bein var stiv.
– La oss gå Danny. Jeg er sulten og trøtt. Vi trenger en halvtime for å komme til en heis.
Vi har tiet på vei tilbake. Jeg var virkelig trøtt og jeg hadde ingen ønske til å snakke om noe. Et tåk på en gate har oppstått i samsvar med min innerste tilstand.
– Ha det bra, morda! – Jeg har klemt sin hest og ga tøyler til stallkar. – Vi skal ikke se hverandre lenger. Vårt felles reise var over.
Jeg så i hestens store øyer og følte smerte pga avskjed. Jeg har ønsket å gråte. Jeg skal aldri se den igjen. Evighet skal atskille oss og jeg skal bli ødelagt av evighet en dag. Det er så dumt å oppleve smerte pga det at jeg skal aldri se denne hest igjen. Nei, dette er ikke dumt.
Vi har tiet på vei til bilen også. Sjafi ble mer glad etter å ha sett meg. Han har åpnet et dør for meg.
– Mrs.
– Takk, Sjafi. Ha det bra, Danny. Du kan komme til meg om du ønsker. Men først skal jeg ha kveldsmat og hvile litt. Kanskje jeg skal sove litt først. Du kan komme til meg kl. 9 om kveld. Vi skal sitte og ha en god tid. Sjafi, han kan jo ta sjikara for å komme til hotell.
– Ja, mrs. Han skal sikkert finne vei dit, — han ga Danny visittkort.
– Jeg skal sikkert komme i dag. Kan jeg vekke deg om du skal sove?
– Ja: Sjafi, du skal vise ham mitt rom.
Sjafi har sikkert forstått at det er noe mer enn venskap mellom oss to.
– OK, greit. Jeg skal gjøre som du sier.