Det var lettere å gå ut av landsby enn å gå inn der. Jeg har trykket en knapp og døren åpnet seg. Frykt er også en negativ emosjon. Jeg liker ikke frykt. Men… frykt kan også redde meg i noen situasjoner. Den hjelper meg å overleve, ikke sant? Men jeg kan forstå at jeg bør ikke gjøre visse ting med sin egen hode. Det er helt klart at frykt er som oftest grunnløs. Jeg skal fjerne åpenbart falsk frykt.
En hel gjeng av aper gikk ut av skogen. Det er noen tiere av dem her! De beveger seg forbi meg. Hva om de skal ønske å spise meg?
Etter to minutter de forsvar i skogen igjen. Det sitter en ape med apekatter på seg. Hun ser på meg. Jeg har ingenting å gi henne. Jeg gikk til henne og så i hennes øyne. Jeg opplevde medlidenhet til henne. Oj… hun ble øyeblikkelig sint! En annen ape løpte ut av skogen og satt seg foran meg. Han var også sint. Jeg forstod at jeg må ikke se i hans øyne. Jeg har gjort noe uventet. Jeg har nærmet seg ham og så i hans øyne igjen. Jeg har begynt å skrike på ham og viste ham sine tenner. Han gikk bort. Nå vet jeg at det er ikke verdt å se i øyner av en ape. Det viser seg at frykt hjelper av og til å finne en uventet løsning. Jeg skal prøve å fjerne noe åpenbart falsk. Så skal jeg undersøke resten. Jeg skal sikkert kunne oppnå mer klarhet når jeg skal fjerne negative emosjoner. оься.sikkert kunne oppnå mer klarhet når jeg skal fjerne negative emosjoner.ым лицам.тельной редакцииенностью переед
Det er så rart… Kaoru sa at hun er mild mens Misjel er commandos. Men de ser omvendt ut. Kaoru er streng og aktiv mens Misjel er så øm…
Jeg brukte ti minutter for å vandre rundt kontor av Den Hellige. Alle dører er åpne men jeg ser ingen mennesker. En gammel tibatansk mann ser på meg. Han sier noe. Jeg tror at dette er en viss praktisering. Jeg har prøvd å spørre ham. Men han snakker ikke på engelsk. Han har fortsettet sin praktisering.
Jeg satte seg på en stol som stod i hage. Det er helt annet liv her. Det er vanskelig å forestille seg at jeg levde annerledes. Jeg liker å opplever både tibetansk type av levemåte og en levemåte som eksisterer i vanlig liv.
– Venter du på noen? – en ikke så høy tibetansk mann spurte meg.
– Jeg ønsker å snakke med noen fra kontor.
– Jeg arbeider på kontor.
– Virkelig? Det er bra:)Vel, si meg hvordan kan jeg møte Karmapa.
– Du må komme til hans kontor i morgen kl 11.
– Og hvordan kommer jeg dit?
– Du kan ta drosje. Men dette er for dyrt. Det er bedre å ta buss til Norbulingi.
Jeg skal sikkert aldri bli vant til deres ”local buss”. Det er helt uvirkelig at denne stykke dritt kan kjøre! Det satt to hinduer sammen med meg på en sete. Mange passasjerer prøvde å singe for å ikke høre all den bråk som bussen skapte. Jeg gikk ut og tok en drosje.
Etter å ha kommet ut av bussen jeg har oppdaget at de ferier noe her. Hinduer sang og skrek noe. Dette var sikkert en av de mange fester.
Jeg løpte til en butikk for å hvile. Men det stinker så jævlig her inne! Jeg skal gå ut igjen.
Jeg brukte alle sine krefter for å overvinne alle hindringer på vei til parkering.
Mange mennesker stod og ventet på Karmapa. Karmapa er nødt til å se alle disse mennesker på sine møter! Alle smiler på den samme måte. Hva opplever de nå? Jeg kan spørre dem! Jeg kommer til en ung gutt som snakker med en kvinne. Jeg spør hva føler de før en møte med Karmapa.
– O! O! Jeg er så bekymret… For han er jo en levende gud! Jeg føler seg som et barn foran ham. Han er 17 år gammel og jeg er 40 år gammel.
– Jeg føler at det skal skje noe viktig med meg i dag, – sier gutten.
Jeg forstår at han er så interissert i det å se på ”levende gud”. Men han har sikkert aldri opplevd en virkelig interesse før… Finnes det mennesker som opplever slik interesse? Ja, jeg har sett dem i Bodhgaja… Men alle andre mennesker… har de noe virkelig i seg?
Og jeg opplever jo ofte de samme følelser som de! Jeg ble lært til å beundre seg av visse ting også… Hvordan har jeg levd før jeg kom til India? Det har alltid virket at livet er fullt med noen opplevelser. Men nå husker jeg bare noen øyeblikk av sitt liv. Alt som jeg har regnet for klar og intensiv synes så ubetydelig nå. Dette er både skremmende og glad oppdagelse. Men jeg har også opplevd svak bestrebelse som har har fått meg til å reise hit og begynne å endre seg…
…Hvorfor trenger Karmapa alt dette? Denne ubetydelig leksjon og ubetydelige ritualer… Han er jo bare sytten år gammel. Han ser på meg som et barn eller et dyr… Jeg ønsker å se i hans øyne hele tid… Jeg lurer på om han opplever erotiske drømmer eller ikke.
Jeg forstår ingenting i allminnelig buddhisme. Hva betyr det å se sin mor i hver vesen? Jeg ville ha forstått om de hadde snakket om Dalai-Lama… Jeg skjønner heller ikke en ide om medlidelse. Det viktigste er hva du gjør og ikke hva du opplever. De sier at jeg må gi alt jeg har. Hva om jeg skal gi en person noe og min gave skal ikke hjelpe ham? Nei, jeg er ikke enig i det at noen handlinger kan anses som hjlep. Dette skal ikke føre man til noe godt. Altså buddhister tenker at deres ”gode” er deres ”nåtid”.
Jeg gikk på en stil i Norbulings park til en bekk. Jeg har stanset her for å tenke litt. Så hva er bra og dårlig? Hvis jeg ønsker å bli forlyst, så skal alt som skal føre til forlysning være bra for meg. Men dette kan også være ubehagelig for meg! Det betyr at jeg streber etter sine mål og skaper situasjoner som skal forårsake lidelse i meg. Men finnes det noen som spør meg om mine ønsker akkurat nå? Forteller buddhister om dette? Jeg har ikke hørt dette…. Jeg forstår ikke.
Så hva detyr medlidelse? Felles medlidelse? Tidligere trodde jeg at jeg må lide også hvis jeg ser at noen lider. Så er dette en vei til forlysning?
Jeg har ingen klarhet i dette. Jeg må gå hjem. Men jeg kan sitte her for å se på tibetansk kunst. Jeg må gjøre noe.