Lukt av tidlig morgen får meg til å vekke fra kaotiske drømmer. Det blir stille med en gang. Hvordan kan jeg gripe fast i den lille broen mellom søvn og drømmer? Det virker at denne tilstand er en begynnelse av en helt ny verden. Men denne tilstand er så ustabil… Skal jeg vekke seg eller sovne igjen? Vanlig og stabil virkelighet tiltrekker meg med sine oppfatninger. Jeg kan ikke tåle denne tiltrekkelse… jeg merker ikke selv at jeg befinner seg allerede på en bro mellom et hus for gjester og et hus for verter.
Det er mye sol her i dag. Ingen skygger hindrer solskinne. Men det er ikke varmt. Dette er gull høst… jakt på evig lykke er et jakt på skygge. Sol og kulde samtidig…rolighet som gjenklanger med denne del av et år. Jeg klarer å kjenne noe beste av disse øyeblikk…og oppleve dem for en stund…
Sjafi er allerede her. Vi går opp på et tak etter å ha tatt en liten frokost. Jeg legger seg i en gammel sjeselong som tar form av min kropp.
”Hva ellers trenger jeg?” – jeg tilfredsstiller seg med denne tanke og kaster den ut straks etter. Solskinne og minner fra gamle tider… plutselig jeg har opplevd bekymring. Hvorfor har den oppstått? Er det et synsbilde som prøver å komme fram? Eller er det fordi at tilfredshet og bekymring oppstår ofte samtidig? Jeg har ofte skjønt at all den feiring som vi har hadd i barndomm skal være over i noen timer etter begynnelse. Mennesker skal slutte å smile og lyset skal bli slått av. Jeg så på voksne mennesker og forstod at en ferie er bare en maske som dekker vanlighet. Dette var så fryktelig at jeg har kastet disse tanker ut for å ferie videre med sine veninner. Men hva skal jeg gjøre nå? Jeg har blitt voksen og jeg kan ikke lyve til seg selv lenger. All den glede av gull høst og rolighet er midlertidig.
– Har du planlagt noe for i dag? – Sjafis hode viste seg i et luke til et tak.
– Har du noen forslag?
– O, det er mange av dem! De må bare velge. (”Bare”..! Denne ”bare” inneholder jo mening med livet). Jeg kan ta deg til fjeller. Det finnes tre vakre steder ikke så lant unna: Gulmarg, Sonmarg og Pahalgam. Enhver av dem er vakkert. Jeg ville ha anbefalt deg å besøke alle av dem. Vi kan reise dit helt fra tidlig morgen. Det ville dermed ha vært bedre å ta en båttur i dag. Det skal ta oss ca seks timer. Du skal se en stor park med blomstrer.
– Jeg liker en ide med båttur:)
Sjafi liker sikkert det at jeg har bestemt seg så fort.
– Altså en sjikara (gondol) skal vente på deg etter frokost.
Tross det at Sjafi har oppført seg som en oppmerksom vert, forstod jeg at han ønsker å tjene penger på meg. Jeg måtte få vite pris på båttur.
– Hvor mye skal det koste meg?
(Akkurat! Han ble overrasket av dette spørsmål).
– Dette skal koste kun 30 dollars for deg.
Dette er ikke så billig! Man kan kjøpe seg en ekskursjon i Europa for disse penger. Skal jeg si ham at dette er for dyrt? Han opplever sikkert både utilfredshet og sjenering samtidig… han forstår sikkert hva jeg tenker om. Jeg ønsker å bygge et ny liv. Jeg må ikke akseptere noen forslag uten tvil.
– Dette er ikke billig. Hva om du gir meg en rabatt?
Han er sikkert en god skuelspiller. Hans ansikt viser at han begynner å oppleve lidelser pga vår samtale. Jeg føler at situasjonen blir ubehagelig. Jeg føler nesten skyld for det at jeg ønsker ikke å betale så mye. Jeg har senese forstått at hinduer handler på denne måte for å mer penger for seg. Hvis du kjenner en hindu forholdsvi bra, så kan han uttrykke lidelser for å vise at det er ikke mulig å gi deg en rabatt. Dette er deres taktikk.
– Dette er allerede et spesiell pris. Du kan sikkert gå ut på gata for å finne et mindre pris, men du vet jo ikke hvorhen skal de ta deg.
Han har rett i det! Jeg har allerede opplevd noe lignende i Dehli.
– Jeg tjener ikke mye på dette. Jeg betaler til eier av sjikara mesteparten av pengr. Jeg betaler til gondolfører og til politi. Du vet jo sikkert at det er krig her i område. Og jer den eneste som arbeider i familie nå. Jeg føler ubehagelighet pga det at jeg må ta disse penger fra deg. Men jeg har ingen valg.
Han har talt til meg og jeg følte at jeg ”må” akseptere dette pris for å støtte hans stor familie. ”Dette er i hvert fall mye sikrere”. Jeg prøver å slutte å tenke om det at jeg har blitt bedratt.
Omelett ser litt uvanlig ut. De har sikkert glemt å bruke melk. Men den smaker nokså godt! Jeg tar også varm sjokolade og går til til kyst. Jeg tar med seg notisbok, kamera og en bok av Krisjnamurti.
Et ord ”sjikara” svarer til fremtidig reise som jeg skal betale nokså store penger for. Jeg føler seg som en datter av en millionær. Verden beveger seg pga mine penger. Jeg føler ikke så mye glede pga dette. Men alle hinduer forventer at jeg har mange millioner med seg.
Gondolfører atskiller seg fra en som vi hadde forgårs. Han prøver å vise at han har ingen forventninger i forhold til meg og at han eier sitt eget liv uavhengig av alle den fattighet han lever i. Han er så spent fordi at han overvåker hver egen handling av seg selv.
Jeg ønsker ikke å tenke om denne person. Jeg ønsker å lese bok og ligge på puter… Han sitter på den ene delen av sjikara mens jeg er atskillt med forheng.
Båten glir sakte mot sole og fjell. Jeg åpner notisbok… jeg likte å ”smake” på bøker jeg har lest i barndom. Jeg likte å ”lukte” på dem. Noen av dem luktet sjedelig. Og noen hadde et livlig lukt. Jeg har glemt hva betyr det å skrive om seg selv…jeg ønsker ikke å skrive i en viss stil… jeg skriver dette for seg… dette er ikke en artikkel fra jobb. Jeg klarer ikke å skrive om seg. Jeg klarer ikke å la tanker strømme på papir. Journalistikk er sikkert verre enn prostitusjon… jeg må lære seg å oppleve glede og uavhengighet fra kunde igjen. Jeg er absolutt fri. Men så skjønner jeg at jeg kan ikke benytte seg av denne frihet. Jeg må anstrenge seg for å la ordene komme fritt ut av meg. Dette er jo latterlig…hvorfor hender dette?
Jeg tror at den verste tilstand er sikkert vanlighet. Man opplever ingen ønsker pga vanlighet. Dette er en tomhet som jeg prøver å rømme fra. Jeg prøver å oppleve hva som helst for å ikke føle tomhet i seg. Jeg vet ikke hvordan skal jeg leve videre når den gråe tilstanden dekker meg. Skal jeg vente til vanlighet forsvinner av seg selv? Nei… jeg har allerede sett hva hender da. Først venter du i noen timer og dager og så opplever du depresjon som det finnes ingen utvei av. Jeg må søke på en virkelig utvei. Jeg ønsker ikke å råtne når jeg er fortsatt i live. Jeg ønsker ikke å leve på denne måte. Det virker at alle omkring vet alt og alt mulig er bevist. Folk tror på vanlighetens uomstøtelighet. Men det er helt klart at verden inne i oss forblir et mysterium. Det er fryktelig at denne mysterium blir til vanlighet med tiden. Jeg blir til en klump av trist gråhet med hver neste dag av mitt liv. Både blod og hjerte blir gråe. Hvordan kan jeg akseptere dette? Det har vært mange revolusjonære personer som har prøvd å endre verden rundt seg. Men hvor er de mennesker som ønsker å endre sin innerste frihet? Er det virelig forgjeves å snakke om dette? Det var tider da folk trodde at Jord er flat. Men dette har ikke hindret dem å ha et fullstendig liv. Og nå blir vi drept av denne uomstøtelig vanlighet og tomhet. Krampaktig flykt fra sjedelighet og tretthet. Er dette virkelig et menneskets natur? Skal disse tanker endre noe?
Jeg senker sin hånd i varm, mørk og ren vann. Tette og sterke slger lever på halvmeters dybde.
Jeg ser at en båt nærmer oss…oj! Det er så mye blomstrer i denne båten. Et liten menneske trekker vår båt til sin egen og gir meg noen buketter samtidig. Det ser ut at han ønsker å selge dem til meg.
Jeg har stoppet seg rett før mine hender skulle ta blomstrer.
– Jeg trenger ingen blomstrer.
– De er veldig billige.
– Jeg trenger verken dyre eller billige blomstrer, – jeg visste ikke at den beste måte å bli kvitt en irriterende selger er å ikke legge merke til ham i det hele tatt. Jeg har også arbeidet som en selger i barndom. Jeg har selget klokka på en av de mest kjente gater i Moskva.
– Disse blomstrer er deres lykke. Det er stor ferie her i dag. De kan hjelpe meg med min liten forretning, – han har snakket på en dårlig engelsk. Men jeg har forstått ham.
Jeg så på gondolfører og håpte at han skulle hjelpe meg. Men han så i en helt annet retning og det virket at han skal stå her i noen dager til uten bevegelse. Men jeg skal vise dere hvem jeg er!
– Jeg ønsker å reise videre!
– Min familie skal be for deg. Bare se hvor vakre blomstrer jeg har, — men båten har allerede tatt av gård.
Slike situasjoner forårsaker emosjoner som man føler i forhold til hjemløse dyr. Det er rart at mennesker merker ikke at det finnes også mange hjemløse fugler og andre dyr. Det er så dumt å skape et hjem for dyr. Jeg har opplevd den samme medlidenhet til hindu. Disse mennesker velger selv sin levemåte. Jeg tenker ikke på det at deres liv har blitt så dårlig pga mange omstendigheter. Jeg hat også opplevd medlidenhet da jeg så på hindiske barn (barn i India er så vakre!) som leker i søppelhauger. Jeg så ingen lidelser i deres øyne. De så derimot veldig lykkelig ut. Det var mye energi og ømhet i dem. Jeg forstår at de har valgt å leve slik selv når jeg ser at vanlige mennesker kaster søppel rett under sine føtter.
Jeg ser på alt omkring liggende på puter. Jeg føler nesten fysisk nytelse pga det at jeg ser natur istedenfor søppel omkring. Vi befinner oss ca et hundre meter unna kyst. Og biler ligner på leker. Litt lengre unna finnes det fjeller som rører på horisont. Det står noen hoteller rett før fjellene. Det var tider da disse var fullt av turister. Men nå likner hoteller mest på historiske monumenter. Jeg har hittil møtt bare en turist her, nemlig en japaner. Det er mange beboere som ønsker å tjene på turister.
Det finnes noen huser på øyer omkring. Og jeg ser ingenting rett foran seg – ingenting uteno, fjell.
(Jeg kan reise til Sonmarg i morgen…) Dette er et ønske til å havne til et sted der jeg skal føle seg virkelig glad…
Enda en båt har nærmet oss fra ingensteds. Skal de selge meg noe igjen? Jeg har ønsket å oppleve rolighet… Jeg så bare to jenter i båten og min irritasjon har forsvunnet. Den første var ca fem år gammel og den andre var tolv år gammel. Den lille pike har forårsakt glede hos meg. Men hennes øyne så mye eldre ut… Også barn likner ikke på barn i disse steder. Den eldste jente kaster en bukett til meg etter at våre båter har nærmet seg. Jeg smilte fordi at de har kanskje ønsket å hilse på meg på denne måte. En jente har gripet fast i min båt.
– Hundred rupies, mrs! – sa hun og strekte ut sin hånd til meg.
– Hva? Hundre rupies?? (Ser jeg som en idiot?) Ta sine blomstrer tilbake…
Jeg prøver å gi en blomst tilbake, men hun dytter meg. For en oppførsel…
– Jeg trenger ikke din blomst!
– Men de har jo allerede tatt den! – hennes stemme har også endret seg.
– Har jeg tatt den? Du har jo kastet den til meg selv?
– Mrs, du har tatt denne blomst. Den er hellig. De må gi meg penger for den.
– Jeg må ikke gi deg penger! Du kan enten ta den tilbake ellers så skal jeg kaste den ut, — jeg løfter sin hånd for å vise henne at jeg skal kaste blomten ut.
Jeg ber om hjelp hos gondolfører. Men han sier bare at jeg må betale for noe jeg har tatt i sine hender. Jeg forklarer ham at jeg har ikke tatt noen ting. Jeg kunne jo skremme dem med anmeldelse til politi…Greit, jeg skal betale en dollar for dette. Ta femti rupi og dra til helvete.бычаи бралая.for dette. politi.att i sine hender.fter sin hånd for å vise henne at jeg ska
Nå har jeg hatt nok. Jeg sier til gondolfører at han må ta seg av selgere i tilfelle han ønsker å jobbe videre. De neste selgere har ikke nærmet oss fordi t gondolfører har skriket på dem.
Bråk av en åre og vann som renner gjennom mine hender… mine tanker som har stanset rett over vann. Og kreker over hodet snakker sikkert med hverandre. En stor hage viste seg til høyre for oss etter noen timer av reise. Jeg går ut av sjikara og går gjennom alle disse mennesker som ser på meg. Hvorfor har kvinner dekket sine hoder med skaut? Hvorfor gjemmer de sine asikter når de ser meg? Ingen vet dette… Jeg ser egentlig ikke så latterlig ut. Jeg har på seg skjorte og bokser. Hvorfor tenker jeg om dette? Jeg går videre etter å ha kastet ut bekymring.
Hindisk ”middelklasse” spaserer sakte gjennom torget. De ser så betydelige ut i sammenlining med alle disse fattige mennesker omrking. Men det er helt klart at de ønsker bare å imponere andre. De ser ikke ut som selforsynte europeere. Deres ansikter er tomme…
Det er så mye unyttige ting her! Leker laget av plast, nøkkelholdere, speil, penn osv. Jeg ser på en hindisk kvinne som er kledd i rosa sari. Hun ser veldig betydelig ut når hun selger disse ting. Hun har mange armbend på seg. De skaper my bråk når hun beveger sine hender. Hun har lysende glans på negler og tykke ring av gull jern på fingre. Det er så interessant å se på dem. Jeg opplever ingne nytelse av dette. Men det er latterlig at en rød flekk på hennes panne har nesten blitt hvit. Hun liker å bevege seg på denne måte! Og deres måte å bevege seg på! De går akkurat som pingviner. Både gamle og unge kvinner beveger seg på denne måte. Det føles håpløshet i disse bevegelser. Jeg kan ikke forestille seg at en av disse kvinner kan løpe. Disse kvinner har sikkert blitt så avhengig av kjøkken at de trenger bare å bevege seg mellom komfyr og et bord.
Jeg glemmer om alle de pene kvinner som jeg har sett på tv i barndom.
– Unnskyld…
Helvete! En hindu med mustasje i en hvit sjorte ser på meg. Jeg kan ikke bare snu seg.
– Kan jeg ta et bilde av deg? Min familie skal være glad av dette.
Hva skal jeg gjøre? Jeg ønsker ikke å bli fotografert sammen med ham. Jeg sier ja til forslaget. Han har en lykkelig dag… Han finner et menneske fra gata og sier ham hvordan et bilde bør tas. Han samler hele sin familie og smiler – du kan ta et bilde. (Hvor stygge er barn i India)… Han ber meg om enda et bilde igjen. Hans barn og kona står omkring meg og smiler. Kanskje de sover? Hindu streker ut den vensrte arm frem og ligner på en militær diktator. Kanskje han prøver å ta et latterlig bilde? Nei..ingen smiler omkring. Han gjør dette seriøst.
Jeg går til narmeste kafe for å drikke lassi (en slags kefir).
Nei, ingen gotteri takk. Jeg har allerede prøvd noen av dem i Dehli. Jeg har fortsatt vondt i tennene. Jeg skal heller ikke ta iskrem. To hinduer seg på meg og tenker sikkert om å bli kjent med meg. Jeg ønsker ikke å tenke om dette.
For en stygg hage. Det er mange stygge blomstrer her omkting. Vann renner på grønne steiner. Det er ingen turister her heller. Dette er et uglad sted. De virker ikke som turister. Jeg liker ikke dette sted. Kanskje jeg er for trøtt. Jeg går tilbake til båt.
Jeg ønsker ikke å reise til en plantasje med vannliljer. Dette skal sikkert være enda en skuffelse for meg. Kanskje jeg forventer for mye av India?
Jeg nekter å reise også til en fabrikk av kama-sutra og en møte av dervisjer. Jeg ønsker bare å spise og reise til et sted der det finnes bare natur og ingen mennesker.
Min gondolfører har sikkert hørt mange stygge ting da det har vært mange turister her ti år siden. Han har sikkert husket denne tilstand og førte meg rett til et lite øy med en kloster, liten restaurant og et stor tre.
Jeg klatrer opp til et tak (jeg liker å sitte på taket helt fra barndom) og setter seg i skygge. Dette er den heteste tid om dagen. Jeg opplever tretthet og ønsker å slappe av. Jeg klarer ikke å bli kvitt denne apati. Jeg har ingen krefter..det er så varmt…
Vi seiler videre igjen… det er fin natur her i hvert fall… det er så trange ”gater” mellom huser i dette område at grener av trær slutter seg ofte sammen og danner en type ”korridor” over hode. Store vannliljer gror her også. Dagen er snart over. Det blir mørkt kl. seks her i India. Luft omkring er fullt med sinnsro i denne periode av dagen. Jeg ønsker å stanse for å oppleve denne tilstand lengre. Men sinnsro oppløser seg i vann…
Sjafi… han ser på meg fra kyst. Han forventer å se at jeg har blitt så glad pga reise. Men jeg er ikke lenger en høflig jente i dag. Jeg forstår ikke hvordan lever de på denne måte… De spiller glede og behag… dette er jo så avskyelig. Skal jeg også oppføre seg på denne måte en dag?
– Dette er et god sted for meditasjon! – Sjafis stemme hører jeg også på taket.
Hva mener han med meditasjon?
– Mediterer du selv?
– Nei, jeg er muslim. Men jeg vet hva meditasjon betyr.
– Men hvordan kan du vite dette i tilfelle du har aldri gjort det?
– Mange hellige personer mediterer i vårt land.
– Jeg skal prøve å meditere akkurat nå. Så pass på det at ingen klatrer opp hit, ok?
Jeg er så forbauset av det at folk streber i det hele tatt ikke etter klarhet. Men dette er ikke så underlig. Forlyste vesener finner man aldri mye av omkring seg. Jeg har til nå ikke møtt en eneste person som kunne forklare meg hva betyr nirvana, forlysning eller samadhi.
Jeg føler seg i sikkerhet på taket. Jeg an endelige slappe av her.
Noen singer langt unna. Det er en religiøs fest her i dag… Hvorfor har jeg husket om dette? Jeg lukker øyne og prøver å ro sine tanker ned.
Til og med kortvarig rolighet kan forårsake nokså uvanlige følelser: en vanlig oppfatning av en fysisk kropp oppløser seg. Jeg oppfatter seg selv som en elastisk masse som beveger seg. Taket under meg bøyer seg i ulike retninger… og jeg skal falle ned snart… Nå føler jeg at taket trykker meg…
Jeg er vant til slike opplevelser. Slik skjer det helt fra barndom. Jeg har prøvd å snakke om dette med sine foreldre og veninner. Men så har jeg forstått at ingen av dem opplever det samme. Jeg likte ikke disse opplevelser fordi at det var vanskelig å sovne pga dem. Jeg har til og med vært irritert fordi at jeg kunne ikke sove som andre anlige mennesker. Senere jeg har prøvd å undersøke sine opplevelser… Skal jeg dra til fjeller i morgen?
– Sjafi! Jeg ønsker å dra til fjeller i morgen!
– Greit det. Jeg skal være deres guide.
For en overraskelse. Han er sikkert nyttig her hjemme. Men jeg ønsker ikke å spende hele dag med ham.
– Trenger jeg en guide der? – jeg ønsker ikke å spørre ham slik at han skal forstå hva jeg virkelig mener.
Jeg er så lei av denne avhengighet av noens mening! Jeg hater denne svakhet som skaper så mange ubehagelige situasjoner for meg.
– Selvfølgelig. Du kan jo bortkomme i fjellene.
Et ord ”fjellene” lar meg unnskylde min svakhet. Nå kan jeg ro seg ned med det at jeg hadde ingen valg.
– Ok, da sees vi i morgen kl. seks (klokka seks???). En frokost skal vente på deg. God natt, frue.
Et lyd av hans skritt.. noens hoste…stillhet. Jeg har vært her i India for fire dager allerede. Og ingenting skjer! Hvor har det blitt av vise mennesker og steder av styrke? Jeg opplever jo bare vanlig vanlighet. Kanskje det skal endre seg i fjeller.