Uglad morgen. Er det morgen allerde? Morgen… noe har oppstått i meg igjen. Hvordan skal jeg bekjempe dette i seg? Dette er håpløshet inne i meg. Jeg kan ikke forestille seg at det finnes en måte å motstå denne dumhet og irritasjon. Jeg må endre seg… I går jeg har oppdaget at det var ingen av praktikanter på lysning. Det var ikke Tajga der heller. Jeg fikk vite at hun har forlatt hotellet og reiste til et uviss sted. Hun har skrevet en melding for meg…Jeg var så forbløffet av at de har reist uten å ha sagt noe til meg. Det var skrevet en adresse i Daramsala. Hun skrev at jeg kan besøke denne adresse bare neste høst.
I går brukte jeg hele dag for å vandre omkring byen blant andre turister. Jeg har prøvd å sette en plan for neste måned. Kvelden var så uinteressant… jeg har opplevd opphisselse og har ønsket å masturbere. Men så har det også oppstått apati og likegyldighet. Jeg har hatt kveldsmat to ganger…hvorfor gjorde jeg det? Jeg satt og leste på nyheter på nettet. Jeg har ikke åpnet post. Jeg har ønsket å møte Alesj med hans venn for å ha samleie med dem… Skal også denne dag gå uten nytte? Hvorfor synes jeg at dette er så rart? Jeg har vendet til den vanlige ”seg”. Har jeg levd på denne måte? Ja, jeg har gjort det. Dette er umulig… jeg har levd på denne måte i mange år. Jeg prøver å fylle tomhet i seg med opplevelser, nyheter, brev. Og nå fikk jeg et annet mål – direkte veiens praksis. Har noe endret i meg? Nei, jeg har ikke endret seg. Ingenting har endret seg… jeg så bare noen drømmer og sugte på en kukk… jeg tenkte om ulike ting og forstod mange underlige ting også. Og jeg har uansett ikke endret seg… Og hva tenkte jeg på? Tenkte jeg at jeg skal bli forlyst med en gang? Det finnes ingen som kan vurdere dine anstrengelser. Jeg har ennå ikke forstått at jeg må sette mål for seg SELV og løse dem selv også. Jeg må vurdere sin arbeid. Jeg opplevde en stor bølge som har dekket meg med ansvar jeg måtte påta seg… vi lever i en kunstig verden og vi gjør som vi blir sagt om å gjøre. Hvem har funnet alle disse vurderinger? Hvorfor streber vi etter de samme ting? Hvorfor må vi tenke om dette? NÅR skal vi tenke om dette? Du må ikke ha noen tvil. Du må bare oppføre seg anstendig for å få hørt at du oppfører seg bra. Men hvorfor trenger jeg dette? Jeg har klær som koster noen tusen dollars i Moskva. Og her vandrer jeg i den samme klær i løpet av to måneder. Da jeg var ung, trodde jeg at jeg skal reise til utlandet for å bli en skuespiller og at jeg skal komme tilbake hjem med dyr klær. Jeg trodde at alle skal misunne meg. Nå vet jeg at jeg trenger ikke alt dette. Nå sitter jeg og tenker om at alt er så dårlig. Jeg kan ikke leve på denne måte. Jeg må bli kvitt denne gift. Hvordan kunne jeg leve slik tidligere? Hva har jeg gjort alle dager? Jeg hadde jo alltid å gjøre noe. Jeg visste hvor jeg skulle gå. Hvorfor trengte jeg penger? Jeg har ønsket å kjøpe seg klær. Jeg har ønsket å få folk til å se på meg. Folk skulle se på meg og oppleve misunnelse… Så HVORFOR har jeg gjort alt dette? Hvorfor trengte jeg oppmerksomhet av noen ukjente mennesker? Var det mine naboer eller min kjæreste jeg prøvde å få oppmerksomhet av? Det spiller ingne rolle hva de tenker om meg. Hvis en person er virkelig viktig for meg… pen klær har ingenting å gjøre med disse følelser. Jeg har aldri tenkt om dett før. Jeg har undertrykt disse tanker. Jeg har arbeidet og levd som alle andre. Det var alltid forståelig HVA jeg skulle gjøre videre. Nå forstår jeg at jeg vet ikke årsak til all sin tidligere liv. Jeg har bare tenkt og levd på en vanlig måte. Men nå kan jeg ikke undertrykke sine tanker lenger. Hva skal jeg gjøre nå? Skal jeg sette eller legge seg akkurat nå? Hvorfor? Jeg har ikke spurt seg om dette tidligere. Tidligere hadde jeg et mål å strebe etter. Jeg har adlri tenkt HVORFOR gjør jeg alt dette. Jeg må ta ansvar for alt for å kunne tenke på denne måte. Og jeg har ikke tatt ansvar for sine mål tidligere. Har jeg noen gang bestemt å strebe etter noe annet? Nei, det har jeg ikke gjort. Har jeg noen gang prøvd å tenke på en annen måte? Nei. Jeg har heller ikke prøvd å sette det viktigste mål for seg. Jeg har alltid hadd mange oppgaver å løse i sitt liv. SÅ HVORFOR GJORDE JEG ALT DETTE? Dette er det viktigste spørsmål som jeg har aldri spurt seg selv. Jeg har sikkert levd på en forferdelig måte. Men jeg må konsentrere seg nå. Og en vane prøver å få meg tilbake til det tidligere liv. Jeg har ennå ikke skapt en ny vane. Jeg må endre sitt liv. FØRST må jeg bestemme hva ønsker jeg å gjøre. Så skal jeg søke på måter å oppnå sine mål på. Jeg har jo ingen valg. Jeg sitter her på seng og kan ikke engang stå opp. Jeg MÅ spørre seg om mening med sitt liv. Jeg kan ikke vende tilbake til det dumme livet. Det er interessant… det å ”vende tilbake” var egentlig min eneste utvei. Jeg kunne vende tilbake når som helst. Men hvorfor tenkte jeg at jeg kan ”vende tilbake”? Hva betyr dette? Det å bli dummere? Og hva betyr det? Jeg har aldrig sett at noen blir veldig dum. Jeg har aldri opplevd dette selv heller. Betyr dette at en klok person blir dum? Jeg har aldri sett dette. Jeg har kjent mange idioter. Men det å bli ”dum” sier meg ingenting. Hvem har undersøkt dette? Hvem har vurdert noen dumhet? La oss ta en alkoholiker. Han har drukket veldig mye. Nå samler han flasker for å kjøpet seg mat. Det betyr at hans liv ble dårligere. Men hva med hans tidligere liv? Har hans liv noen betydning? Hva om en monk har ikke gått på skole? Men hans øyne er så levende. Og han har et helt annet liv. Et liv fullt av glede. Jeg tviler om at en alkoholiker hadde et så levende tilstand tidligere… Hvorfor skal en person ha så levende øyne i tilfelle denne personen har aldri tenkt om mening av sitt liv. Denne personen har alltid levd på en vanlig måte: skole, universitet, jobb. Så skal hans kone gå fra ham og denne personen skal bli til en alkoholiker. Jeg bryr seg ikke om dette nå. Det viktigste er at person har levende øyne. Hvis personen har ulevende øyne, så er dette personen død allerede. Nå kan jeg kaste ut sine tanker om det å ”vende tilbake”. Og hva skal så hende med meg? Hva om jeg skal ligge på seng og tenke om ingenting? Hvordan vet jeg det? Jeg skal bare ligge og lide her helt til jeg får vite hva skal skje videre!
Denne tanke har forårsakt lettelse. Jeg lurer på hva er klokka er nå. Hvorfor må jeg vite dette? Skal dette endre noe? En mekanisme lever istedenfor ”meg”. Jeg må finne seg selv… Tanker har begynt å oppstå på en kaotisk vis i min hode. Jeg har begynt å sove…
…Undergrunnsbane, mange mennesker… Jeg ser på dem og forstår at de er døde. Det ble så ubehagelig å befinne seg blant dem. Jeg har opplevd et ønske til å gå herfra. Men hvor skal jeg gå? Jeg ser i deres døde øyne… Disse mennesker trykker på meg… jeg har begynt å kalle på Sart. Det ble litt lettere etter hvert. Så forstod jeg at det er ikke nok å rope på ham. Han kan ikke finne meg her. Hvordan kan jeg bli merkbar for Sart? Jeg kan oppleve rolig glede!da skal han sikkert finne meg! Jeg har fortsettet å rope på ham og konsentrerte seg på et ønske til å oppleve rolig glede. Etter hvert følte jeg at nytelse oppstår i kroppen. Døde mennesker har forsvunnet. Så har de oppstått igjen og jeg ropte på Sart igjen. Jeg har forstått at jeg sover! Dette var så rart og ustabilt. Hva kunne jeg gjøre for å bevare sin klarhet? Jeg har sagt inne i seg ”Sart, hjelp meg å bevare bevissthet”… Dette var et helt uvanlig nivå av klarhet! Det viser seg at bevissthet kan fremvise seg på ulike måter. Også en alkoholiker kan si at han lever, tenker og spaserer på gater. Han befinner seg i ”årvåkenhet” på den samme måte som jeg nå. Men det finnes stor forskjell mellom ”hans” og min årvåkenhet. Krystallklarhet har gjennomtrengt meg. Jeg sover… Dette er ikke søvn… Det er så bra at jeg tenker ikke om hverdaglivets handlinger. Jeg kan bare sitte her og føle seg selv. Hvor befinner jeg seg? Jeg har ikke merket at det finnes ikke døde mennesker og undergrunnsbane omkring. Jeg må konsentrere seg for å se hvor jeg befinner seg. Jeg ønsker å kalle mannen der. Men hvordan kan jeg kalle ham hvis han har ingen hanv? ”Jeg vet ikke hva du heter, men jeg ønsker deg å komme til meg”. Han har begynt å ta form og snart jeg har funnet seg selv stående i en bygning med ingen mennesker omkring. Jeg lå på gulve men jeg visste fortsatt at dette var bare en søvn. Jeg har begynt å stå opp. Jeg så sin skygge på en vegg og lurte på hvilken skygge har jeg i søvn. Skygge hadde den samme form som i årvåkenhet. Jeg har rørt en vegg foran seg for å se om jeg kan få sin hånd gjennom den. Veggen var også vanlig. Etter å ha gjort noen skritt jeg opplevde gråhet. Så forstod jeg at jeg opplevde bekymring av mening av mennesker. Kanskje jeg kan fjerne den? En annen tanke oppstod: ”jeg ønsker ikke å fjerne den”. Men dette er jo en søvn, jeg må gjøre noe! Jeg har bestemt å ha samleie med noen. Jeg forstod at jeg har ønsket å undertrykke gråhet i seg. Dette var ikke et glad ønske. Jeg tenkte at jeg kan skape en gutt jeg ønsker her. Det var vanskelig å gå og jeg tenkte at jeg må ikke tenke om sine fysiske muligheter. Etter å ha tenkt slik jeg opplevde letthet og jeg løpte og så en gutt ved et vindu. Han var ikke så kjekk men jeg har bestemt å snakke med ham uansett. Jeg gikk videre og han gikk etter meg. Jeg gjør som oftest noe min gutt ønsker og jeg opplever forgiftelse. Jeg forstod at korridor gikk ned og det ble vanskeligere å puste. Jeg har konsentrert seg for å fjerne dumhet og har begynt å rope på ”denne mannen” igjen. Jeg har samlet all sin fortvilelse for å rope på ham til han skal komme til meg. For en rar by… det er sommer og amnge asiatiske mennesker vandrer på gater. Varm luft smelter mine drømmer. Jeg har aldri opplevd slik hete her i India. Mine oppfatninger har blitt fri fra bekymring. Jeg er en reiser som har havnet til et ukjent sted og er åpen for nye oppdagelser. Er det mulig å leve i en slik tilstand alltid? Ja, ja, ja! Jeg har opplevd denne tilstand en gang. Jeg har opplevd den også da jeg har blitt voksen. Dette var en minne om det tidligere liv. Denne tilstand har alltid eksistert. Hvordan kunne jeg glemme om den? Hvorfor levde jeg på en annen måte?
Jeg gikk til en butikk og spurte hvor er ”han”. Mennesker omkring har legt merke til meg og jeg forstod at de respekterer meg for det at jeg kan rope på ”HAM”. Og de kan ikke rope på ham… Jeg har følt hans tilstedeværelse… jeg visste at han var der! Hvor er han? Selgere sa meg at han har vært her to dager siden. De sa at han skal sikkert møte meg. Etter hvert mine synsbilder har mikset seg slik at jeg så himmel omkring seg. Vind har dyttet meg fremover. Jeg opplevde glede og latter. Jeg lo og kunne ikke stanse sin latter. Noe ærlig har oppstått i meg pga denne latter. Jeg har våknet med et smil på ansikt. Nå skal det vanlige livet begynne igjen. Jeg må bekjempe denne vanlighet.
Jeg har våknet opp og opplevde sterk energi. Jeg forstod at jeg har ingen klarhet i sin plalegging. Jeg har tatt på seg klær og tenkte at jeg skal gå til kafe. Så skal jeg sjekke post og svare på brev. Jeg skal møte sine problemer. Hvorfor har jeg følt seg så dårlig den første gang? Og hvorfor opplever jeg så sterk energi nå? Jeg har lært seg noe i Risjikesj.
Jeg har bestillt mat på kafe og satt seg på stol for å konsentrere seg. Altså det første er årvåkehet. Jeg forstod at jeg visste ikke hva jeg skal gjøre. Det samme har hendt da jeg har våknet opp den annen gang. Så hva er forskjellen mellom disse to tilstander? ”Jeg ønsker å forstå” – sa jeg inne for seg selv. Snart oppdaget jeg at gjentagelse av høy tanke (et passende uttrykk) hindrer meg til å konsentrere seg på et ønske til å virkelig forstå noe. Jeg har sluttet å gjenta dette og prøvde å konsentrere seg på selve spørsmål. Et ønske, og ikke en tanke. Dette er psykisk sjonglering. Vi blir lært til å gjøre ulike ting. Men vi kan ikke kontrollere sine oppfatninger. Dette er jo så lett. Men jeg føler seg som et barn.
Tanker om fravær av en vane til å konsentrere seg har fått meg til å tenke om noe annet. Men jeg har vendet til konsentrering igjen. Jeg prøver å forstå forskjellen mellom tilstander … det har gått tjue sekunder… det er så vanskelig å tenke på den samme ting hele tid… En gang til. Tanker og minner…. Jeg har fortsått!!
Jeg har nesten hoppet på stol. Jeg har konsentrert seg igjen for å ikke la bekymring og tanker distrahere meg. jeg har sikkert opplevd en forståelse like nå. Uvirkelig! Det var vanskelig å puste. Noe jeg opplever akkurat nå er forståelse. Nå forstår jeg helt klart at forskjellen finnes! Men jeg kan ikke uttrykke den verken med tanker eller synsbilder. Jeg kan ikke fortelle om den til noen. Jeg har konsentrert seg på nytt for å oppleve denne forståelse. Det betyr at forståelse fører til tanker. Dette strider med en vanlig måte å tenke på. Det er umulig å tenke ved å bruke ulike tanker. Forståelse er en helt særegen oppfatning som avviker seg fra tankegang. Forstårlse oppstår pga et ønske til å forstå noe. Dette ønske må være sterk, klar og konsentrert. Og det må være viktig for meg å forstå noe for å skape et slik ønske. Det er dermed ikke mulig å tvinge noen til å forstå noe. Et system av tvangsopplæring av barn omgjør dem bare til mekanismer og ikke til levende mennesker.
Nå ønsker jeg å vende til sine første tanker for å skrive ned alt. ”Vi skal se”—dette er et uttrykk som jeg har forberedt før jeg har sovne for den andre gang. Det finnes forskjell mellom det å lide pga uviten og UNDERSØKELSE av sine lidelser. Jeg ønsker ikke å være et vesen som lider og utfører hverdaglivets handliger. Jeg ønsker å slutte å lide for å undersøke sine lidelser, fjerne dem og slutte å oppleve håpløshet. Livet kan åpne seg for meg allerede i løpet av søvn. Jeg har analysere og oppdage ting. Jeg kan oppleve et ønske til å forstå og jeg kan spørre seg selv om mening med sine handlinger. Forståelse fører i sin tur til endring. Eg kan bli til en jeger som jakter seg selv. ебя-жертву.il endring.å og jeg kan spørre seg selv om mening med sine handlinger.esker. seg på et ønske til å virkelig