Solen har allerede stått opp og jeg ligger fortsatt i seng! Jeg har våknet opp og følte at jeg kunne bevege seg igjen. Morgens lys har ødelagt all min frykt. Hvordan kunne jeg være redd av noe? Kanskje alt dette skal ikke skal ikke oppstå igjen på nytt pga frykt? Jeg må fortelle om alt dette til Sart og Kam. Jeg ønsker å vite hva for et synsbilde var dette. For en dumming jeg er. Jeg har bedt om å slutte alt dette. Jeg måtte fortsette å undersøke seg isteden for å gjemme seg.
Hva er frykt? Er dette en negativ emosjon eller ikke?
Hvordan overvinner jeg frykt?
Hvilke eksperimenter kan jeg utføre i løpet av opplevelse av dette synsbilde?
Jeg har så mange spørsmål!
Jeg har tatt på seg klær og løpte ut.
Dette er noe rart… en rar følelse av det hvordan omstendigheter oppfattes. Jeg har stanset for å lytte… akkurat! Slik har det ikke skjedd før. Jeg har tidligere ikke legget merke til det at jeg ser ting på en viss måte. Hvor lenge har det gått siden jeg har legget seg? Bare en natt? Det virker at jeg har levd i løpet av en uke i denne natt.
Mennesker har delt seg i to grupper denne gangen. Jeg så Kam i den første gruppe og en pen jente i den andre gruppe.
Sart har også vært der!
Jeg har forventet møte med dem alle. Jeg så ham ikke blant andre praktikanter. Her…han sitter ved siden av Kam. Er det han? Jeg vet ikke. Jeg stod stille og kunne ikke bevege seg. Jeg har endelig konsentrert seg og gikk til dette menneske for å se i hans øyne.
Jeg opplevde både utålmodighet og bekymring. Dette var sikkert han. Jeg så hans ansikt i sine drømmer.
Jeg opplevde spenning også pga det at jeg har ikke hilset på noen av dem.
– Hva heter du?
Det har ikke skjedd noe i løpet av de første sekunder. Han satt bare og så ned.
– Hva heter du? Jeg heter Maja. – Hvorfor spør jeg ham dette?…
Han så på meg. Helvete… det virker at han ser inne i meg. Nei, jeg har åpnet seg for ham selv. Jeg opplever både nysjerrighet, bekymring og utilfredshet.
– Jeg ønsker ikke å være avhengig av sitt navn.
For en vakker stemme han har… Dette er ikke en stemme av et menneske.
– Hvorfor det?
– Hvor mange sekunder har du brukt for å svare på sitt eget spørsmål?
– Jeg…
– Hvilke antankelser har du opplevd? Hva har den første analyse av antakelser vist? Det har ikke gått mer enn to sekunder før du har spurt meg et annet spørsmål. Du er enten veldig klok eller veldig lat og dum.
– Jeg???
– Du er lat fordi at du har spurt meg uten å ha prøvd å tenke om dette spørsmål selv. Det vil si at du liker ikke å tenke. Du er for lat. Og du er dum fordi at du kan ikke tenke. Du er ikke interessant for meg lenger.
Jeg var sjokert. Jeg har forventet å ha en annen samtale. Jeg vet ikke hvorfor er han så sint.
– Ingen har kalt meg for lat og dum… noen har til og med sagt at jeg er aktiv og klok…
– Hvem har sagt dette? Vel, jeg tror at de er dumme på den samme måte som du er.
Hva??? For en samtale vi har… Vi skal begynne å slå hverandre snart…
– Vel, jeg kan ikke si at de er dumme mennesker…
– Selvsagt, fordi at de er så dumme som du er.
Jeg har konsentrert seg for å ikke fremvise aggresjon.
-…jeg kan ikke si at de er så dumme. Jeg forstår at det finnes ikke så mye kloke mennesker men…
– Så hva gjør du her? – han spurte igjen. – Du kan gå tilbake til sine venner.
– Du er så streng. Jeg liker å kommunisere med ulike mennesker. Og jeg har dermed kommet hit.
– Du skal ikke kommunisere med meg fordi at du er ikke interessant for meg.
– Hvorfor tror du at jeg er ikke interessant for deg ?
Han ignorerte meg.
– Vel jeg er enig med det at jeg har gjort et feil ved å spørre deg. Men hvorfor kaller du meg for dum?
Han ignorerte meg igjen.
– Vel, jeg kan ikke endre noe her. Jeg skal kommunisere med Kam.
– Kommuniserer du med denne lat dumming? – Han spurte Kam.
Han ønsker å få Kam til å være imote meg!
Kam viste at han ønsker ikke å kommunisere med meg.
– Her ser du, – den strenge mannen smilte… (hvordan skal jeg kalle ham?), – Kam er ikke en iditot.
Jeg så på Kam og det virket at han er sjenert til å si noe imot den strenge manne. Jeg så i hans øyne og det virket at han så gjennom meg.
– Kam!! Hvorfor gjør du dette?? Du har jo selv tilbudt meg å møte her! Og nå later du som om du vet ingenting om meg.
De hører ikke på meg… vel, gutter, jeg er ikke vant til dette. Jeg forstår at dere er så kloke, men dere bør være litt mer høflig. Jeg stod opp.
– Jeg forstår verken deg Kam eller deg (jeg henviste seg til den strenge mannen). Jeg synes at du er uærlig, Kam. Du later som om du vet ikke hva jeg snakker om. Du har forrådt meg, Kam. Jeg har forventet å få hjelp fra deg. Hvem ellers kunne hjelpe meg? Du har snakket om frihet fra negative emosjoner. Men du opplever jo noen av dem akkurat nå. Og din venn uttrykker avsky til meg. Så hva har hendt med deg? Hva handler din praksis om? Jeg liker deg, Kam. Men jeg ønsker å være ærlig i motsetning til deg. Jeg forstår at du skal ikke kommunisere med meg mer.
Jeg skal sikkert gråte av håpløshet nå.
Jeg har ventet å få noen reaksjon fra dem… men jeg fikk ingen svar. Jeg snudde seg og gikk vekk. Jeg har ønsket å gråte. Ingen har forrådt meg på denne måte. Hvorfor må jeg leve videre? Jeg har mistet målet med livet. Kanskje jeg kan vende tilbake?
Jeg gikk til gate og forstod at jeg har ingen plass å gå til. Dette var den største blindvei. Enhver tanke har forårsakt fortvilelse. Skal jeg gå til hotell? Nei… jeg er redd til å være alene. Skal jeg vandre på gater? Jeg har til og med smilt til en fattig mann og ga ham ti rupier.
Jeg tenkte at de elsker meg. Hvorfor har de ikke sagt sannhet til meg? Jeg har ingen grunnlag. Alt jeg ser er likegyldighet av Kam og irritasjon av andre praktikanter. Og jeg trodde at de er forlyste. Jeg ønsker ikke å bli til et slik menneske. Jeg skal heller dø. Jeg er redd av dem. Jeg forstår at jeg skal ikke kommunisere med dem nå.
Sart! Hvorfor glemte jeg om ham?… Han skal ikke kaste meg ut! Jeg skal fortelle ham alt jeg skal bevise at jeg har ikke gjort noe dårlig. Jeg løper til parken igjen.
– Hei Sart:), jeg er så glad til å se deg!
Jeg opplevde både ømhet og nesten kjærlighet til ham. Men han så strengt på meg.
– Dette er umulig! Sart… Sart!
– De må slutte å skrike og forlat oss vær så snill.
Jeg har ikke forventet dette fra ham også. Jeg stod opp og gikk vekk.
Jeg har ikke krefter for å gå på en sikker måte. Jeg legger seg på grass og begynner å gråte. Hvorfor gjør de dette? Jeg har ikke tenkt at jeg er så avhengig av disse mennesker. Jeg drømte om at det finnes forlyste menneske et sted. Kastaneda og Don Huan har ikke skrevet om dette.
Kanskje de praktiserer ikke med direkte veien praksis i det hele tatt? Kanskje jeg bør søke på Lobsang? Men Danne har sagt at han opplevde hat fra Lobsang. Er dette bare løgn? Kanskje de svindler med penger bare? Sart har jo reist i første klasse i tog. Og dette koster mye…Og hvor skal jeg gå nå? Tidligere tenkte jeg ikke om det hva skal jeg gjøre. Men nå… Jeg satt og så på jord bare. Jeg har sluttet å tenke om noe i det hele tatt. Jeg har husket Moskva og lukt av Maks. Han er sikker ikke den klokeste person, men… nei, jeg kan ikke vende tilbake. Det er vinter der nå… det ville ha vært bra å løpe på snø akkurat nå. Jeg er så lei av India. Jeg vet ikke hva skal jeg gjøre blant disse mennesker. Kanskje alle disse praktikanter kommer hit for å tjene på slike dumminger som meg?
Jeg stod opp og forstod at jeg trenger ikke å huske om sitt tidligere liv. La oss anta at jeg har gjort et feil. Når jeg føler seg dårlig, så begynner jeg å tenke om noen familieliv. Men når jeg føler seg sterk, så ønsker jeg ikke å tenke om dette. Stopp!
Jeg har satt seg på grass igjen. Jeg så i retning av park. Er de der fortsatt? Ja, de er der. Det er bra. Det viktigste nå er å ikke miste tanker. Jeg har tatt sin notisbok for å skrive det viktigste … Vel… Det første er at jo dårligere tilstand jeg opplever, jo mer selvmedlidenhet og negative emosjoner jeg opplever. Og jeg ønsker å vende tilbake til sitt tidligere liv. Men hvis jeg opplever glede og styrke, så virker det gamle livet som noe veldig dårlig. Det er også verdt å merke at jeg har nylig oppnådd et ønske til å vende tilbake. Det betyr bare at jeg opplever mange NE akkurat nå. Kunne jeg vurdere sin tilstand fra en kritisk side da jeg opplevde NE? Nei, det kunne jeg ikke gjøre. Altså nå har jeg den siste sjanse. Det er så lett å miste den… Men jeg var jo så glad da jeg kom til dem. Det betyr at jeg kunne vurdere situasjon. Betyr dette at jeg har ingen sjanse? Nei… jeg husker ikke når har min tilstand endret seg. Det er demed mulig at min tilstand har endret seg da ”den strenge mannen” så på meg. Jeg må sjekke alt en gang til. Nå skal jeg konsentrere seg på tillit og sympati for å komme til dem igjen. Men jeg husker fortsatt at de har snakket med meg så dårlig. Dette er noe Kam har fortalt meg om konsepsjoner. Hvorfor har jeg ikke tenkt om dette tidligere? Jeg var galt… Hvis disse mennesker er ikke praktikanter, så hva skal endres i mitt liv? Hva skal endres i min erfaring? Jeg må være fri fra negative emosjoner. Ingenting hindrer meg til å begynne å undersøke seg selv. Jeg har allerede opplevd noen underlige erfaringer hva gjelder dette. Jeg skal kunne finne de virkelige praktikanter selv. Jeg har begynt å tenke at disse mennesker er ikke virkelige praktikanter… Konsepsjoner er vanskelig å bli kvitt av. Altså… jeg skal konsentrere seg på sympati som jeg OPPLEVER akkurat nå til Kam og Sart. Jeg skal gå til dem igjen og jeg skal oppleve noe nytt til dem.
Jeg har opplevd virkelig glede pga uavhengighet av sitt søk på frihet. Dette gjenklanger med min oppdagelse om at det spiller ingen rolle hva har du opplevd tidligere. Jeg har opplevd glede pga det at jeg så at konsepsjoner kan ødelegges. Jeg var glad pga at jeg har bestemt å gjøre noe jeg skal aldri være lei av. Dette er det ærligste jeg kan gjøre for nå. Jeg har opplevd sympati til disse mennesker etter å ha opplevd alt dette. Hadde jeg ikke møtt dem, så skulle jeg ikke oppleve klarhet i disse spørsmål. Jeg stod opp og gikk til Kam som har satt ved ”den strenge mannen”. Jeg har satt seg ved ham og så i hans øyne.
– Hva heter du?
Dette var sikkert upassende å spørre om dette. Men jeg har opplevd sterk glede. Jeg har ønsket å le uavhengig av omstendigheter.
– Jeg ønsker ikke å ha et navn. Dette er ikke nødvendig for meg.
Hans stemme var litt likegyldig. Men den var fortsatt behagelig for meg.
…Det var så rart… INGENTING har endret seg. Jeg har ønsket å se på alt dette igjen for å forstå at dette er virkelig. Det virket som om INGETING har skjedd. Nå må jeg forstå hvordan forholder jeg seg til Kam. Jeg opplever sympati, forventning og åpenhet.
Det er ikke nødvendig å ha et navn. Jeg bruker noen minutter for å forstå dette. Jeg husker at det finnes en teori om at navn bestemmer ens skjebne. Men et navn i passet eksisterer fortsatt. Og jeg fortalke Kam om sine tanker.
– Ettersom direkte veiens praksis forutser utskiftning av uønskede oppfatninger med de ønskede, så det ville ha rart å anta at jeg prøver å unngå påvirkning av navn på karater. For hadde jeg vært utilfredsstillt med denne påvirkning, så skulle jeg enten endre den eller fjerne den. Det finnes dermed et annet årsak. Når et menneske innrømmer sit eget navn, så innrømmer man også ansvar som dette navnet forutser. Så hva for et ”ansvar” er dette? Du blir kalt etter ditt ”navn”. Ved å akseptere sitt navn du velger dermed å støtte en forbindelse mellom ”et navn” og distrahering av oppmerksomhet på en som sier dette navnet. Dette avhenger UAVHENGIG av det om du ønsker dette eller ikke. Ved å akseptere sitt navn du danner en mekanisme som envher menneske kan bruke for å distrahere deg med. Og jeg ønsker ikke å oppleve dette. De oppgaver som jeg løser i løpet av praktisering krever min oppmerksomhet. Jeg kunne for eksempel akseptere et nummer istedenfor sitt navn. Jeg forholder seg likegyldig til et navn skrevet i passet mitt.
– Men det blir jo dannet en vane til å reagere på sitt eget navn, ikke sant?
– Hvorfor sier du ”blir dannet”? Denne prosess AVHENGER av deg. Jeg kan fjerne utiltrekkende for seg vaner.
– Dette er sikkert veldig vanskelig… jeg kan ikke forestille seg at…
– Du må ikke forestille seg noe. Alle dine forestillinger baserer seg på din tildligere erfaring. Din tildligere erfaring er til ingen nytte for kunst av skapelse av en vane. Du kan øve her i India. Du skal ikke kunne finne mer passende omstendigheter for øvelser. Du kan gå ut for å øve med distrahering av oppmerksomhet. Fattige mennesker skal be om penger, andre skal skrike og se på deg. Du kan øve med konsentrering av oppmerksomhet. Du kan skrive resultater i sin dagbok. Skal du se bare noen ubetydelige ord i sin dagbok, så skal dette bety at noen har stjelt din oppmerksomhet.
– Jeg er redd at jeg skal oppleve dette. Jeg husker at jeg var så sjokkert av en tur i Dehli og Varanasi.
– Hvis et eksperiment gir ingen resultater, så kan du bruker tall.
– Hva mener du?
– Du kan praktisere med begrenset kontroll. Du kan praktisere i løpet av ti minutter. Hver gang du opplever trykk, du kan prøve å motvirke den. Dette skal være en framgang for deg. Så kan du telle opp alle sine postitive handlinger i løpet av disse ti minutter. Skal du arbeide hardt, så skal du merke at dine formørkelser blir litt svakere. Vet du ingenting om praktisering?
– Jeg har ikke tenkt om det at jeg kan fjerne ikke bare negative emosjoner men også vaner. Det er så bra!… Jeg skal kunne endre seg! …Regner du meg for en lat og dum person?
– Hvorfor tror du det?
– ??
Jeg har åpnet munnen for å svare, men så forstod jeg at jeg bryr seg ikke om dette. Jeg har nesten fremvist en formørkelse. Det viktigste er at jeg har stanset seg… denne person likner ikke på en dumming. Dette spørsmål har en skjult betydning. Hadde jeg svart med en gang, så skulle dette bety at jeg er virkelig dum og lat. Det må være en mening her.
Jeg liker å tenke sammen med disse mennesker. Jeg liker at ingen av oss svarer ikke på en krampaktig måte. Ingen av dem opplever utilfredshet pga taushet.
Jeg har plutselig begynt å le. Jeg så sikkert idiotisk ut!
– Men jeg er virkelig så dum, du har rett!:)) – har du forstått dette?
– Det spiller ingen rolle om du er en lat dumming eller ikke.
Dette menneske kan overraske!:)
– Hvorfor det?? Velger du ikke interessante for seg mennesker for å kommunisere med dem?
– Det gjør jeg selvsagt. Jeg sier at det om du er dum eller klok spiller ingen rolle for meg.
– Det er rart… fordi at…jeg ser jo også ikke på et menneskets klær eller lomme. Jeg ser på ”det indre”. Hvis jeg liker et menneske, så spiller det ingen rolle om dette menneske er klok eller dum. Opplever du ingen avsky i forhold til et lat og dum menneske?
– Nei, for jeg har forstått at det finnes ingen grunnlag til dette. Jeg har fjernet en vane til å tenke på denne måte. Det er ikke noe rart i det at enhver som har begynt å praktisere hadde sine egne formørkelser før. Det viktigste for meg er hva du gjør med sine formørkelser. En person innrømmer ikke sine formørkelser. Og en annen innrømmer og prøver å fjerne dem.
– Så du har kalt meg for en dumming fordi at jeg har opplevd fornærmelse?
– Nei, jeg har kalt deg for en dum og lat person fordi at du er virkelig en dum og lat person. Har du opplevd fornærmelse åga mine ord?
– Nei…jo, det har jeg.
Jeg opplevde et sterk ønske til å si ”nei”. Men jeg klarte å konsentrere seg. Jeg opplevde letthet pga det at jeg har klart å innrømme sin formørkelse.
– Jeg har nektet å snakke med deg fordi at jeg hadde ikke et ønske til å snakke med deg. Fravær av dette ønske skyldes sikkert det at du har opplevd negative emosjoner. Jeg ønsker derimot å fortsette en erfaring jeg hadde om natta.
– !! Har du virkelig observert meg om natta?!!
– Jeg har ikke bare observert deg. Men vi skal snakke om dette senere.
– Kam, har du nektet å snakke med meg bare pga det at jeg opplevde negative emosjoner? Har Sart gjort det samme pga NE også?
– Selvsagt. – Kam så på meg seriøst. – Det viktigste for meg er dine oppfatninger. ”Du” for meg er bare et sett oppfatninger som fremviser seg i dette stedet. Jeg så bare en masse av negative emosjoner. Og jeg har ikke ønsket å kommunisere med utiltrekkende for seg oppfatninger.
– Kam, og hva om jeg hadde gått? Skulle du ikke prøve å stanse meg?
– Nei. Jeg skulle ikke gjøre noenting. Jeg har jo sagt at jeg ønsker ikke å kommunisere med et sett oppfatninger som jeg har sett i deg. Jeg vet ikke hva skulle hende videre. Du må forstå at du er ansvarlig for sine oppfatninger. Denne erfaring ler deg forstå hva er gode forhold med mennesker og absolutt frihet fra tilføyelser er. Du skal også kunne forstå hva er absolutt ærlighet. Virkelig vennskap er mulig bare med en person som skal ikke lyve til deg eller oppleve medlidenhet til deg. En virkelig venn skal ikke ignorere dine formørkelser.
Jeg har opplevd stor takknemlighet til dem for denne erfaring. Men jeg hadde fortsatt et spørsmål: ”hvordan kan jeg oppleve takknemlighet til de mennesker som har fremvist absolutt ubarmhjertighet til deg”? Jeg gikk til Sart og satt seg ved ham. Jeg har holdt hans hånd i sine hender. Han har klemt mine hender. Det var ingnenting å si mer…
– Sart, hvordan kan jeg oppleve takknemlighet til de som har fremvist absolutt ubarmhjertighet til meg?
– Det viktigste er motivasjon og ikke de ytrige handlinger. Hvis jeg handler ifølge et lyst opp ønske, så er det ikke rart at du kan oppleve noe lignende til meg også. Et ord ”ubarmhjertighet” oppfattes av deg som noe dårlig. Men jeg mener at ubarmhjertighet betyr et forhold uten medlidenhet og andre negative emosjoner. Bare en som er fri fra medlidenhet kan oppleve virkelig sympati og ømhet.