Bodhgaja viste seg å være enveldig uvanlig by. Alt var uvirkelig her. Et Museum av buddhistisk arkitektur stod uten et tak.
Jeg har hele morgen vandret rundt hovedkloster. Det gror et tre av Bodhi ved siden av den. Buddha Guatama har oppnådd forlysning akkurat her. Det ligger en stor park her også. Noen sitter og mediterer. Noen ligger bare og snakker om noe. Jeg så på alt dette og ventet på bestrebelse. Jeg så at en gutt fortalte om Buddhas historie.
Så hva venter jeg på egentlig? Jeg må bare gå til parken og finne sin bekjent. Ellers så kan jeg komme hit om morgen. Og hva om jeg ikke finner ham?
Jeg har opplevd bekymring. Jeg gikk for å søke etter ham. Han var ikke her. Jeg opplevde fullstendig tomhet. Jeg er så dum…hvorfor har jeg brukt så mye tid i Varanasi? Hvorfor trodde jeg at jeg skal møte ham her? Hva skal jeg gjøre nå?
Jeg har brukt et time til for å vandre rundt omkring og så bestemte jeg å komme hit hver dag for å søke på ham. Denne by er ikke så stor. Så han skal dukke opp her av og til. Folk kommer hit for å tenke og høre på leksjoner.
Jeg har kommet til park etter middag igjen. Det ga heller ingen resultater. Jeg har bestemt å sjekke post. Hvem kunne skrive meg?
Jeg har glemt om Natasja! Jeg har fått et brev fra henne.
”Det er jeg igjen. Natasja. Jeg har ikke tid for å skrive nå. Men jeg måtte skrive deg. Jeg ønsker å dele sine opplevelser med deg. Vi kjenner hverandre ikke så godt. Men jeg føler seg godt når jeg husker om deg. Jeg ønsker å klemme deg.
Jeg har kommet til Daramsalu. Jeg skal ikke beskrive sine oppfatninger av byen og tibetanske monker. Du skal oppleve dette selv. Og fjellene… Jeg har vært i en liten tur sammen med østerrikske turister. De har vist meg noe jeg kunne bare forestille seg før. Min gammel personlighet strider med en måte jeg lever på nå. Jeg har alltid ønsket å være bra for alle omkring. Og noe jeg opplever nå får meg til å kjempe mot mine gamle vaner. Jeg var vant til å oppleve tilfredhset, skam, sjenering. Jeg var vant til å se bra ut (til og med da jeg opplevde mye formørkelser). I dag opplever jeg nye for seg egenskaper: konsentrasjon, fravær av kaos, en evne til å oppnå mål, oppmerksomhet, ubarmhjertighet i forhold til seg selv.
Det er interessant at hovedproblem i løpet av våres tur var egentlig hverdaglige problemer. Disse problemer har hindret meg å oppleve all den skjønnhet som finne i fjellene samt glede av felles arbeid. Jeg har prøvd å bli kvitt bekymring i seg. Jeg har en gang opplevd klar frykt. Vi har stanset for å overnatte og det var veldig kaldt. Jeg tenkte om at fjellene er ikke så vennlige som de så ut. Jeg kunne ikke tenke på at i morgen jeg skal kunne klatre videre. Jeg forstod klart at jeg må slutte å oppleve denne frykt og bekymring. Jeg har blitt kvitt denne belymring som om mitt liv var avhengig av dette. Jeg opplevde skjønnhet av solnedgang, kulde og snø omkring. Jeg har også opplevd innerste stillhet da jeg har brukket bein. Jeg var klar til å oppleve… noe dårlig. Men jeg har klart å bli kvitt disse følelser. En opplevelse av skjønnhet har overfyllt meg. Jeg har opplevd gjennomtrengende ømhet til denne fjell. Det virket at jeg føler og kjæler hver stein på vei opp. Jeg har opplevd ømhet også til busker. Da jeg satt på sti og så på dal, verken frykt eller smerte kunne ikke hindre meg å oppleve sinnsro.
Det har oppstått nesten de samme følelser både i løpet av en tur og i løpet av min helbredelse på sykehus. Det hat hver dag oppstått noen limit som jeg kunne overvinne. Jeg skjønte at jeg vet ingenting om det hvor styrker kan komme fra og hva kan de brukes for. Jeg måtte ikke begrense seg. Jeg forstod at noe veldig viktig for meg hender nå. Og jeg opplever takknemlighet til livet. Jeg lærer seg å stå opp og bevege seg på nytt. Jeg liker det at her kreves det den oppmerksomhet som jeg liker så mye.
Du må skrive meg, Maja. Klem:)”
…Jeg skrev et svar til henne. Jeg kunne ikke forstå at Natasja er …annerledes. Hun avviker seg fra mine tidligere forestillinger om henne. Kan jeg si at hun har blitt mer ”seriøs” eller ”vis”? Nei, disse ord passer ikke. Det er noe annet her. Jeg mangeler ord for å uttrykke dette. Jeg føler ofte at jeg trenger ord for å beskrive sin tilstand. På skolen vi ble fortalt at vårt språk er så mangfoldig. Men jeg føler at dette språket dekker ikke alle områder av liv. Det hender at jeg lider pga at jeg kan ikke uttrykke så mange av sine oppfatninger. Jeg kan beskrive bare en del av dem.
Det er rart at beskrivlse kan hjelpe meg å huske en viss oppfatning. Jeg har tidligere funnet opp på noen pene uttrykk for beskrivelser. Men dette virker unyttig nå. Det er viktig å ha gjenklang mellom beskrivelse og følelser. Jeg ønsker å nevne bare de følelser som oppnå et viss nivå av klarhet. Denne følelse begynner sin reise sammen med andre følelser når jeg nevner den. Et ord lar oppmerksomhet finne en følelse og gripe den for å la den fremvise seg. Oppmerksomhet hjelper en følelse å vokse og utvikle seg. Dette likner et hopp. En følelse forårsaker nye oppdagelser og opplevelser.
En ny ru til park ga meg ingen resultater. Det satt en gruppe mennesker som hørte på en europeer i indisk klær. Kanskje det er noe interessant der?
Jeg har ønsket bare å høre på ham og gå derfra. Men dette var en privat leksjon om buddhistisk histori. Og jeg kunne ikke holde seg da Marpas kvinne ga mat til Milarepa. Og Marpa ble sint pga dette.
– Men hvis han ble sint, så betydert det vel at han er ikke forlyst, ikke sant? – min stemme har brudd stillhet omkring. Jeg har forberedt seg for aggresjon.
Det var så rart å se at alle omkring opplevde nysjerrighet isteden for irritasjon.
– Dette er en interessant tanke!
(De har virkelig opplevd nysjerrighet).
De har begynt å diskutere og foreslå ulike varianter. En som leste leksjon har sagt at Marpa har kanskje bare spilt sinne. Vi kan se bilder av rasende demoner i tibetankse klostre også. Men de uttrykker ikke formørkte tilstander.
Noen har rørt min skulder. Jeg snudde seg og så HAM!
– La oss gå.
– Hvordan har du funnet meg?
– Kam sa at du er her.
– Kam? Hvem er Kam? Og hvorfra vet han at jeg er her?
– Du skal bli kjent med Kam nå. Han spurte vind om deg og vind fortalte ham at du er her. Kam er interissert i deg.
– Jeg forstår ikke. Hvem er vind? Og du har ikke sagt sitt navn.
– Jeg heter Sart. Og vind er bare vanlig vind. Du kan møte med der borte kl.fire om ettermiddag. Jeg skal være der sammen med sine venner.
Det er en og en halv time igjen før våres møte. Jeg skal møte Sarts venner. Jeg kan ikke tenke om noe annet. Jeg forventer denne møte.
EN liten tibetansk kloster. Kulde og puter omkring. Jeg venter på møte.