Jeg fant internett-kafe like ved hotell. Det var så mye fluer der! Jeg måtte ta av sko for å komme inn. Administrasjon er vennlig. Det sitter turister ved siden av meg. Jeg så på en jente til venstre for seg. Hun ser bra ut… Hun skriver sikkert til sin gutt. Og jeg skal skrive til Danny.
”Hei, motda! Jeg vet ikke hva skal jeg fortelle deg om først. Det har skjedd så mye ting siden jeg har fått ditt brev i Risjikesj. Jeg kunne ha skrevet en hel bok om dette. Jeg kan ikke tro på det at jeg har vært her bare i to uker.
Jeg har møtt noen underlige mennesker… Jeg kan ikke uttrykke de følelser jeg opplever til dem med ord. Kjærlighet? Ømhet? Sympati? Disse ord passer ikke. Du må ikke være sjalu:)
Jeg kan ikke beskrive deg noe nå. Jeg kan si bare at direkte viens praksis har blitt til mening av mitt liv. Det finnes ikke annen vei for meg. Jeg har møtt mennesker som praktiserer. Kan du forestille seg dette, Danny? Disse mennesker har endret meg fullstendig. Det eksisterer ikke den tidligere Maja som har kommet til India for et halv måned siden. Vi kunne ha vært sammen nå. Vi kunne reise til Bodhgaja. Jeg skal kanskje møte en av praktikanter der. Jeg ønsker ikke å tro at jeg skal ikke møte dem mer. Du har sikkert opplevd noe lignende da du har sagt farvel til Lobsang, ikke sant?
Jeg beskriver sine anstrengelser og sine oppdagelser hver dag. Og hva med deg? Jeg forstår at dette er veldig viktig. Det er nok å miste noen dager for å miste bestrebelse og oppdagelser.
Jeg har til nå ikke klart å fjerne den eneste negativ emosjon. Men… jeg vet hva fullstendig frihet fra formørkelser betyr. Dette var en gave… dette har hendt bare. Hele verden har blitt annerledes. Jeg kunne røre seig luft. Hele kroppen var fyllt med lykksalighet. Jeg hadde ingen drømmer. Jeg visste bare at noe underlig har hendt da jeg har lukket øyne. Jeg har blitt til himmel. Jeg har vært lett solskinne. Det var ingen grenser mellom meg og himmel.
Vanlighet har forsvunnet da jeg opplevde dette. Jeg husker ikke hvor lenge har dette vart. Kanskje tre dager? En uke? Dette er ubetydelig nå.
Jeg tenkte at dette er uendelig. Jeg har badet i en sjø av glede og klarhet… Nå som jeg skriver dette jeg ønsker å gråte av fortvilelse. Kanskje jeg skal andri lenge oppleve de samme oppfatninger?
Jeg aner ikke hvordan skal jeg leve videre. Jeg kan ikke forestille seg reise til Moskva. Men dette er sikkert uungåelig.
Jeg skal være her til slutt av november. Jeg vet ikke hvor skal jeg reise videre. Dette avhenger av min fremtidig reise til Bodhgaja.
Jeg husker ofte om deg. Det er bra at jeg har praktisert etter å ha møtt deg. Jeg føler at dette er ikke bare entilfeldighet. Ingen vet hva skla vi oppleve i fremtid. Jeg opplever inspirasjon hver gang jeg husker om deg. Jeg vet ikke hva ønsker jeg å ha fra deg. Men dette er sikkert ikke bare seksuell opphisselse…:)
Din jente”
Brev fra foreldre… Skriver om det at jeg må begynne å tenke om sine handlinger. Nei, jeg ønsker ikke å lese dette. Jeg ønsker ikke å oppleve formørkelser lenger. Jeg føler seg ansvarlig for sine handlinger. Jeg ønsker å befri seg. Det oppstår en følelse av at jeg skal frigjøre seg en dag. Dette er bare en begynnelse…dette er bare en sjanse til å frigjøre seg.
Foreldre… De har kontrollert meg helt fra barndom. De har ønsket å bøye meg for å få ønskende for dem opplevelser fra meg. Jeg forstår dette nå! Først var de strenge. Så har de brukt moral og samtaler etter at jeg har begynt å lyve til dem. Til slutt prøvde de å forårsake medlidenhet og en følelse av skyld i meg. de har gjort alt dette for å få ønskende for dem opplevelser fre meg.
Om kveld gikk jeg til hotell. Det var ingen kvinner ute, men folk har fortsatt skapt mye bråk. De virket at noen har skriket på meg da jeg gikk ut av kafe. Jeg kunne ikke forstå om dette var noen grove ord eller vennlig hilsen. Det er skrevet i veildening at turister forsvinner ofte i Varanasi. Men det var vanskelig å komme til hotell fordi at det lå mange søppel på gate. Jeg har falt akkurat i søppel. Jeg føler dårlig lukt omkring seg. Ingen prøver å hjelpe meg. jeg har ikke opplevd sterk følelse av skam. Jeg tenkte at jeg kan tisse akkurat her uten å oppleve skam.
”Lonely Planet” forteller at Bodhgaja er en av de mest fattige stater i India. Det er også mange kriminelle der. Det er dermed farlig å bevege seg om kveld der. Jeg har bestemt å ikke ta buss til Bodhgaja fra Varanasi. Også busser blir angrept av kriminelle. Jeg har bestemt å reise til Gaja først for å så ta taxi til Bodhgaja. Jeg har opplevd inspirasjon hver gang jeg tenkte at jeg skal møte mennesker som har bestemt å kjempe mot negative emosjoner og andre formørkelser.
Jeg husker at jeg har opplevd mange oppdagelser i barndom… Jeg lå i en seng og så på verden omkring seg. Plutselig opplevde jeg et ønske til å stå opp. Jeg har etter noen minutter av klatring klart å frigjøre seg fra seng og opplevde spennende oppfatninger. Dette var min første reise. Nå som jeg ser spedbarn som prøver å frigjøre seg, så forstår jeg at barn streber etter frihet. Foreldre undertrykker noe viktig i dem.
Det verste er svøping av barn. Det å svøpe barn er undertrykke deres natur. Dette bør straffes strengt. Jeg har forstått dette da jeg husket at jeg ble svøpt i barndom. Nå husker jeg at jeg opplevde frykt pga tranghet. Jeg kunne ikke bevege seg. Jeg følte seg som en ting som disse mennesker har brukt for sin glede. Jeg husker fortvilelse og lidelser. Jeg er sikker i det at mange spedbarn opplever det samme. Jeg tror at svøping påvirker resten av liv. Jeg skulle sikkert svøpe alle foreldre for noen dager slik at de kunne forstå hva dette betyr.
En annen minne fra barndom er snø. Jeg var ett år gammel da jeg så snø for første gang. Foreldre tok meg ut slik at jeg kunne røre snø og lukte den. Jeg lo og var glad pga snø. Jo mer jeg har husket om datidens glede, jo klarere var forståelse om at jeg skal aldri oppleve dette igjen. Denne klarhet har forårsakt sørgelighet. Hver gang jeg husker dette jeg opplever sørgelighet. Og jeg har ikke krefter for å stanse dette.
Men nå jeg føler at jeg har en sjanse til å endre seg.
Det var ikke så lett til å reise til Bodhgaja. Det er vanskelig å planlegge noe i India i det hele tatt. Det viste seg at jeg kan kjøpe et billett bare i tilfelle jeg kan bevise at jeg har utvekslet sine penger på en lovlig måte. Jeg har aldri før hørt om noe lignende. Denne regel var tatt i bruk bare i dette året. Jeg måtte utveksle dollars på nytt. Men…
Jeg har ikke funnet et sted hvor jeg kunne utveksle sine penger. Dette var rart. Jeg gikk for å søke på noen bank.
Jeg fant en bank ”Bank of India”. Jeg fikk vite at de utveksler ingen penger. Også Andhra bank var til ingen nytte fordi at de hadde noen problemer. Det var ikke så lett å forstå hinduer som snakket engelsk. Deres uttale er så dårlig.
Jeg har bestemt å utveksle penger neste dag.
Neste dag jeg fikk vite at de ferier en fest og alle banker er stengte. Administrasjon i en av bankene sa meg at de skal kanskje åpne i morgen. På hotell noen sa meg at hinduer ferier noe hver uke. Det er så mange guder i India at hver av dem har sin egen ”uke”.
Alle verdens religioner har mikset seg i Varanasi. Muslimer, sikher og sjivaiter ferier noe hver dag.
Jeg var ikke bekymret av det at jeg kan komme til Bodhgaja for sent. Jeg hadde en rar sikkerhet i det at jeg skal reise dit akkurat når andre praktikanter skal være der.
Etter to dager jeg gikk til ban igjen og de … har nektet å utveksle penger uten noen forklaring.
”** av oktober
Mine planer avhenger av omstendigheter igjen. Mine planer… Har jeg noensinne sett et menneske som tror at det viktigste er ikke planer men oppfatninger og ønsker?
Fremtidige planer hindrer vårt liv. Når jeg opplever noe virkelig, så kan jeg sikkert planlegge noe. Men slik planlegging skal hindre mine virkelige opplevelser. Ingenting som skjer med meg akkurat nå er ikke knyttet med fremtidig planlegging.
Men hvordan skal jeg handle? Hvordan kan jeg koke mat uten å planlegge å kjøpe noe nødvendig for koking?
Jeg vet ikke hva skal jeg svare til dette. Men jeg ”vet” derimot et svar på dette. Jeg tenkte på en historie som Andrej har fortalt meg om. Jeg har husket på denne historie bare nå. Han fortalte meg om en møte med en gammel mann (ca 70 år) som bodde opp i fjellene og hadde en liten hage for å mate seg. Han har matet sine grønnsaker om morgen, dag og kveld. Han stod opp om morgen og gjorde den samme arbeid hele tid. Men han har også tenkt om liv og om gjennomtrengende øyeblikk. Og det er klart at dyrking av grønnsaker er arbeid som ga ham NOE. Du kan kalle dette for gud eller skjebne. Han kunne gjøre noe annet også. Hans arbeid er bare en forme som din skjebne tilbyr deg. Enhver av oss sitter på sin egen stol. Envher av oss realiserer en mulighet som skjebne gir oss. Og hvis man planlegger å få noe ut av denne mulighet, så skal man heller dø enn leve. Hvis jeg skal følge etter sin hjere, så skal jeg virkelig leve uavhengig av om min hode skal planlegge noe eller ikke. Jeg skal ta avgjørelse ved hjelp av en følelseav friskhet og intensiv innerste rolighet. Jeg kjenner denne følelse! Jeg har kjønt dette bare nå! Kanskje jeg vet også en vei til frihet fra negative emosjoner? Kanskje jeg kjenner også rolig glede? Disse tanker gjenklanger i meg. Dette er sikkert en framgang for meg. Tidligere jeg skulle ikke legge merke til noen følelser i seg.”