Et rom med vellukter, varm badekar, ren seng. Alt dette er en katarsis. Jeg skal bo her i noen dager. Ram hadde rett i det at jeg har aldri følt så stor glede av så enkle ting (vann og seng). Jeg har sovet i løpet av tre timer. Det var bare noen minutter over kl. seks om kveld, men mørke har allerede spredt seg på gater. Jeg visste ikke hva for et lys har strålet inn til rommet gjennom vinduer.
Tretthet har fortsatt fremvist seg. En sulten tiger kunne stoppes lettere enn jeg nå. Jeg har ønsket å bli kjent med det nye livet. Jeg har tatt på seg klær og gikk ut. Lyset var utsrålt fra små sirkelformete gatelyser.
Sjafi sitter ikke langt unna i en plast stol. Han snakker med noen… Han så meg og gikk til meg.
– Hadde de en god hvile, mrs?
– Akkurat!
– Trenger de noe?
(Jeg trenger selvsagt noe! Jeg har kommet hit pga dette…)
– Nei, det er bra. Jeg skal si deg om jeg skal trenge noe.
– Bare si ifra. Jeg skal gjøre alt for å skape paradis for deg, — han har sagt dette slik at jeg har opplevd et ønske til å si at jeg trenger ikke så mye ting. – Hva skal de ha for frokost? Vi skal kunne lage kjøtt bare i morgen.
– Jeg blir tilfredsstillt med vegetariansk mat. Men jeg ønsker ikke å ha en krydet mat! – jeg husker fortsatt krydet mat fra Dehli.
Det er vanskelig å forklare til en hindu person at du ønsker ikke å ha krydet mat. De liker å spise pikant mat hele tid. Det går ikke heller an å si ”not too hot” for at da skal de gi deg kald mat.
Sjafi nikket.
– Jeg forstår deg… Alle utlendinger ber om denne type mat, — ingen har vært misfornøyd med mat her. Min mor koker bra.
– Og jeg skal også ha noen desert med den urtete fra rommet.
Han smilte.
– Dett er en spesiell te fra Kasjmir. Likte de den?
– Ja, hva lager dere den av?
Han fortalte om noen ubetydelige for meg ingredienter.
– Kan jeg kjøpe den i butikk?
– Nei! De har ikke den samme smak i butikk. Urtete lages i fjeller. Det blir regnet at bare ugifte jenter kan lage den.
– Hvorfor bare ugiftige?
(Jo, en ugiftig betyr jomfru i disse steder…)
– Fordi at ingen har ennå blitt skadet.
– Jeg forstår… jeg kan ikke være ærlig i slike situasjoner. Jeg smiler og tenker på det at jeg føler seg syk pga hans fortellinger og sin egen atferd. Men jeg kan ikke stanse vår samtale. – Har du en god familie?
– Jeg har fire brødre og tre søstre. Og mange av kusiner også. En av mine nevøer skal ha et bryllup snart. Det ville ha vært bra å invitere dere.
Jeg liker denne ide om å besøke et hindu bryllup. Jeg har sett hindisk bryllup bare på kino. Nå forstår jeg at noe som blir vist på kino kan ikke sammenliknes med virkelig liv i India.
– Skal jeg ha tid, så skal jeg sikkert besøke bryllupet.
– Men du bestemmer jo selv om du skal være her eller ikke?
Dette er de samme spørsmål som moren min har spurt meg. Hun kunne ikke fatte at jeg har ingen aning på det når skal jeg være hjemme fra party. Det avhenger bare av om jeg skal oppleve et ønske til å gå hjemme eller ikke. Hvordan kan jeg planlegge noe? Moren har alltid ønsket å få meg til å handle som hun ønsker. Jeg måtte komme hjemme akkurat i den tid hun har sagt meg.
– Det om jeg skal være her eller ikke avhenger av mine ønsker. Og jeg vet ikke hva avhenger mine ønsker av.
Sjafi har sluttet å prate. Han har sikkert ikke forentet noen betydelige tanker fra en turist. Etter en liten pause Sjafi tilbyr meg å komme nærmere vann. Der står det noen stoler av plast.
Han har sagt at Alen er hans bror…Han ser egentlig ikke ut som en hindu. Jeg ønsker å flørte. Men nei, jeg får ingenting som et svar. Jeg blir skuffet for en stund. Disse hindu kan ikke være mine partnere.
Det er bra at både Sjafi og hans bror forstår at de må gjøre alt mulig for å få meg til å leve her så lenge som mulig.
Jeg stanser for å høre på sine følelser. Jeg opplever behagelig tretthet. Jeg ønsker ikke å gjøre noe. Men dette er verken lathet eller apati. Denne sinnsro er underlig. Den virker på en umerkbar måte. Denne sinnsro uttrykker seg i form av oppfatninger av livets fullhet. Det er ikke mulig å måle den. Men jeg kan føle denne stømmen av sinnsro under sine føtter. Det er underlig å føle seg inne i et usynlig atmosfære som all verdens kaos kan ikke trenge inn i. Jeg har sitt eget liv inne i dette atmosfære. Det finnes både sol og blå rom der. Det finnes både glede og forventning der. Om jeg bare kunne oppleve dette for alltid… Om jeg bare kunne oppleve dette hele tid… dette er ikke mulig…dette er ikke mulig…livet er en rekke av vanlige og betydelige begivenheter. Og hvor skal jeg finne mer betydelige begivenheter? Jeg skal sikkert ikke få dette fra samtaler med Sjafi og hans bror…
– Er ikke du redd av å reise alene? – Alens stemme er lav og behagelig.
– Nei, det hender sjeldent at jeg blir redd av noe.
– Er alle europeiske jenter så modige?
– Jeg vet ikke… de er de sikker ikke. Jenter er som oftest interissert i noe som trenger ingen modighet.
– Og hva er du interissert i?
– Jeg vet ikke. Det å søke på noe som jeg kan ennå ikke gi navn på.
– Åndelig søk… Det forstår jeg. Er du buddhist? – dette var et latterlig spørsmål. Hvorfor må mennesker alltid finne noe religiøst i en samtale?
– Nei, jeg er ikke religiøs. Og du? – hvorfor spør jeg om dette? Jeg forstår jo at jeg skal ikke kunne snakke på en interessant måte med dette menneske.
Min erfaring av kommunisering med mennesker har ført til det at jeg trenger bare to-tre uttrykk for å forstå om et menneske er interessant for meg eller ikke… Eller er jeg for selvsikker?
– Jeg er muslim. (Og hva burde disse ord mene for meg?? Ja vel, dette er jo bare et svar på et spørsmål…). Dzammu og Kasjmir er en muslimske stat. Det skal være en stor musulmansk fest her i morgen. Det finnes den viktigste musulmansk moske på et øy i dette område. De skal singe og be helt fra morgen. Og om kveld de skal sette mange stearinlys på vann. Har du kommet bare i dag? Det finnes mange pene steder her i fjell. Du kan ta en tur med hest.во. едь приесегодтолько сегодня?r i fjeller. morgen. til det at jeg trenger bare to-tre uttrykk for å forstå
– Dette høres bra ut! Jeg liker dette.
– Sjafi kan ta deg dit når som helst.
– Jeg har ingen tvil i dette…, ok, dette var bare reklame:)
– Og her kommer min japansk venn!
Jeg har ikke merket at en båt har nærmet oss fra mørke. Etter noen sekunder en smilende og ung japsner har gått ut av den. Nå skal jeg har en mulighet til å praktisere japansk.
– Konbanva! – sa jeg med en gang.
– O! – japaner smilte, – Konbanva!
– Ikaga des ka?
– Genki des. Anata va?
Et skuldetrekk av meg mente noe uvisst. Han tok min hånd:
– Boku va Hiro des.
Jeg kan ikke mye japansk. Men jeg kunne forstå hva Hiro har snakket om. Jeg har svart ham med nokså enkle uttrykk. Det var også behagelig å forestille seg hvoran han ser ut uten klær. Men han måtte jo føle at jeg ser på ham på denne måte!
Alen hørte på vårt kort samtale som bestod av enkle uttrykk: ”Hvor kommer du fra?”, ”Hvor gammel er du?”, ”Hvem reiser du sammen med?”, ”Liker du India?”. Jeg har for lenge siden merket at det er mulig å forstå om et menneske søker etter betydelighet i liv ved å si noen uttrykk på sjeldne språk. Dette er som oftest nok for å vekke interesse og ærbødighet hos din samtalepartner. Jeg er ikke interissert i slike mennesker. Noen kan si at jeg gjør konklusjoner for fort. Men skal noen være interissert i et menneske som streber etter et skje laget av gull?
Kald…det er veldig kald. Dette er ikke rett. Jeg har ikke ønsket å ha en slik reise. Det er sikkert vakkert her i Kasjmir. Men jeg har ikke forlatt sin jobb for å se på alt dette.
Sjafi sier at vi gå for å spise. Jeg følger etter ham og håper at japaner ser på meg… Det står noen rene gryter på et bor. Alt ser så smaktfullt. Dette er bare vegetariansk mat. Sjafi kommer av og til inn for å se om jeg er ferdig med mat eller ikke. (Ok, Sjafi, jeg skal si deg når jeg skal være ferdig her)… Ok, nå kan jeg ha desert. Sjafi gir meg en velpusset gryte med noe. Jeg tror at dette er desert. Men nei. Det er hvetekrem der. Han sier at dette er kasjmirs desert.
– Dette er jo hvetekrem!
– Akkurat. Dette er en nasjonal desert i Kasjmir.
– Barn i Russland får dette hver morgen, — jeg forteller ham ikke hvordan barn forholder seg til denne desert.
– Glimrende! Denne desert skal minne Dem om hjemland!
Jeg ønsker ikke å spise hvetekrem i det hele tatt. Men jeg ønsker ikke å fornærme deg Sjafi også. Etter en liten pause jeg bestemmer å si sannhet.
– Jeg ønsker ikke å fornærme deg, Sjafi. Men denne desert er ikke for meg. Jeg har spist den så mange ganger i barndom.
– Jeg er veldig lei for det, mrs. Hadde jeg bare visst dette før…
– Du må ikke unnskylde seg. Hvordan kunne du vite hva liker jeg ikke?
– Hva kan jeg gjøre for Dem?
(Jeg håper at du skal ikke begynne å sove etter dette spørsmål…)
– Har du kjeks?
– Ja, jeg har kjeks. Jeg skal hente deg noen nå.
Ok, nå begynner vi å forstå hverandre.
Jeg ønsker ikke å sove ennå. Jeg skal gå og snakke med Hiro og Alen. (Jeg ønsker å oppleve mange nye oppfatninger!)
Kulde fra innsjø og fjellene omkring har blitt mer kjennbar. Alle har tatt på seg store pledder for å sitte på kyst… Jeg kan ikke bli vant til det at jeg kan legge seg og stå opp når som helst. Jeg har uvissthet foran seg. Og jeg er klar til å ikke vende fra India i det hele tatt. Uvissthet fyller meg med glad forventning. Jeg venter på noe som kan endre min oppfatning av verden.