Det var ca en time før vi skulle komme til Risjikesj. Jeg har ikke ønsket å sove tross tretthet. Jeg har følt seg frisk. Sola skinte veldig klart allerede kl. 8 om morgen. Fjellene her likner store skygger. Jeg kunne føle varm vind ute. Kroppen var så lett at det virket at jeg har nylig tatt dusj. Jeg følte lukt av friskhet. Dette var en følelse som har spredt seg i hele kropp. Det virket at jeg har blitt til en velluktende blomst. Jeg har følt friskhet av blosmter inne i seg. Jeg har også følt behagelig kulde i sine hender.Kulde har spredt seg til hals og munn. Ånden ble frisk også. De nye følelser har ikke skremt meg.
Jeg har i løpet av siste dager følt at noe viktig skal snart skje. Men når skal dette skje? Et barn som skal snart bli født føler seg sikkert på den samme måte. Jeg vet ikke om jeg skal møte en viktig for seg person eller om jeg skal føle noen øm følelse inne i seg. Det virker at jeg klar til hvilke som helst endringer i livet som skal bli fulgt av denne glede. Det spiller ingen rolle hvordan skal jeg leve videre. Jeg ønsker ikke å veilede seg med noe utenom dette ønske. Jeg har forstått hva sadhu har ønsket å si meg. Jeg ønsker ikke å analysere om mine ønsker er ”riktige” eller ”uriktige”. Jeg forestiller seg at jeg bryr seg ikke om ”riktighet” av sine ønsker. Jeg kan bare følge etter dem og oppleve forventning pga dem. jeg ønsker å oppleve akkurat slike følelser. Jeg ønsker å oppleve sterke og glade emosjoner som har ingen hindringer foran seg. Hvordan skal jeg fortelle om dem? Det vet jeg ikke. Kanskje det er ikke nødvendig å finne noen ord for dem. Kanskje min bestrebelse er allerede et god svar?
Risjikesj har forårsakt et smil hos meg. Jeg har forventet å se en by med hundu klostrer og yoger. Men jeg så bare en fest. Det var noen dekorerte klostre. Her var det både små og store klostre. Mange mennesker besøkte klostre. Der var det også mange forskjellige yoga-kurser i Risjikesj. Jeg har møtt mange sadhu som satt rett på gata. De har ikke liknet på den sadhu jeg har møtt i Kulu. Disse sadhu har samlet penger fra turister.
Jeg har leidt et rom i et område av Laksjman Dzula. Dette var det roligste stedet i hele Risjikesj. Et annet område (Svarg Asjram) var for skitten for meg. Jeg har ikke ønsket å bli kjent med noen i løpet av de første dager. Jeg har bare vandret rundt omrking og ga mat til aper. En av disse aper har stjelt en hel pose med mat fra meg. Jeg har også snakket med noen fattige jenter. Jenter var mye penere enn mange av de vestilge kjendiser.
Jeg gikk til en vannfall for å se på en naturlig innsjø opp i fjellene. Jeg har også besøkt en strand som var ikke langt unna fra senter. Der var det varm vann og ren sand. Utenlandske turister har samlet seg i en gruppe. Men jeg var helt alene og hinduer har stirret på meg hele tid. Jeg er så lei av dem! De sitter akkurat som aper og snakker med hverandre hele tid. De ser åpenbart på hvite kvinner. Så går de til busker (for å masturbere kasnkje) og vendre tilbake for å se på meg.
Fattige kvinner og barn har derimot forårsakt sympati hos meg. Men unge gutter og menn har forårsakt avsky hos meg. Også rike hinduer så forferdelig ut. Deres store mager og smykke laget av gull så veldig morsomt sett fra en side av økoniskutvikling av hele landet. Dette er en mysterium for meg.. Hvorfor går hinduer ikke alene? Hvorfor går de alltid i en gruppe av 5 til ti personer? Og hva i helvete snakker de om med hverandre? Jeg har satt seg ved en mann og en kvinne (som har sikkert var gift). Mannen har hele tid snakket om noe med henne. De har snakket på engelsk. En jente gikk sammen med ham og det virket at hun var ikke interissert i samtale. Jeg tenkte at de snakker muligens om det hvor deres barn bør studere. Men da jeg har nærmet seg dem, så hørte jeg at mannen har lest reklame på gate! Jeg var så forbauset av dette.
Jeg har også fortsatt skrevd sine tanker til en notisbok. Jeg har beskrevd sine anstrengelser hva gjelder fjernelse av negative emosjoner.
«** av oktober
Det virker at jeg barer noe hele tid. Jeg ønsker å løpe herfra. Men jeg analyserer hele tid sin situajson og tenker om konsekvenser. Jeg går på en gate og hver eneste tanke forårsaker en viss emosjon hos meg. Jeg kan oppleve utilfredshet i løpet av en halv time uten å innrømme dette til seg selv. Det er sikkert dumt å tro at jeg opplever lite negative emosjoner. Jeg kan ikke merke til og med de minste NE… I går jeg har gått på en gate og forstod at jeg opplever lidelse i løpet av lang tid. Det virket at noen stikker noe skarpt i meg. Men denne tilstand var så vanlig at jeg kunne til og med drømme om noe og oppleve denne tilstand samtidig. Jeg måtte innrømme at jeg opplever ubehagelighet pga nesten alle personer på gata. Jeg har aldri tenkt om det at jeg liker ikke mennesker. Etter å ha tenkt om det at jeg kan sikkert prøve å fjerne disse NE, noe har hindret min tankegang. Jeg tenkte umiddelbart om at det er bedre å fortsette å leve på den gamle måte. Negative emosjoner har dekket meg som noen uhyre. Det oppstår et ønske til å glemme om dem for alltid. Men jeg kan ikke leve på denne måte lenger… For dette er mitt eget liv. Jeg føler som om jeg har fått vite at jeg har noen ormer inne i seg. Jeg kan jo ikke la dette være. Hvordan kan jeg glede seg vitende at noen spiser meg?
Jeg har ennå ikke klart å gjøre noe med negative emosjoner (NE). Danny har sagt meg at det har tatt ham et år før han har klart å slutte å oppleve NE. Men han har ikke oppnådd den rolig glede som Lobsang har fortalt ham om. Og hva betyr rolig glede?… Jeg klarer ingenting. Jeg begynner å tvile i det at jeg skal kunne endre seg. Det oppstår ofte et ønske til å gjøre bare en handling som skal hjelpe meg å fjerne NE for alltid. Dette virker mer virkelig enn det å kjempe mot dem skritt for skritt. Kastaneda har aldri skrevt om fjerning av NE! Han har praktisert på en helt annet måte. Men det finnes verken Don Huan eller Ramakrisjna her. Så jeg må gjøre noe selv…
Og kanskje jeg fremviser svakhet når jeg tenker om det at noe mystisk kan endre meg med det samme? Kanskje jeg er bare så svak at jeg kan ikke kjempe for seg selv? Jeg opplever jo tilfredshet når jeg sitter stille og gjør ingenting.
Jeg har i går forstått at jeg liker ikke å oppleve avsky til mennesker. Dette er bare min egen forgiftning. Jeg må forstå at det spiller ingen rolle hvilke mennesker jeg kommuniserer med. Jeg ønsker å oppleve friskhet, letthet og glede. Jeg ønsker ikke å være avhengig av avsky of sin egen forferdelig tilstand”.
Jeg har ikke klart å kommunisere med lokale vise mennesker. Først gikk jeg til en kloster her i Laksjman Dzula. Kloster så så pent ut. Og det var mange figurer der. Så har det kommet en mann til meg. Han sa at han er en Lærer. Jeg har merket at alle hinduer forholder seg bra til alle turister. De skal smile og forklare deg alt. Han har vist og fortalt meg om alle guder. Etter hvert vi har begynt å snakke om søk på sannhet og forlysning. Han har invitert meg til den innerste del av kloster. Vi har kommet til et rom for meditasjon. Vi har satt oss på puter og han ga meg noen blad med noen tekst. Han sa at han er en lærer for noe. Etter fem minutter jeg har begynt å oppleve kjedelighet. Jeg har ønsket å sove. Lærer har sikkert sagt disse ord mange ganger før. Han har snakket uten pauser slik at jeg kunne ikke spørre om noen ting. Jeg likte ikke å sitte stille på denne måte. Jeg har ikke forstått mening av hans praksis. Jeg har forstått at jeg har kommet til en ikke virkelig lærer. Jeg var ikke interissert i hans praksis. Men jeg kunne ikke bare stå opp og gå vekk.
Til slutt jeg har bestemt å spørre en lærer. Jeg har i løpet av en minutt tenkt om det hva skal jeg egentlig spørre ham om. Jeg har forstått at jeg har aldri før besluttet noe SELV. Det vil si at jeg har alltid fulgt etter et råd av foreldre. Jeg har aldri fulgt etter glade ønsker. Og jeg har dermed alltid opplevd gråhet og ubetydelighet i livet. Det spiller ingen rolle at jeg har flyktet til India. Det er umulig å flykte fra seg selv. Jeg har bestemt å spørre om det jeg ønsker.
Etter å ha åpnet munnen jeg har husket at han fortalte meg om evig lykksalighet.
– Du har fortalt meg om evig lykksalighet. Har du lest om dette i bøker eller er dette en personlig erfaring?
– Jeg lever med lykksalighet i sitt hjerte. – Lærer så på meg og har legget seg på puter.
(Vel…og hva skal jeg spørre ham om nå?) Han smil er så unaturlig. Jeg liker ikke måten han snakker og smiler på. Han er en Lærer… Jeg forestiller at han går blant andre mennesker på gata eller på en strand. Er jeg redd av en vanlig hindu? Så tenker jeg igjen at han er en vis lærer som skal ikke motta mine spørsmål. Til slutt forstod jeg at jeg er avhengig av hans ord. Jeg har alltid tenkt at jeg er sterkere…
Etter å ha forstått dette jeg har begynt å spørre ham uten noen frykt. Jeg har opplevd letthet og frihet fra frykt. Han sa at han mente selve opplevelse av lykksalighet. En Lærer sa at hans levemåte er akkurat lykksalighet. Jeg har spurt ham igjen om han har noensinne opplevd en klar lykksalighet eller ikke.
Jeg var sikkert den første som har spurt ham så mange spørsmål. Jeg så panikk i hans øyne. Han har begynt å se opp og så sa han at han opplever lykksalighet ofte. Etter at han har begynt å beskrive sin meditasjon, jeg har avbrutt ham og ba om om beskrive opplevelse av lykksalighet. Jeg sa at enhver mener ulike ting med et ord ”lykksalishet” (dette har jeg overbevist seg i etter å ha kommunisert med ulike praktikanter). Dette var et ubehagelig spørsmål for ham. Han har smilt og sa at dette er ubeskrivelig. Men jeg var ikke tilfredsstilt med et slik svar… Jeg skal prøve igjen.
Jeg har bedt ham om å beskrive en opplevelse av tomhet som han har fortalt meg så mye om. Lærer sa at han åpner iblant øyne i løpet av meditasjon og ser enten tomhet eller en vanlig verden. Jeg har forstått at mitt spørsmål var ikke klar nok. Jeg har spurt ham igjen om hva opplever han (og ikke hva ser han). Han har gjentatt sitt forrige svar. Hvis noen ønsker å finne ut en ukjent oppfatninger, så er det nok å beskrive den med sine forrige oppfatninger. Hvordan kan man beskrive en ikke eksisterende oppfatning av tomhet? Man kan fortelle om den ”synlig” tomhet. Dette er det samme som å høre en kilogramm. Jeg har så mange ganger hørt alle disse historier om noe som man ikke opplever i virkelighet. Jeg har så mange ganger lyvet til seg selv om det at jeg opplever noe.
Det var allerede mørkt ute. Jeg hadde ingenting å gjøre her lenger. En Lærer var ikke interessant for meg. Til slutt spurte jeg om han opplever negative emosjoner. Lærer sa at han opplever dem men at han konsentrerer seg ikke på dem.
Jeg forstod at dette var enda en løgn fra ham. Hvordan kan man være forlyst og oppleve formørkelser samtidig? Jeg ønsker ikke å høre om dette mer. Jeg sa ham at han forteller meg noen tull. Han svarte at jeg har rett og at han føler ingen ansvar for sine negative emosjoner. Han har i løpet av hele samtale prøvd å gi meg noen blad med tilbud til å bli en av hans elever (jeg måtte betale for dette).
Jeg gikk til en bro for å se på vann der nede. Jeg følte seg dårlig etter denne samtale. Jeg har ikke ønsket å besøke noen klostre mer.
Jeg har følt kald vind fra Gang. Jeg har tatt sin notisbok og prøvde å beskrive de siste timer.
«** av oktober.
Jeg ønsker å sove. Jeg har sin frokost, jeg ser på tv, jeg arbeider, jeg reiser. Og alt dette får meg til å sove. Jeg ønsker ikke å se på dette… Men jeg forstår alt dette.
Jeg ønsker å sove pga sex og jobb. Jeg tenket alltid på det at jeg opplever noe pga det at jeg gjør noe. Men dette er ikke rett. Jeg må jo ha nok krefter og ønsker for å klare å gjøre noe annet. Jeg har jo allerede prøvd å gjøre ulike ting. Men jeg klarer ikke å gjøre dette. Jeg undertrykker bare sine problemer. Jeg løser dem ikke. Slik kan jeg leve i løpet av mange år. Ubestemthet hva gjelder sine ønsker forårsaker alle mine problemer. Det virker av og til at jeg hever seg OVER sine problemer. Og da ser jeg bare tomhet.
Jeg vet fortsatt ikke hva jeg streber etter. Jeg vet at et vanlig liv er bare et spill som vi spiller helt til vi dør. Det finnes ingen liv utenom dette spillet. Vi er redd til å leve på en annen måte.
Jeg opplever raseri ofte nok. Skal jeg ikke finne en utvei? Ingen skal ta ansvar utenom meg. Skulle mitt liv bli letter om en hundre vise mennesker kunne gi meg råd? Det vet jeg ingenting om.
Jeg opplever de samme emosjoner og tanker hele tid. Men jeg vet at om jeg begynner å tenke annerledes, så føles det som om verden blir mye dypere enn før. Slike situasjoner får meg til å undersøke nye områder av livet og bevissthet som var uoppnåelig for meg før. Selve opplevelse av disse nye områder av bevissthet er veldig attraktiv. De nye tilstander inneholder noe spesielt. Den nye bevissthet er vanskelig å fatte. Denne følelse likner noe man opplever etter å ha havnet til sykehus. Situasjonen der atskiller seg betydelig fra en vanlig situasjon hjemme. Det finnes ingen slektninger som skal støtte deg. Et ord ”uvanlig” passer godt her. Også ukoselighet kan brukes for å beskrive denne tilstand. Men alt dette er til ingen sammenliknig med noe som skal endre ditt liv.
Jeg forstår at noe jeg søker på ligger utenom mitt liv. Det er så friskt og interessant der. Jeg ønsker å havne dit. Men dette er ikke så lett. Fullstendig fjernelse av negative emosjoner… er dette mulig? Jeg ville ha sikkert sagt ”nei” tidligere. Men nå vet jeg ikke.
Hvorfor prøver jeg ikke å praktisere akkurat nå? Hva trenger jeg? Jeg har jo så mange negative emosjoner. Hvor lenge skal jeg vente? Tenker jeg at ved å praktisere jeg skal miste noe? Ønsker jeg egentlig å endre seg? Dette er et spørsmål jeg må besvare. Ønsker jeg å kjempe mot negative emosjoner eller ikke? Det finnes så mange ønsker… Ønsker jeg å strebe etter noen penger for å bli mett med dem? Dett er jo et forferdelig mål. Jeg øsnekr å stanse for å føle fortvilenge frihet og søke på NOE”.