Norwegian Bokmål change

Error

×

Kapittel 20

Main page / Maya-1: Force mineure / Kapittel 20

Innhold

    Kristi har drikket saft med is gjennom en tynn tråd. Hun spilte med en stein. Det var ikke ennå mørkt.

    – Himmel likner på en mystisk kloster (hun har så fin stemme). Se hvor fin mene er.

    – Kristi, du er så pen:)

    Hun har tiet for en stund. Hun har ikke svart meg noe jeg har ønkset å få høre.

    – Jeg har tenkt om deg. – Hun har valgt hvert ord. – Du likner ikke på andre. Jeg kan sikkert ikke forsrtå dette. Jeg liker deg:), — Skal du ha kaffe?

    – Ok, jeg skal ta den. Reiser du alene?

    – Jeg har kommet hit for første gang fem år siden. Jeg har vært her sammen min sin kjæreste. Dette var forferdelig. Etter to måneder av samliv jeg har lovet seg at jeg skal aldri gifte seg. Jeg har hele tid ønsket å bli kjent med noen og ha god tid. Men han har forbudt meg alt dette. Han har en gang funnet marihuana hos meg. Han ble så sint… Og nå jeg har endret seg. Jeg blir sjeldent kjent med noen. Jeg besøker ikke ulike trans-party. Jeg røyker ikke marihuana. Mange kommer hot bare for å gjøre dette (billig narkotika, sex, fjell). Først blir du beundret av dette. Du føler seg så fri etter å ha levd i Europa. Men så skjønner du at at dette er ikke en dør til frihet. Du kan selvsagt være her hele liv. Men jeg ble lei av dette. Nå kan du fortelle hvordan du har havnet dit. Du er jo alene?

    – Jeg er trøtt til å leve med alt som foreldre har bygd for meg. Jeg har sluttet å leve på en gammel måte. Jeg forstår at jeg skal ikke vende tilbake.

    Hun har begynt å le.

    – Du har rett! Hva søker du her? Ikke si meg at du søker forlysning.

    – Ja, du kan si dette. Idnia er min drøm. Jeg har alltid strebet etter noe som jeg kunne finne verken i Europa eller i Russland. Jeg kan ikke si hva har jeg strebet etter. Forslysning er et nokså tåkete begrep. Jeg leser iblant en bok og så får boken meg til å tro at jeg skal en dag leve et liv som jeg har alltid ønsket seg. Men slik skjer det sjeldent… Jeg har opplevd dette da jeg har lest Kastaneda. Denne følelse har oppstått da jeg har lest bare vanlige beskrivelser.

    – Disse forfattere (jeg mener Kastaneda, Taisja Abellar, Florinda Donner) har jo sagt at ånd har hjelpet dem å skrive…

    – Dette forklarer jo ingenting:) Jeg har reist til India og tenkte at livet skal endre seg her. Jeg har ikke forventet kjedelighet og vanlighet. Jeg tenkte at det skal være så interessant her. Du har sikkert hørt at det finnes noen spesielle magnetiske områder her i India.

    – Synes du at det er dumt å tro dette? Kanskje disse områder virkelig eksisterer. Jeg kan si at India har forandret meg. Jeg føler et forskjell mellom sine tilstander. Hver dag i India er en mystisk erfaring.

    – Kanskje du opplever dette fordi at du tror på dette?.. Kanskje du bare lar seg oppleve noe mystisk her?

    – Dette er en god tanke!

    – Jeg ønsker ofte å overbevise seg i det at det finnes ingen ”utenom” som kunne ha påvirket meg. Men hvis vi analyserer mine observasjoner, så finner vi at jeg opplever ingen påvirkning som kunne ha endret min tilstand. Jeg kan se på disse fjellene i dag og oppleve noe mystisk. Og i morgen jeg skal jeg oppleve bare vanlighet.

    – Betyr dette at du er ikke i stand til å oppfatte stemning av disse fjellene? Hindrer noe deg? Du kan eksempelvis tvile i det at noe påvirker deg. Se på meg, jeg tviler ikke:)

    – Og hva opplever du egentlig?

    – Ønsker du å vite dette? – hennes øyne ble glimrende. – La oss gå!

    Hun har tatt min hånd og vi gikk til en liten hus i fjell.

    …Hun har så varme lepper og hun kysser meg som en gutt. Hennes bevevegelser var også bestemte. Det var så bra å klemme henne. Jeg har ventet på dette lenge. Hun kysser mine brystvorter. Hun dytter meg og jeg faller på en seng. Hun tar av seg klær og legger seg ved siden av meg. Hun har muskler… Jeg rører på hennes rumpe og lår. Jeg begynner å stønne av erotisk opphisselse… Hennes hender klemmer meg mens jeg puler hennes rumpe med sin finger… Nå ønsker jeg å røre hennes fytta. Det er ufattelig at jeg puler en jentes rumpa med sin finger! Jeg blir så kåt. Hun stanser meg og begynner å kysse meg… Men jeg stanser ikke. Jeg ønsker å oppleve alle de beste opplevelser med henne. Jeg ønsker å kysse henne hele tid. Hun har så søte føtter. Vi kysser og slikker føtter av hverandre. Og så begynner jeg å slikke hennes fytta. Jeg klemmer hennes bryst. Jeg biter dem med sine tenner… Hun skriker! Og jeg skriker sammen med henne. Vi har ingen ord for å uttrykke all den nytelse.

     

    – Det er på tide å huske noe, — hun så i mine øyne og jeg har forstått at noe glad og viktig skal skje nå. – Vi skal gå til et sted hvor fu har en gang vært før…

    …Hvem er dette? Jeg ser på dette kjent ansikt og kan ikke forstå hvem dette er. Hun smiler. Hun er så glad at hun kan åpne meg det at…

    – …dette har skjedd for mange år siden. Du har vært så ung. Vi har kommet dit sammen med ham, — hun gjorde en håndbevegelse og pekte bak seg…Oj, jeg vet ham også. Men hvem er han?

    – Denne dag har endret mitt liv, — en lav stemme som har uttrykket bekyrimg… – Denne Kvinne…

    – Hun skal se alt selv, — hun har avbrtytet ham. – La oss gå, — hun tok min hånd…

    …Kveld. Men alt er så rart! Hvorfor er det så lyst her?… Jeg ser et hus! Jeg kjenner dette sted. Dette er et hus laget av tre. Dette huset likner en kinesisk kloster. Jeg ønsker å gå inn, men jeg kan ikke gjøre dette. Jeg begynner å gråte…Hennes arm klemmer meg. Hvorfor gråter jeg? Jeg vet ikke… Dette likner en gjennombrudd. Dette er en forventning av at jeg skal huske noe vitkig for seg. En dør åpner seg og vind dytter meg inn… Nei, vent litt, ikke forlat meg… Men vind har allerede tatt henne. Jeg kommer inne og gråter. Hun er så gammel. Men hun klemmer meg.

    – Og nå du er tilbake. Du har kommet til meg. Du gråter….

    Hennes ansikt er dekket med rynker. Hun klemmer meg og jeg ser ingen medlidenhet i hennes øyne. Hun ser på meg som en mor ser på et barn. Hun vet at jeg opplever ingen lidelser. Dette er bare en begynnelse av evighet…

    Tre unge kvinner ser på meg kaldblodig. De likner hverandre. Der er kledd i den samme klær… Nei, det viser seg at de atskiller seg fra hverandre. Jeg ler…

    – Vi har bare ønsket å likne hverandre for en stund:)

    – Husker du dem ikke?:) Du kan ikke huske dem fordi at dette er koner av min sønn.

    En høy ung mann har oppstått i rommets hjørnet. Men jeg kunne ikke se ham klart.

    – Du skal sikkert huske ham snart, — sa Hun.

    Jeg følte som om jeg har kommet til sin hjem. Jeg har aldri følt seg så koselig. Det var så vanskelig å slutte å gråte. Dette har ikke liknet på emosjoner i det hele tatt. Dette har ikke liknet på mine vanlige oppfatninger. Dette var noe helt annet… Dette var ikke noe betydelig. Og jeg hat kjent denne verden så godt. Hvordan kunne jeg glemme den?

    …Noen spedbarn har sittet i rommet. De så på meg med øyne av gamle mennesker. Ingen har passet på dem… Jeg har forstått at dette er Hennes barnebarn… Og hva med meg? Hvem er jeg?

    Jeg åpner dør og ser at det er natt allerede. Eller er dette ikke en natt? Fjell har utstrålet noen myk lys. Dette er så pent! En gammel kvinner sitter der og ser i himmel. Hun mater et spedbarn med bryst. Jeg kjenner dem begge! Jeg opplever en virkelig sympati til dem!

    Er dette en drøm? …EN DRØM!!! Eksiterer det slike drømmer? Jeg kjenner denne verden! Jeg begynner å huske alt. Det finnes ingen sol her… Det finnes ingen sol på denne lille planet. Det finnes verken krig eller emosjoener her… Og dette er ikke mennesker! Forstår jeg at dette er bare en drøm?

    – Bestemor! Bestemor! Jeg husker deg! – jeg løper til huset… Har jeg kalt henne for bestemor???

    Spedbarn ble til noen lys som så på meg. Jeg har sett dette mange ganger.

    – Kan du vise meg hvor bestemor er? Fortere! – solen har allerede vekket meg. Men jeg har ennå opplevd sine drømmer.

    Jeg har lenge ligget og følte at denne lille verden forsvinner. Disse drømmer får meg til å tro at drømmer er bare en fortolkning av årvåkenhet. Jeg vet ikke om den virkelige verden er mer virkelig enn mine drømmer. Hvordan kan jeg måle virkelighet? Den andre verden er sikkert mer virkelig hvis vi skal gå ut fra intesitet av oppfatninger. Jeg ser som oftest bare vanlige drømmer som jeg har ingen kontroll over. Men det skjer av og til at jeg ”våkner” i sine drømmer og da opplever jeg sine drømmer mer klart. Jeg vet ikke hvordan kan jeg være oppleve bevisste drømmer hele tid. Jeg har ingen tvil i det at mine drømmer kan bli så virkelige som virkelighet. Jeg tenker iblant om at det finnes kanskje ingen grense mellom drømmer og årvåkenhet.