Norwegian Bokmål change

Error

×

Kapittel 2

Main page / Maya-1: Force mineure / Kapittel 2

Innhold

    Vi har nå i løpet av 15 timer kjørt gjennom fjeller. Den venstre side av en buss beveger seg veldig nært til avgrunn. Steiner faller ned i avgrunn og om jeg ser ned så virker det at bussen skal snart falle ned. Hinduer er ikke interisserte i situasjonen. Er det pga deres likegylidighet eller karakter? Jeg har hørt at det skjer mange bilulykker i India. Jeg tenker at JEG kan jo ikke dø på denne måte.

    Jeg har blitt veldig trøtt etter å ha reist i bussen i løpet av tretti timer. Det kjennes vondt i kropp og jeg bryr seg ikke lenger om fjell. Er dette Himalaja? De ser veldig uvennlig ut. De er ikke så høye som jeg trodde. Dette var bare en lavberg ved siden av virkelige fjeller. Det renner en ikke så ren elv nederst for fjell. Jeg tenkte kun om det når skal jeg kunne slappe av.

    Bråkete utelndinger har blitt stille etter en hel natt med moro. Alle er trøtt av en så lang vei. De snakker nå bare om hotellrom og priser. Det vireker at samtale har sitt eget liv. Jeg ønsker verken å høre eller delta i dem. Det er behagelig å føle seg uavhengig av alle.

    Mange mennesker lever i landsbyer langs veien. De blir født her. De føder selv og dør i denne område… Dette er ufattelig… jeg har mange ganger sett på vinduer da jeg har spasert om kveld i barndommen. Jeg har sett mennesker som snakker eller spiser…De har levd der. Jeg har mange ganger opplevd ubehagelighet…det virket som om jeg har blitt til et menneske jeg så på. Det var fryktelig å miste sin personlighet. Lever de virkelig der? Finnes det virkelig et liv utenom de plasser jeg har aldri vært og jeg skal aldri være? Dette liknet på frykt av død fra barndommen. Jeg har gråtet i seng da jeg har tenkt på det at jeg skal dø en dag. Jeg tenkte at jeg skal forsvinne for ALLTID… Det er umuilig å innrømme dette. Jeg kunne ikke slutte å tenke om dette. Kanskje jeg prøver å glemme også andre deler av sitt liv…

    Det er mange huser og mennesker langs vei. De likner på leker. Alt deres liv er synlig for turister som kjører forbi. De spiser, gråter, gleder seg og ler foran oss. Dette er et rollespill som jeg skal aldri delta i.

    Det er kveld snart igjen… Skal dette endre en dag? Bussen stopper og det oppstår et menneske som enten ber om noe eller forteller oss noe. En matpause. Femten minutter av stabil jord under føtter. Jeg har blitt vant til det at noen mennesker prøver å tilby deg noen mat i løpet av slike pauser. Et menneske viser meg noe skrevet på et papir. Jeg ser at det står min etternavn på papiren. Han sier at han heter Ram. Jeg synes at hans smil er behagelig. Jeg sier farvel til den gamle bussen. Det har gått bare tre dager siden jeg har kommet til India. Men det virker at jeg har spent her minst ti dager. Jeg er så overrasket av det at bilen som skal hente meg er laget i Sovjetunionen.

    Det oppstod bygninger av murstein på begge sider av veien.

    – Er dette en by?

    – Ja, mrs, – fører snakker med en servilitet intonasjon

    – ”Mrs”? Ja, vel…

    Jeg minner seg at jeg har blitt til ”mrs” som alle andre hvite kvinner i India. Denne ”mrs” får meg til å tenke om noen dominering over disse fattige mennesker. En skal ikke kunne oppleve dette i Europa eller i Russland. Jeg har mange ganger sett at europeiske kvinner har opplevd glede etter å ha hørt disse ”mrs”.

    – Er dette en by allerede??!

    – Ja, mrs!

    – Hvor skal jeg leve? – jeg blir redd pga det at jeg skal leve i noen dårlig plass.

    – Vi skal kjøre til en stor innsjø med bygninger som er plassert på båter.

    Han snakker på et enkel engelsk språk. Jeg tenker hele tid på det at han er veldig dum.

    – Denne innsjø kalles for Dal Lake, — han snakker med meg på en veldig enkel måte.

    Utkant!… Men utkant i India atskiller seg ikke så mye fra senter. Sjri Nagar (et hovedstad for statene Dzammu og Kasjmir) atskiller seg ikke fra utkant i det hele tatt.

    Ødelagte veier og bygninger, søppelhauger overalt… jeg kunne sikkert forestille seg at dette er en by etter den tredje verdenskrig. Jeg kan ikke bli vant til det at også natur virker veldig trist her. Etter femtem minutter av ubeahgelig bekymring vi har kommet til en stor innsjø som ligger mellom små bygninger.

    – Kasjmirs Venezia! – Ram smilte og pekte på innsjø for å vise hvor ”pen” den er.

    Jeg ser på ham og kan ikke forstå hvor gammel han er. Han er kledd i ikke så fattig klær. Hans ansikt er ung men hans øyne sier meg at han er ikke så ung. Han oppfører seg på en fyrrig måte. Men det virker at han er også veldig trist.

    Det står bygninger langs innsjøens kyst. De kaller dem for ”house boats” (”Sjivas Retrit”, ”Dansende Sjakti”, ”En smil av Laksjmi”, ”Sovende Krisjna”)… Jeg hopper til en stor fargede hondola og setter seg komfortabelt på puter. Jeg ønsker å sitte her og reise langs kysten veldig lenge…  Jeg kan leve på denne innsjø. En stille hondolfører tar oss til et sted.

    Båten svømmet gjennom gater som stod på vann. Det fantes nesten ingen mennesker. Alle jeg har møtt så på meg med veldig stor interesse. Noen har smilt og noen har sett med utilfredshet på meg. Kanskje de liker ikke det at det kommer stadig mindre turister pga krig. Turisme er deres hovedarbeid. De ser at noen har tatt seg av meg og de forstår at de skal ikke kunne tjene på meg. Disse mennesker har ventet på krig hele tiden fra 80-årene. Og turister liker ingen krig.

    (Hvorfor i helvete skal jeg leve her??)

    Gondolfører singer noe uklart. Jeg kan ikke slappe av etter en så lang reise. Ram sier meg ”deres reise var så lang. De må slapp av nå…”. Jevn og glatt vann omkring, blomster som gror på vannets overflate…

    Jeg har lukket øynene. Jeg husker nesten ikke hvor jeg befinner seg. Jeg begynner å drømme… jeg ser sin egen avspeilig i en ukjent by. Ram spaserer sammen med meg og forteller om noe. Han fører meg til en rar bygning. Jeg kan ikke forstå hvorfor virker den så rart til meg? Jeg snur seg til Ram for å spørre ham. Men Ram har forsvunnet. Jeg ser på bygning igjen. Er dette en gammel hinduistisk kyrke eller en festning? Noe absolutt kjent for meg finnes her…Alle disse lukter er så kjente… men jeg er så langt unna dem…

    – Velkommen, mrs! – båten har støtet mot betong trapp som førte til bygning.

    Jeg har våknet opp. En liten område av tre foran et hus. Det stod en ung hindu på denne område. Han hadde på seg bare hvit klær.

    – Hvordan var deres reise?

    Jeg har ikke ønsket å fortelle om det at jeg har spent nesten tretti timer sittende i en buss. (du vet jo alt selv. Skaff meg heller en varm dusj og en komfortabel seng…). Jeg sier bare ”ok” og går ut av båten. Det virker at noe betydelig har hendt i mine drømmer. Jeg skulle sikkert forstå hva for en kyrke jeg har sett i sine drømmer om jeg ikke hadde våknet opp for tidlig.  …Jeg er litt lei pga den personen som har på seg hvit klær. Ram har sagt ham noe og gikk tilbake til båten. Båten har begynt sin reise tilbake. Jeg så noe trist i hans øyner. Jeg har opplevd medlidenhet til ham…

    – Ha det bra, mrs! Kanskje vi skal se hverandre igjen. Dere kan spørre etter Sjafi om dere skal en gang trenge en guide.

    Han har tilbudt seg som en guide. Det virket at han har lytet etter mine drømmer! Dette er en rar sammetreff. Disse sammentreff blir ikke mindre betydelige i tilfelle jeg kan ikke finne forklaring for dem. Jeg opplever noe som ødelegger grenser av vanlighet. Det betyr altså at det finnes noe uforståelig for meg. Men jeg kan muligens forstå dette etterpå.