Når solen viser seg bak fjellene, så opplyses fjellene i rød farge. Det ser veldig bra ut. Men jeg skal ikke ta noen bilder her. Jeg skal bare huske dette.
I dag har jeg våknet med en underlig følelse. Det virker at en del av min søvn har ikke ennå forsvunnet. Og hvir jeg ligger stille og lar denne del utvikle seg… Denne følelse ligner ikke verken på en drøm eller virkelighet. Den er både skremmende og underlig. Denne følelse oppstår rett fra min ”innerste”. Erfaring av opplevelse av denne følelse påvirker hele mitt liv. Hvordan skal jeg beskrive denne følelse? Hvorfor er den så skremmende og underlig? Den er skremmende fordi at den truer alt som er ikke i harmoni med den. Og den er tiltrekkende fordi at jeg blir fullt med tomhet når jeg opplever en direkte emosjon av sin innerste verden. Vi er enslige vandrere i verdener av bevissthet. Det er derfor så skremmende for årvåkenhet og huske alt som har skjedd i mine drømmer…
Jeg har gått opp til taket. Jeg har nesen blitt kvitt det negative forhold til morgen og hverdaglid liv. Jeg har opplevd dette helt fra barndom. Nå liker jeg å våkne opp tidlig. Hvorfor er de peneste år av et mennesker blir brukt for å studere hele tid? Det finnes alltid mennesker som skal si ”takk til mamma for det at hun har tvinget meg til å gå på skole.. nå innhaver jeg et viss stilling”. Dette er jo drap av alt levende. Hva om du innehaver et god stilling? Du har likevel blitt til en følelseløs bjelke. Jeg har opplevd så mange lyste opp oppfattelser da jeg var to år gammel. Hverdagsliv (skole, musikkskole) har ødelagt disse følelser i meg. Jeg har begynt å lide pga det at jeg måtte stå opp så tidlig. Og hva har jeg fått etter mange år av studering? Bare noen unyttig informasjon. Da jeg har ønsket å studere matte SELV, så tok jeg en lærebok og mattematikk har fyllt meg. Og det var derimot mye vanskeligere å lære den på skole. Jeg har ønsket å kaste opp pga matte. Dette er et forskjell mellom ”god utdannin” som betyr egentlig voldtekt og naturlig interesse som støtter glede, forventning av nye oppdagelser. Utdanning baserer seg på dumme grunnlag som ”den forbereder elever til et god liv”. En virkelig profesjonell person får nytelse av sin jobb. Jeg skal derimot aldri gi sitt eget barn til skole. Barnet mitt skal følge etter sine egne ønsker.
Det er forresten også internet her. Jeg skal gå og sjekke om Natasja har skrevet meg et brev.
Det finnes noen plass å få tilgang til internett i her. Priser er forholdsvis lave. Det koster en og en halv dollar per time. Jeg skal lese noen nyheter. Jeg har møtt Natasja i buss. Hun her reist med sine venner til Manali. Jeg har merket henne fordi at hennes øyne var så levende. Da tenkte jeg at hun er fra Israel. Men så jeg har hørt russisk språk. Hun har satt ikke langt fra meg og jeg har flere ganger sett at hun ser på meg. Jeg har merket at Natasjas ansikt blir dummere når hun kommuniserer med sine veninner. Jeg har begynt å snakke med henne først. Hun fortalte at hennes veninner reiser bare til det samme sted og at hun liker meg. Vi har snakket mye med hverandre. Og vi følte stor interesse til hverandre. Hun har også søkt ”hun visste ikke hva”. Hun har søkt noe som kunne fylle hennes liv med mening. Hun har ikke ønsket å råtne på jobb hjemme. Hun reiste til India for å finne glede, forventning og interesse. Vi ga hverandre e-post adresser og har bestemt å møte hverandre i Moskva.
”Hallo, Maya!Det er så bra at vi har møtt hverandre!Jeg har ikke vært i Manali lenge. Det er ingenting å gjøre her. Jeg reiser til Dramasala akkurat nå. De sier at det er så mange tibetanske klostre der… husker du om Lobsang? Kanskje jeg skal møte ham der. Jeg skal skrive deg når jeg kommer dit. Jeg har blitt forelsket i deg…
Jeg tror at du skal finne noe du ønkser… skriv meg hva er situasjonen med negative emosjoner. Og jeg skal skrive deg fra Dramasala. Kyss og klem…
Vel… her er det også et brev fra mine foreldre.
«Maya, vi har ikke forventet at du skal gjøre dette. Du regner seg selv for et nokså voksen menneske som kan ta så betydelige avgjørelser. Men det viser seg at du er fortsatt et barn som her reist til India. Hvorfor har du resit dit? Vi er overbeviste i det at du har havnet til en sekt. Hvorfor ønsker du ikke å si om dette åpenbart? Du har jo alltid vært interissert i yoga og ulike sekterere. Du var så inspirert av dem hver gang. Du har fått god utdanning og job takket være oss. Og nå har du flyktet til India. Vet du hvar har opplevd din mor da hun rignte deg og denne hore Jana har svart henne? Hvorfor har du leid ut bestemors leilighet? Ønsker du kanskje å selge det også? Dine venner sekterere skal sikkert tvinge deg til dette!
Du har alltid sagt at vi ønsker ikke å forstå deg. Du har aldri ønsket å høre på oss. Hvor ville du leve hvis vi hadde ikke oppdratt deg? Kanskje du skulle havne til fengsel. Nå har du sikkert fått virkelig store problemer. Vi kan ikke hjelpe deg. Du kunne i hvert fall fortelle sannhet. Dette skulle være et skritt til forståelse.
Maya, moren din føler seg ikke bra. Du vet at det kan skje noe dårlig når som helst. Du må komme tilbake hvis du har noe menneskelig igjen i seg. Jeg skal ordne med jobben for deg. Du kan i hvert fall jobbei engelsk ambassad. Maya, du vet jo at vi elsker deg. Vi skal gjøre alt for å gjøre deg lykkeligere. Dine far og mor”.
Noe har begynt å vise seg inne i meg. De kunne kontrollere meg på ulike måter før. De brukte enten aggresjon eller medlidenhet. Jeg husker at jeg har hele tid vært forgiftet av en følelse av skyld foran dem. Jeg måtte ringe og si at jeg skal komme i tid.
Jeg var så lykkelig da bestemor har dødd. Nå kunne jeg leve alene. Jeg var 22 år gammel… Og nå prøver deg å kontrollere meg igjen. Hva for en kjærlighet er dette? De ønsker å ødelegge sine bekymringer ved hjelp av meg. Jeg har aldri forstått dette. Jeg har sine egne forestillinger om liv og sine egne interesser. Prøv å si at du blåser i deres mening. Du skal da få en mengde av ”rettferdig” kritikk.
Fattige mennesker her i India gjør mye styggere ting med sine barn. De brekker barnets bein slik at de skal få en annen form… du skal ikke kunne se noe lignende i et annet land. Men gjør ikke foreldre det samme med sine barn? Ødelegger de ikke barnets ønsker helt fra barndom? Kontrollerer de ikke barnets tanker og emosjoner? Består verden ikke av idioter som opplever kun frykt, konsepsjoner og bekymring hele tid? Og alt dette er dekket med en maske av anstendighet og løgn. Denne maske gjemmer barn som skal drepe for sine ødelagte ønsker og tanker.
Jeg ønsker ikke å tenke om foreldre nå. Krisjnamurti har skrevet at en virkelig søker har verken forbindelser eller en familie. Sjri Ramana har skrevet at en som har ikke tatt være på sin familie før man ble til en munk, har ingen hjerte. Don Huan har gitt pokker i sin kone og sine barn. Men jeg må også bestemme noe for seg.
Og her er det også et brev fra Max… Det skal sikkert ikke åpnes fordi at det åpnes så lenge. Nei, jeg er heldig.
”Jeg tar med seg cd-spiller,telefon og en del cd’er. Si ifra til Jana at jeg skal ringe henne og ta disse ting. Max.”
Og dette er alt som han har klart å skrive meg etter to år av samliv? Er ikke det noe mer å si? Tidligere trodde jeg at vi har felles interesse og streben etter noe. Jeg har unnskyld ham med det at han har havnet i en vanskelig situasjon. Men etter å ha lest dette brev jeg har begynt å tenke dårlig om ham. Nå forstår jeg at jeg har kommunisert meg seg selv i løpet av to år.
Dette skal være alt for i dag. Forbindelse er ødelagt. Jeg ser i et død skjerm og tenkte og fortid og fremtid. Jeg hadde ingen bestemte ønsker hva gjelder mine fremtidige handlinger. Jeg har sikkert ønsket å bli i Naggar. Så skal jeg sikkert dra til Risjikesj.
Hva skal jeg gjøre nå som jeg opplever noen motstridige ønsker? Hvordan kan jeg følge etter dem? Jeg tenkte at sadhu har gitt meg lite informasjon og har ikke ønsket å møte med meg igjen. Jeg har neste med det samme opplevd negative emosjoner til ham. Negative emosjoner! Akkurat! Jeg har klart å merke dem da de har oppstått. Jeg har husket om praksis. Nå skal jeg prøve å fjerne dem. Men hvordan skal jeg gjøre dette? Jeg har tenkt om sadhu og forstod at jeg føler negative emosjoner istedenfor sympat og bestrebelse. Jeg kan ikke oppfatte hans ord klart nå som jeg opplever NE. Hva skal jeg gjøre? Jeg trodde alltid at jeg kan velge hva skal jeg oppleve. Og det viser seg at jeg har ingen valg. Jeg kan ikke bli kvitt negativ forhold tross det at jeg tenker ”jeg ønsker ikke å oppleve dette”. (Har denne sadhu eksistert i det hele tatt?).
Jeg har gått opp på en lang trapp laget av stein. Jeg har forstått at negative emosjoner er ikke en del av ”meg”. Men det er ikke lett å bli kvitt dem. Jeg må anstrenge seg for å gjøre dette.
Jeg har opplevd mye entusiasme pga denne klarhet. Jeg har satt seg på seng og bestemte å ikke gå noen sted. Jeg har ikke ønsket å miste denne fortvilelse. Etter noen minutter jeg har opplevd et ønske til å gjøre noe. Jeg tenkte at det er hensiktsløs å sitte her og tenke om fortvilelse. Er det ”jeg” som tenker eller er det ”de” som tenker for meg? Jeg prøvde å overvåke sine tanker. Skal jeg fortsette å sitte her? Negative emosjoner oppstår akkurat i disse situasjoner. Lobsang har sagt til Danny at dette er veldig vanskelig. Men jeg liker å gjøre dette. Jeg liker å eksperimentere og oppleve fortvilelse pga det at jeg klarer ikke å gjøre en ting. Nå kan jeg motsette noe til negative emosjoner. Jeg opplever dette som en styrke som oppstår pga det at jeg klarer ikke å gjøre noen ting. Det spiller ingen rolle at jeg har tapt denne krig. Nå vet jeg hva betyr det å være vedholdende og bestemt. Jeg har sammenlignet to oppfattelser av sadhu en gang til. I går hver tanke om ham har forårsakt glede. Og i dag forårsaker den utilfredshet.
Jeg ønsker å reise til Manali! Jeg vet ikke hva skla jeg gjøre der. Jeg opplever ukomfortabelthet pga det at jeg gjør noe uvanlig. Jeg pakker sekken og opplever bekymring. Jeg slutter å pakke den og prøver å fjerne bekymring. Men jeg klarer ikke å gjøre dette. Hva for en praksis er dette? Jeg opplever bare lidelser. HVORDAN skal jeg dreper disse NE? Jeg opplever sterk utilfredshet pga sine formørkelser. Jeg opplever selvmedlidenhet også. Det oppstår stadig mer nye formørkelser. Jeg begynner å gråte. Jeg er nesten ødelagt av alle disse negative emosjoner. Jeg KAN IKKE gjøre noe med dette. Jeg opplever ingen fortvilelse heller. Vel… jeg prøver å slutte å gråte. Jeg tar en notisbok for å skrive ned alt som har skjedd med meg. Jeg skriver dette og opplever at tilstande endrer seg. Jeg ønsker å le. Det virker at jeg blir gal. Det finnes forskjell mellom det å bare sitte og lide og det å sitte og beskrive sin tilstand. Dette er en liten oppdagelse. Jeg nedtegner på en måte alt som har skjedd. Kult! Jeg ønsker å dele sine opplevelser med noen. Jeg går ut for å reise til Manali.