Jeg skrek da jeg har håppet opp. Jeg har åpnet øynere. Ubehagelig uvissthet har omringet meg noen stund til. Bussen har reist gjennom en dal til Kula. Jeg så en blå elv nede. Hadde bussen ikke skapt bråk, så skulle jeg høre kun stillhet omkring.
Det ble mørkt. Jeg har sluttet å merke tretthet pga for lang reise. Det virket at jeg skal sitte slik for evig. Min sete var justert ved hjelp av tre… Dette var en ”komfortabel” buss. Og hvordan ser ”Local Bus” ut? Jeg følte seg dårlig pga kald vind.
Jeg har våknet opp igjen etter en kort søvn.
– Vi har kommet til Naggar!
Jeg har kommet ut av buss og tok sekk. Jeg stod midt i veien som førte til mørke. Bussen reiste bort og jeg ble alene under stjerner på himmel. En person kom ut av mørke. Han visste sikkert hvor jeg trenger.
– Skal de til Naggar?
– Hva betyr ”Naggar”?
– Det er ti minutter herfra til Naggar – han pekte på en vei borte.
– Hvor mye koster dette?
– Bare en hundre rupies.
En liten buss liknet hellet på en nåletre som folk dekker for ny år. Den var dekket med lys og jeg hørte noen musikk innefra.
– Er du fra Russland?
– Hvordan vet du det?
– Det er mange russere her i Naggar.
– Oh. Jeg trodde dette er skrevet på min ansikt.
– Skrevet på din ansikt???
– Det er et utbredt uttrykk i Russland.
– Ok, jeg forstår det…
– Synes du at det er mulig å leie et rom der i dag. Det er jo kl. 9 om kveld.
– Det er ikke noe problem her. Det er ikke mange turister der nå.
Hvorfor måtte jeg snakke med ham om dette? Jeg har sikkert blitt så dum pga en lang reise… Jeg har jo lest om dette i veiledning. Det finnes ingen grunn til å bekymre seg pga mangel av rom. Bekymring dreper meg fullstendig. Nå skal han spørre meg så mange unyttige spørsmål. Jeg ønsker ikke å snakke med ham lenger. Men når jeg tenker at jeg skal bare slutte å snakke med ham, så opplever jeg ubehagelighet. Jeg sitter i en mørk bil og ser ikke en ansikt av denne fører. Hvorfor opplever jeg bekymring? Det spiller ingen rolle hvorfor vi snakker ikke med hverandre. Jeg ønsker å fjerne bekymring. Jeg har husket Danny som har fortalt meg om Lobsang. Men en bil på vei til Naggar er ikke det beste sted for fjerning av bekymring. Og hvilket sted er det beste da? Jeg må sikkert prøve å fjerne bekymring her… ikke undertrykke men fjerne den. Jeg må begynne å oppleve noe godt isteden…ømhet, glede. Hvorda skal jeg gjøre dette? Hvordan kan jeg begynne å oppleve ømhet?
Jeg skal si ham ”jeg liker ikke å snakke om seg selv” og han skal oppleve fornærmelse. Men han skal oppføre seg som om han er ikke fornærmet. Og jeg skal bekymre seg igjen. Hvorfor forsterker bekymring seg når jeg tenker om dette? Hva kaller jeg for ”grunnlag for bekymring”? La oss si at fører skal bli mer aggressiv. La oss si at han skal kjøre et annet sted (dette er ikke et sannsynlig antakelse her i India). Hvis mine handlinger skal forårsake noen problemer, så er dette bare et årsak til å tenke om selve mening med mine handlinger. Dette betyr ikke at jeg må bekymre seg. Bekymrer jeg seg over det at styrke av mine ønsker skal forårsake uønskede konsekvenser? Hva skal jeg bekymre seg over? Jeg må løse et problem og ikke bekymre seg over den.
Tanker utskifter hverandre. Og så plutselig skjønner jeg at jeg har glemt om fører da jeg har tenkt om belymring. Og han har tiet etter å ha forstått at jeg lyter ikke etter ham. Det betyr at jeg har noe å jobbe med her. Jeg må ikke miste denne klarhet. En gang til – jeg har ikke vært oppmerksom på det hva en fører har sagt til meg. Jeg kunne oppleve bekymring. Jeg hadde grunnlag til det. Men jeg har ikke opplevd den fordi at jeg var opptatt med sine egne tanker. Det betyr at grunnlag for bekymring spiller ingen rolle. Grunnlag betyr ikke at jeg er nødt til å oppleve bekymring. Jeg ønsker å sove … sammen med Danny. Jeg ønsker å diskutere med ham om alle sine tanker. Jeg ønsker å ta hans kukk i munnen.
– Vi har ankommet!
Helvete, kunne du snakke litt mer rolig?
Vi har ankomt. Det er bra. Jeg tar ut sekken. Nei, ikke rør den. Jeg skal ta den selv. Ta disse hundre rupier og dra til helvete. Jeg fortsetter å tenke om sin klarhet. Jeg har ikke opplevd bekymring da jeg har tenkt om noe annet. Det betyr at…
– God kveld. Trenger de et rom? – et spørsmål fra en persom som stod ved siden av et dekorert hus. Ferier de nytt år hver dag?
– Ja, jeg trenger et rom. – Jeg tar sekken og går inne. – Hvor skal jeg gå?
– Skal de være lenge i Naggar?
– Jeg er så trøtt. Jeg kan ikke svare på noen spørsmål nå. Unnskyld…
”Unnskyld” har oppstått fra ingensteds… Jeg har ikke planlagt å si dette ordet. Jeg har følt seg enda mer ”dummere” etter å ha sagt ”unnskyld”. Jeg må glemme om bussen så fort som mulig (jeg håper de har dusj her).
– Har dere varm vann i dusj?
– Selvsagt. De slår på varmt vann og venter i løpet av fem minutter for vann.
Det er bra det… jeg skal gå i dusj nå og legge seg etterpå… Nei, jeg kan ikke gjøre dette. Jeg legger sekken på gulv og setter seg for å tenke om klarhet. Altså. Jeg kan anta at ved å ”gjennomsnitte” en negativ emosjon jeg kan slippe å fjerne den i hele tatt. Det skal bety at jeg har fjernet denne emosjon. Men hvordan gjør jeg dette? Jeg mediterer jo ikke. Jeg kan ikke tenke bare om en ting. Men jeg har klart å gjøre dette i dag. Jeg skal ikke kunne gjenta dette. Hvordan skal jeg endre situasjonen?
Etter å ha sittet uten noen ideer et par minutter til, jeg har forstått at jeg skal ikke kunne komme på noe i dag. Jeg har legget seg. De siste tanker var ”hvordan gjør jeg dette?”.