– Min lille pike… det er så behagelig å røre deg. Husker du hvordan sier de ”å kjæle” på tibetansk? ”Tsjutsjurdze”… er ikke dette pent? Se på meg, jeg ønsker å se dine øyne.
– Jeg blir svimmel:). Det er så bra å ligge her og kjæle hverandre… – jeg har klemt hans kunn i sin hånd.
Danny har klemt meg…en stønne av forventning… Så ømme hender… så kraftige og bestemtfulle hender klemmer mine lår, klemmer min rumpe og mage. Nytelse og glede sprer seg over min kropp.
…Ønsker du å ta meg? Dette er sikkert et ekko i min kropp… Si meg at du ønsker å ta meg… jeg ønsker å få høre dette fra deg… du kan røre… det er så våt der… Rør på meg… Luft omkring oss er så het… Jeg ønsker deg…mer! mer! Skygger beveger seg fort. Jeg skal gi deg alt du ønsker.
– Jeg skal flytte ut idag. Jeg vet ikke hva skal jeg gjøre videre.
– Vi kan reise sammen til Daramsalu
Jeg er så sulten! Jeg ønsker å ha mer en denne frokost.
– Det er vanskelig å utilfredstille deg:)
– Du ka sikkert le. Men hva om du hadde vært en nesten voldtatt jente?:)
– Skal vi reise nå?
Himmel er avspeilet i en innsjø. Luft er så frisk om morgen. Ønsker jeg noe? Jeg vet ikke hva det å ”ønske” betyr. Dette høres rart ut… jeg har glemt hva betyr det å ønske noe sterkt, kraftig (med andre ord det å ønske noe på en virkelig måte). Jeg har ikke merket at min forhold til sine egne ønsker har ednret seg. Nå tenker jeg at mine ønsker er noe skamfult. Nå som jeg har opplevd frihet, jeg må lære seg å ønske på nytt.
– Nei, Danny. Jeg ønsker ikke å skape forbindelse mellom oss nå. Jeg har det veldig bra med deg. Men jeg kan glemme om alt. Jeg har ikke kommet hit for å spasere rundt omkring. Vi kan møte om en måned eller to, kanskje i Daramsala. Men jeg ønsker ikke å være sammen med deg hele tid.
Jeg har forstått at Danny opplevde tristhet. Men så etter noen sekunder sa han:
– Jeg forstår deg. Du gå ikke lengre sitt eget rom i den første uke. Men så begynner du å oppleve gråhet. Du forstår at du kan ikke leve i denne vanlighet lengre. Du ønsker ikke å oppleve vanlighet i våre forhold, ikke sant? – han smilte og jeg var sikker i det at han har ikke opplevd verken utilfredshet eller tristhet.
– Du har rett. Jeg ønsker å endre alt dette. Synes du at dette er mulig?
– Jeg vet ikke. Maya, dette likner på en drøm. Jeg har ikke opplevd noe lignende i sitt liv.
– Kanskje dette er mulig kun med et eneste menneske. Tror du at vi var skapt for hverandre?
– En vis vestlig person har sagt at din del finnes inne i deg selv.
– Kanskje han har rett… men jeg tenker annerledes hver gang jeg blir forelsket. Denne ide er både tiltrekkende og frastøtende.
– Og kanskje en som har funnet en del for seg skal ikke føle ensomhet?
– Jeg tror ikke på dette… jeg ønsker ikke å tro på dette. En følelse av ensomhet er så dyp. Den skremmer meg ikke, men… jeg vet at det bør være annerledes. Jeg ønsker å tro på noe ”plutselig”.
– Hva føler du når du forestiller seg at du har blitt alene og det skal ikke være en person ved siden av deg resten av liv…
– Jeg opplever både glede og frykt.
– Jeg opplever det samme. Frykt er noe som skal forsvinne etter hvert. Verden gjenklanger i meg når jeg begynner å tenke på denne måte. Forstår du meg?
– Jeg tror at jeg forstår deg… jeg føler dette. Det er rart at jeg liker å tro på det at vi skal ikke møte hverandre igjen. Jeg opplever deg som en fremvisning av natur. Jeg opplever deg som en fremvisning av uventet glede.
– Akkurat det! Jeg oppfatter deg på den samme måte. Jeg vet ikke hva skal skje i morgen og om vi skal møte hverandre i det hele tatt. Og hvor skal du reise videre?
Jeg visste ikke hvor skulle jeg reise nå. Jeg hadde ingen bestemte ønsker. Jeg var ikke interissert i ”kultur” av India. Jeg visste bare at jeg kunne ikke være her i Sjri Nagara lenger.
Sjikara tok meg bort herfra gjennom en innsjø. Jeg så på vann helt til mine øyne ble trøtt. Jeg har ønsket å sove. Dette var en behagelig søvnighet som har minnet meg om Danny. Jeg har følt Dannys tilstedeværelse. Det virket at jeg må åpne ø Det virket at jeg må åpne øyne for å se ham. Det var rart at denne følelse var så virkelig! Og hva betyr egentlig ”det å være sammen” og ”det å ikke være sammen”? Hva om jeg ikke ser på sin kjæreste når vi sitter i det samme rom? Hva om jeg ikke tenker om ham? Og hva om jeg føler at jeg er sammen med en gutt men han befinner seg langt unna? Det er verdt å tenke litt for å forstå at man kan tvile i åpenbare ting også…
Jeg har tenkt om det at jeg forstår ikke hva betyr ”det å være sammen”. Jeg har opplevd foregripelse pga dette. Det virket at jeg skulle forstå noe veldig betydelig for seg snart.
…Høy latter, store benker laget av tre, grass, gule træt, himmel, vind, og sol…Hat alt dette eksistert noen gang? Eller er dette bare en drøm? Jeg ønsker ikke å våkne opp… Nei, alt dette har eksistert i min barndom. Jeg løpte på vei, og ser opp på et stor tre som ønsker å klemme meg. Jeg kan nesten røre på solskinne som stråler gjennom blad på grenene.