– Skal du ha vegetariansk eller vanlig mat?
– Hva sa du? Ok… Jeg tar vegetariansk…
– Unnskyld men vi er ut av vegetariansk Skal dere ta vanlig mat?
Jeg har jo ønsket å gjøre det beste…
– Hvilken kjøtt er det?
– Det er kylling.
Jeg skal ta den fordi at jeg er så sulten.
Det hørtes mange stemmer på torget på slutten av dag. Noen skrek og noen har hørt på musikk. Jeg hadde et vanlig kaos i sin hode.
…- ”Helvete, Maya, vi må være ferdig med avis snart. Og du har ennå ikke levert sin artikkel! Jeg er så trøtt av dette!”. Jeg hører de samme ord på telefon…
– Jeg kommer allerede!
Jeg kaster mobilen til veske og løper gjennom inngang for å ta heis. Hvor lenge kan jeg vente? Jeg løper gjennom et kontor av hoveddirektør og ser at hans nye sekretær viser meg at han er ikke på sitt arbeidsplass. Jeg vet hvem befinner seg ved siden av mitt bord.
– Dere har jo sendt meg til åpning av et restaurant selv, Vsevolod Vladimirovytsj! Jeg hadde selvsagt ikke tid for å redigere en artikkel. Jeg har sagt i morgen at jeg skal ikke kunne rekke å gjøre alt. Jeg har jo sagt dette…
– Maya, åpning av et restaurant og en presentasjon…ja, dette gjør meg syk. Maya, jeg har drivet med dette i løpet av femten år. Jeg er syk av dette også. Men dette er vårt brød. Du vet dette akkurat på den måten som jeg gjør. Du kan tjene penger på dette. Jeg forstår ikke hvorfor spør du meg om dette hele tid. Liker du ikke denne jobb?
Om jeg liker denne jobb? Jeg spør seg om dette stadig oftere. Jeg ønsker å slutte å skrive for aviser. Men det oppstår alltid visse hinder. Jeg fortsetter å jobbe i den gråe byen dagen rundt. Noen studenter kan bare drømme om en arbeidsplass jeg har. Men i dag forstår jeg ikke hvorfor trenger jeg denne jobb… En sjefredaktør for et nokså velkjent avis har i løpet av hele tid skyndt seg for å rekke å publisere avisen. Hundrevis av kollegaer og halvt-spiste luncher har gått gjennom hans liv. Han er jo bare førti år gammel. Men har ser veldig dårlig ut. Han veier omtrent en hundre kilo og opplever irritasjon og utilfredshet hele tid. Han står foran meg (og tenker sikkert hvorfor står jeg foran ham. Dette er en typisk egosentrisk oppførelse). Det er ikke mulig å forklare noe til ham. Han likner en mekanisme som kan verken høre eller se deg. Hans øyne blir tomme og meningsløse når han begynner å skrike. Og han har jo sikkert vært inspirert av journalistikk også. Har jeg ønsket å leve slik?…
– Hører du på meg i det hele tatt? Hvorfor ser du på meg på en så dum måte? Jeg prøver jo å forholde seg bra til deg. Du bør skynde på deg fordi at alle venter på deg. Du bør skrive mer for et avis. Jeg skal gi deg et hardt arbeid…
– Jeg gir pokker i det at jeg bør skynde seg. Jeg kommer til et vindu og ser alle disse gråe mennesker.
– Hva?? Hvorfor snakker du slik til meg?!
Jeg ser ikke på ham egentlig. Det er ingenting å se på her… jeg vet at han føler så sterk irritasjon. Først opplevde jeg bekymring fordi at jeg har ikke tenkt over noe. Hvordan skal jeg leve videre? Alle mine kollegaer ser på meg medlidende. Men så har jeg opplevd glede.
Jeg har ønsket å slutte å bekymre seg for å se på ham for siste gang. Jeg har ønsket å si at jeg en ung kvinne som ønsker å ha samleie og leve som jeg ønsker. Men jeg har begynt å oppføre seg på en vanlig måte isteden. Jeg har begynt å tenke om måter å skjule sin bekymring på…
– Skal du ha kaffe, vin eller te? – ekspeditrise ser på meg.
– Jeg skal ta kullsyret vann, takk…
…- Maya, du er jo ikke dum for å forlate DENNE jobb! Serezja, hun har sikkert blitt påvirket av en sekt. Gi meg noen medisin fordi at jeg føler smerte i hjerte. Maya, du må fortelle meg alt fordi at jeg ønsker å hjelpe deg. Du må ikke forlate jobb og reise til India….Reiser du alene? Skal noen vente på deg? … Har jeg paranoia?! Du er jo en så dum person! Hvorfor snakker du på en sånn måte med meg? Jeg skal fengsle deg… Far, hvorfor sier du ingenting?!
Faren ser dårlig ut…han har sett slik ut hele sitt liv.
– Er du innblandet i narkotika handel? Skal du bringe dem fra India? Jeg kjenner mennesker i FBR. De skal overvåke deg… Jeg skal ikke sitte og se på dette – hans ansikt blir rød.
Hva skal han gjøre så? Han forstår dette ikke selv heller. Han kan ikke gjøre noe. Han er jo en robot!…
India blir nærmere med hver minutt. Jeg glemmer om alle disse tantriske og psykologiske øvelser. Jeg glemmer om yoga og samtaler om filosofi. Jeg har ikke funnet noen mennesker som skulle tenke på det samme måte som jeg gjør. Jeg begynner et helt nyu liv. Jeg vet at jeg skal aldri vende tilbake.
…- Dra til helvete! Jeg har alltid visst at du skal finne en annen. Du gir pokker i mine følelser. Du har aldri elsket meg! Du skal sikkert forlate sin nye venne også…
– Har dere pledd? Jeg ønsket å sove.
– Ok, jeg skal hente en for deg.
Mørke vinduer i et fly likner på mange munner som blir åpnet når flyet sover…Pledden er litt stiv men jeg skal fortsatt bruke den…
…Dører til redaksjon har blitt stengt. En vanlig kveld i august likner ikke på andre slike kvelder. Verden har endret seg og det har oppstått en glad forventning. Alt har blitt halvt-virkelig i forhold til mine nye oppfatinger. Solnedgang lyser opp alt omkring. Det virker at solnedgang roper på meg.
Jeg har sluttet å drømme om seg som en revosunell journalist som endrer verden. Jeg har sikkert forstått dette helt fra begynnelse men jeg har alltid trodd på seg. Jeg kunne ikke innrømme åpenbare ting. Men hvordan kunne jeg innrømme noe jeg har gjort så lenge? Hvordan kunne jeg endre seg? Jeg har jo hele tiden levd blant alle disse døde mennesker…
– Er det Asjhabad allerede?
Jeg går i en nesten halvt-sovende tilstand gjennom en korridor for å sette seg på en stol. Jeg har spent tre timer i en sale for transit-passengers og nesten tre timer i et fly. Jeg er endelig i Dehli etter seks timer. Jeg kan ikke tro på det at jeg flyr til India. Hvem har oppfunnet disse nakne stoler laget av jern på flyhavner? Jeg kan ikke sette seg ordentlig i en slik stol.
…Det var velig fryktelig å endre sitt liv på denne måte. Det var fryktelig å følge etter uvissthet. Jeg har i løpet av en månde søkt på informasjon (også på nett) etter å ha forlatt jobb. Jeg har begynt å lese mye igjen. Jeg har fått visa til India og låste døren til sin leilighet.