Norwegian Bokmål change

Error

×

Kapittel 19

Main page / Maya-1: Force mineure / Kapittel 19

Innhold

    …Jeg har lest Olegs dagbok allerede da vi har kommet ned. Jeg har ligget ved en elv som har rennt ned fra fjellene. Nesten alle sider var ødelagt av vann. Jeg har falt ned i vann da vi har krysset den på vei tilbake.

    det stinker hvert minutt. Hver tanke stinker. Dette barnet sier meg ”vent litt, det er hensiktsmessig å leve enda en måden her i Meksika. Og så kan vi vende tilbake.” For en drittsekk. Denne måned skal drepe meg i denne fengsel som han har bygd for meg. Alt er så bra. Dumskalle! Enhver som har kommunisert med meg sa at ikke alt er så bra som det ser ut til å være. De forstår at de ser at jeg råtner innefra. Men han sier isteden ”nei, jeg har det bra… det er så bra her”.

    Han består kun av frykt og bekymring selv. Kan han ta noen avgjørelser? Eller kan han handle? Nei…det kan han ikke…

    Helvete, jeg kan ikke leve på denne måte lenger! Han ødelegger meg. Dette lille aggressiv barn. Hver egen tanke og handling er avhengig av ham.

    Alt som jeg har gjort her var oppbygning av en fengsel for seg selv. Jeg stinker grusomt innefra! Jeg lever i dritt hele tid. Hvorfor trenger jeg all denne løgn? Helvete.

    han forteller om mennesker omkring. Se på dem! De arbeider her! Du må gjøre det samme. Du kan arbeide der og jeg skal bli ferdig med bygning her. Han har tatt alt levende til sine hender. Når det oppstår et ønske til å gjøre noe, så sier han ”det finnes ikke bedre forhold for praktisering”. Jeg kan ikke dra fra ham. Han er alltid med meg. Helveteee.

    Jeg er redd. Men også han er redd. Jeg er redd til å begynne å gjøre noe annet. Ingen praksis skal endre dette. Han skal si at arbeidet er gjort og at vi har oppnådd gode resultater. Men jeg skal få ham til å tie ved å handle. Dette skal endre ham..

    Dårlig lukt, dritt, jeg skal drepe ham”.

     

    Herre gud! Hva er dette? Nå forstår jeg hvorfor han har lidet så mye. Det er nesten umulig å lese dette. Jeg åpner siste side.

     

    ”jeg våkner opp kl.7. Verden er grusom. Jeg har ikke ønsket å legge seg i går. Jeg var redd. Drømmer. Helvete. Jeg føler seg så koselig i seng. Enda en dag. Jeg må gjøre noe. Mamma sitter på kjøkken og gjør noe med sin hår. Jeg skal krype ut. Jeg har på seg bare kortbukser. Jeg løpet på dog og tisser der. Så gå jeg til kjøkken for å spise. Helvete, jeg ønsker ikke å våkne opp. Mamma drikker sin te og kler seg for å gå på jobb. Jeg legger seg i seng igjen. Jeg skal ligge her en halv timer til. Jeg har nesten sovnet. Helvete, tjue minutter på åtte. Jeg må gå på skole for å møte alle disse stygge gutter og jenter. De er så morsomme. Hvorfor ler jeg ikke? Jeg ønsker å være som de er. Hvor er denne helvetes skoleklær? Jeg finner en del av brød i sin klær. Jeg har legget den der da jeg har drømt om at jeg skal en dag spise den av enslighet under et tre. Jeg må løpe, klokka er fem på åtte. Jeg må ta sekken også. Men jeg har ikke gjort lekser på matte. Jeg løper til skole og ser på barn omkring. De snakker om noe og ler. Og jer er redd. Det er bare en minutt til. Jeg gå inn i klasserom. Andrej, han er forsinket igjen. Jeg hører at de snakker om ham. Han er ti minutter forsinket. Han er klar til å forsvare seg. Han er min venn. Men jeg skal ikke kjempe for ham. Dette er hans problem. Jeg håper at lærer skal ikke kalle meg til å forklare noe foran alle disse elever.

    en landsby. Jeg er 6 år gammel. De har bringet meg her i en bil som lukter dårlig. Jeg føler seg dårlig her. Det er så kjedelig her. Ukjente barnog en bestemor som koker dårlig. Det finnes en bra hund her. Han heter Sjarik. Han er så glad til å se meg. Jeg spiller med fyrstikker. Og bestemor er redd for det at jeg skal brenne huset. En ukjent gutt bor hos mine naboer. Foreldre sier meg at jeg bør leke med ham. Så spilte vi sammen i sand og med Sjarik. Vi ser på veien og hele landsby fra et tre. Vi ser en tønne som brukes for å vanne poteter. Vi ser også en kjeller som jeg frykter å gå inn. Skal aldri gå dit. Jeg og gutten sitter på et tre og føler varme av sol. Jeg må imponere ham på en måte. Jeg ser Sjarik der nede. Han ser på vie. Jeg tar en brikke og kaster ned på ham. Helvete, hva har jeg gjort. Han løper vekk fra meg. Og denne stygge gutten. Han er skyldig i alt dette. Jeg skal lyve til foreldre. Bestemor spør meg hva har hendt. Jeg gråter og peker på gutten. Sjarik har kommet tilbake bare etter tre dager. Jeg er så lei av det jeg har gjort.

    Helvete, jeg er redd av alt omkring. Jeg er redd av mennesker. Alle er fremmede for meg. Envher kan fornærme meg. Jeg er redd til å skrive denne dagbok. Jeg er rett til å oppleve sympati, for da skal jeg oppleve tilfredhset. Jeg er redd til å være alene og være blant mennesker. Jeg viser at jeg har det bra når jeg er blant mennesker. Men jeg har det ikke så bra. Dette er bare løgn. Jeg har tatt denne maske på da jeg var 3 år gammel. De sier meg ofte at de kan ikke forstå hva jeg tenker om akkurat nå. Og jeg er glad for dette. Både søster og far har sluttet å slå meg. Jeg er stor og sterk.

    Helvete, jeg har på seg en maske. Jeg uttrykker verken tanker eller emosjoner. Jeg kan ikke gjøre noe ærlig. De skal forstå at jeg opplever frykt og bekymring inne i seg. Jeg ønsker å beksylde noen. Jeg har vært dritt så lenge jeg husker seg. Faren min har levd på den samme måte. Bestemor har fortalt meg om dette. Han har tiet hele tid. Hans lillebror har alltid gjort noe slemt og sa at det vat faren min gjorde dette. Faren er et forferdelig vesen som alle har mislikt. Selvmedlidenhet. Jeg opplever bare medlidenhet til far. Oleg, du bør gå og spise noe. Dette er en sykdom som jeg har alltid hadd.

    Lykke, tilfredshet, klær… Du kan sikkert flykte med alt dette. Hvorfor skal jeg tenke om frykt? Jeg skal ikke frykte noe. Jeg skal handle uten å tenke på konsekvenser. Jeg må være fryktsløs. Men slik har jeg alltid gjort. Dette er det samme som å flykte. Tidligere jeg har flyktet hjemmefra når jeg kunne ikke gjemme seg inne i seg. Jeg skal sikkert finne et sted og mennesker som skal forholde seg bra til meg. Og nå opplever jeg tilfredhset. Jeg er ikke nødt til å flykte noen sted. Jeg er jo så klok. Jeg skal undertrykke frykt. Jeg skal tenke bare om noe godt.

    Jeg har gråtet i går. Jeg har stønnet. Jeg kan ikke leve slik lenger!! Men så har jeg sluttet å gråte. Jeg har klart å fjerne dem. Med det oppstod redsel pga det at jeg har utskiftet de ene NE med de andre.

    Hvor skal jeg flykte?alle mine handlinger baserer seg på flyktning. Jeg husker ikke hva betyr glede. Denne glede inneholder alltid tilfredshet. Jeg vet ikke hva betyr ømhet. Dette er bare medlidenhet. Jeg heller ikke hva er sympati. Dette er tilfredhset som oppstår pga det at noen forholder seg bra til meg. Jeg ønsker ikke å oppleve noe utenom tilfredshet.

    Jeg er redd av mennesker omkring. Jeg ser på dem og forestiller seg at jeg dreper dem med en sabel. Dette er jo fryktsløshet. Jeg er en fryktløs kriger… jeg er bare en stykke dritt. Jeg er redd til å se seg selv. Jeg er redd pga det at jeg er klar til å drepe mennesker. Jeg klarer ikke å drepe seg selv. Tanker om selvmord får meg til å gjøre ingenting. Jeg håper at jeg skal glemme alt denne en dag.

    Dette er en fengsel som jeg har bygd for seg selv. Jeg flykter til den selv. Jeg ønsker å gjøre noe jeg frykter mest. Jeg ønsker å flykter fra seg selv. Jeg har begynt å skrike på seg selv. Jeg har prøvd å stanse hans tanker. Jeg er redd til å bli gal. Helvete, jeg snakke med sitt eget barn inne seg!!! Jeg skal slå seg selv mot en vegg.

    Aggresjon og iherdighet som er rettet mot seg selv. Jeg har bestemt å selge alt og reise til en kloster. Jeg har jo aldri gjort noe selv. Alt har skjedd ifølge tilfeldigheter. Jeg ønsker ikke å gjøre noe selv. Jeg er redd av endringer. Jeg bestemmer å forlate alt og ha bare en konto i bank og en sekk. Jeg har nok penger for å leve et år i India. Men så er det en ny morgen. Og jeg oppleve en bakgrunn av forferdelig selvmedlidenhet fra i går. Jeg har jo bestemt å forlate alt her. Noen vet om den. Og noen vet om den ikke. Jeg er redd av det hva skal de si meg. Men jeg sier til seg selv at det å forbli her er å leve i en fengsel. Jeg skal oppleve gråhet etter noen dager igjen. Jeg kan ikke leve slik. Det stinker av meg. Råtten kjøtt fyller min kropp. Dette er jo gift.

    Jeg er redd til å flykte. Dette skal ikke endre noe. Jeg skal ikke klare å kjempe for et nyu liv. Jeg er redd til å gjøre noe. Jeg er redd av det at jeg skal leve på den gamle måte. Jeg skal være redd av mennesker. Hver tanke skal begrunne seg med formørkelser.

    Hvor skal jeg ta ærlighet? Helvete, jeg har vært ærlig bare da jeg har gråtet. Jeg var ikke redd til å snakke ærlig til seg selv. Jeg blir rolig. Men så opplever jeg frykt igjen. HELVETE… jeg skal dø.

    Jeg sitter her og lider av disse grusomme tanker. Jeg skal ikke ta noen avgjørelser for å ikke bli rolig og få et håp. Da skal jeg oppleve formørkelser igjen. Bestemmekse skal bare få meg til å tro at jeg gjør noe for seg.

    Jeg vet ikke hva skal jeg gjøre. Hvordan skal jeg skape denne fortvilelse?

    Alle mine handlinger stinker”.