Norwegian Bokmål change

Error

×

Kapittel 5

Main page / Maya-1: Force mineure / Kapittel 5

Innhold

    Veien befinner seg bakom en innsjø med mange steiner langs kysten. Våpnete personer står langs veien etter hver ti meters avstand. Det er mange småbiler og gamle lastebiler med tradisjonell maleri på veien. Små og for det meste ødelagte huser står langs veien… Det virker at vegger skal rase ned snart. En gjeng av veldig skittne barn ser på meg ut fra en av dør til en av disse huser. Vasker de seg i det hele tatt ikke her? Barbeinte barn som har på seg noen gamle kluter og med stri hår på hodet. Deres ansikt ser derimot ikke så ung… Jeg føler en rar følelse i mage. Det virker at noe prøver å streke seg ut til disse barn. Jeg ønsker bestemt å reise herfra. аюнежное притяжение и семенно. .e seg ut til disse barn.

    Enda en ukomfortabel bil som ligner på sovjetisk ”Volga” og enda mer fattige og skittne mennesker omkring. Jeg kunne slappe av bare når vi har reist ut fra dette område.

    Store loddrette berg står ved siden av veien. Det er en dal og uendelige baner med ris til venstre. En smal bekk slår sin vei gjennom steiner i dalen. Jeg syntes at alle elver i disse områder må være kraftige og store.

    – Disse elver blir mye breddere i løpet av regntider, — Sjafis stemme likner på en man kan høre i filmer.

    Det er mye skygger på himmel. Fjellene som ligger noen kilometer unna oss er dekket med tåk tross det at solen skinner. Det ser ut at dalen skal aldri ende. Jeg prøver å forestille seg at det finnes ingenting bakom dalen. Jeg befinner seg på et øy som er omringet med uendelig uvissthet. Jeg kan se på uvissthet fra en utkant av denne øy akkurat på den samme måte man kan se ned fra et fjell. Jeg kunne se på uendelig tomhet som kan virke ansiktsløs i første omgang.

    Det var noen menn og kvinner på et bane. Kvinner har utført den hardeste arbeid. Menn har derimot styret deres arbeid. Jeg lurte på det hva andre menn har gjort.

    – Sjafi, hvorfor utfører kvinner alt arbeid?

    – Fordi at dette er deres arbeid.

    – Hva mener du?

    – Kvinner har alltid jobbet i bane. Og menn har selget noe kvinner har skapt.

    – Men det er jo så vanskelig å arbeide i bane. Menn kunne ha hjelpet kvinner med dette. Kvinner passer jo også på barn.

    Sjafis ansikt har uttrykket utilfredshet og negativ forhold til meg. Dette er hans virkelig ansikt! Han oppfører seg snillt hvis jeg spør ingen ubehagelige spørsmål. En ærlig handling har vist meg hans virkelig forhold til meg. Jeg må velge mellom det å leve et falsk liv og det å utfordre alle de problemer som alle prøver å unngå. Det virker at svaret er så åpenbar. Men hva for en sterk styrke er vanlighet. Den får deg til å glemme om alt og sove.

    – Alt er på sine plasser her. Alle er tilfredsstilte med dette. Og ingen ønsker å endre noe her. Disse endringer skal stride mot vilje av Allah.

    Jeg kan ikke si noe imot dette. Når de nevner Jesu eller Allah så må jeg bare gi seg fordi at disse mennesker kan ikke diskutere med meg ved hjelp av sunn fornuft.

    Kvinner i India har de samme rettigheter som kveg. Det er ingen snakk om deres rettigheter her. Folk har bevart formørkte tradisjoner av sine slektninger som har levd mange hundre år tilbake. Men jeg har ikke vist at en som tenke annerledes kan miste et liv her. Jeg visste ikke at det er forbudt å holde hender mellom menn og kvinner på gata. En politimann kan kommer til deg og slå dine hender. Slik skjer det på Dehlis gater!

    Foreldre av en jente som skal gifte seg må betale til en forlovedes familie. Den nye familie skal jo fore jenta. Noen fattige familier prøver å gifte sin jente først for å slippe unna utbetaling etterpå. Og noen familier handler helt forferdelig i slike situasjoner. De brenner (!) jenta… Jeg har hørt denne historie fra en hindu kvinne i Dehli som har i mange år kjempet for rettigheter av kvinner i India.

    Enda et skremmelig eksempel. Det finnes fortsatt noen kaster i India som man kan aldri knytte sin familie med. En gutt har forelsket seg med en jente fra den nederste kaste. Han har nektet å gi opp tross alle råd fra sine slektninger. Både jenta og gutt har vært drept ved hjelp av lynsjing i byens senter. Og slik skjer det i våre tider. Jeg tenkte at jeg lever i en verden av utvikling og forstand…

    Det er egentlig ikke rettferdig å sammenlikne en kvinne og kveg fordi at man kan bli dømt til død for drap av ei ku mens et drap av en kvinne kan koste deg bare noen år i fengsel. Men jeg tror ikke at kvinner lider pga hindisk kultur. Enhver person ødelegger sit eget liv på ulike måter. En russik man dreper seg med røyk og alkohol. Europeere lever i dødelig tilfredshet. Og hindu kvinne velger å være en kveg. Disse kvinner oppbevarer sine egne tradisjoner. Vold er ofte fulgt av føleri og selvmedlidenhet kan bli til hat. Ydmykelse av en kvinne i India er i sin tur fulgt av fanatisk kjærlighet mellom barn og mor. Noen skal si at dette er en god kombinasjon. Men jeg synes at begge sider av den samme mynt har de samme egenskaper.

    …Kvinner er kledd i klare sari og bærer store knipper av grass på sine hoder. Tynne kropper som har på seg fargede sari spaserer sakte rundt omkring en risbane.

    – Hello! – jeg har vinket til kvinner og jenter som gikk langs veien. Dette er kanskje dumt…men hvordan ellers kan jeg uttrykke sin sympati til dem?

    Deres øyne og ansikter har smilt til meg – det var behagelig å se på dette… Hvordan skal de reagere i tilfelle jeg skal prøve å ta et bilde av dem? Jeg venter ikke aggresjon (jeg befinner seg jo ikke på vest-ukraina). Men jeg venter på utilfredshet. Men de har bare plassert seg i en rekke da jeg har tatt ut en kamera… Rike mennesker skulle ha lært av dem! De venter på meg…

    – De skal oppleve lykke om du tar et bilde av dem. Ingen har til nå tatt bilde av dem. De vet egentlig ikke hva forografering betyr.

    – Jeg håper at de er ikke redd av meg?

    – Nei, de skal jo ikke være redd av DEM! – for en løgner du er! Alle dine ord er rettet mot det å tilfredsstile min følelse av selvviktighet. Jeg har blitt vant til det at han henviser seg til meg som om jeg er en betydelig person. Han lyver jo åpenbart til meg. Men jeg merker stadig oftere at jeg liker hans ord.

    – Spør dem, Sjafi om de ønsker å få penger for dette…

    – De har allerede fått en gave som de skal huske hele sitt liv.

    Disse kvinner ser mye mer behageligere enn rike hindu kvinner. Også gamle kvinner ser bra ut. Deres ansikter og kropper er i god forme. De er rolige men ikke sløve. Jeg kunne ikke se verken tristhet eller bekymring i dem. Jeg kjente spesiell skjønnhet i dem. Jeg husket på gamle kvinner fra hjemland. Disse sterke gamle kvinner som har opplevd så mye bekymringer og irritasjon.

    Jeg kommer til dem for å vise dem bilder jeg har tatt. Det lukter med ild og gammel klær fra dem. De opplever så mye glede pga disse bilder. De dytter hverandre og smiler og blir sjenert samtidig. Jeg har ikke forventet en så livlig reaksjon. Jeg trodde at de er så trøtt. Jeg har alltid knyttet tretthet med aggresjon og formørkelse.

    Enda en time med behagelige men likeformete hus og natur. Litt senere vi har begynt å kjøre på serpentin gjennom skog opp til et fjell. Jeg liker neletre! Lukt av gummi, smak av neler. Jeg ser ofte at disse tre utstråler gullskinne. Mine oppfatninger blir da bortført til noen annet enn virkelighet.

    Vi kjører endelig til en liten rundformet område med et utsyn til golfbaner og berg. Dette er sikkert et stoppested for biler. Og det er rart at det står så mange her. Jeg går til en av kaffer for å drikke te. Er det en utlending som sitter ved siden av kafe? Han likner på en. Jeg har begynt å tro at han er tiltrekkende. Jeg ønsker å forelske seg helt fra barndom. Og jeg har ofte forelsket seg i så stygge personer:)

    Jeg nærmer seg ham og han snur seg. Et mekanisk smil blir fulgt av en banal hilsen. Hans tomme øyer og likegyldig ansikt får meg til forstå at han er en vanlig utlending. Jeg kan bare diskutere om noe enkelt med ham. Men jeg hilser på ham og setter seg ned. Hvorfor gjør jeg dette???

    – Hvor kommer du fra? – han spurte dette på en mekanisk måte.

    Hvorfor spør de de samme ting igjen og igjen? ”Hvor kommer du fra”, ”hvor reiser du” og ”hvor lenge har du vært i India”. Hvorfor kan de ikke spørre meg ”hva søker du på her” eller ”hvorfor får disse fjell meg til å tenke om livets mening”.

    – Jeg kommer fra Russland, – svarer jeg og prøver å smile.

    (Nå skal han si – ”O! Russland!!”)

    – O! Russland! Jeg har aldri vært i Russland. Jeg tenkte at alle russiske jenter er store og sterke. Og du likner på en fransk jente. Jeg kommer fra England. Har du noen gang vært der?

    – Nei, jeg ønsker ikke å reise til Europa. Og et ønske til å reise dit har nå også blitt mindre, — skal han forstå hva jeg mener? Nå skal han si ”ja, alt er helt annerledes her”.

    – O, ja! Alt er helt annerledes her.

    Dette er en særlig stil av kommunisering mellom europeere. De utskifter bare de meninger som er ”godkjente for en samtale”. Det er ikke verdt å se i deres øyne. De uttrykker ingenting i løpet av en samtale. Ønsker du å føle noe livlig i en europeer som reiser i India, så bør du vise ham noen erindringer.

    – Folk kommer hit for å søke på noe. Mennesker tjener penger i Europa, – han smilte.

    – Jeg arbeider ikke lenger.

    – Hvilken arbeid har du?

    For en interessant samtale har vi… jeg ser i hans øyne og forstår at ingenting har endret i dem. Hva for et spørsmål skal han spørre meg om neste gang?

    – Liker du Dzammu og Kasjmir?

    – Nei, det er for travelt her, — alle frykter at et ny krig skal bryte ut.

    (Ikke fortell meg hva har hendt her ti år siden…)

    – Alt har vært annerledes ti år siden. Det var umulig å finne et ledig plass på Dal-Lake. Det var så mange turister der. Mange av dem har bodd her i noen måneder. Vi har ikke ønsket å reise hjem fordi at det var en paradis for oss. Dette var det mest romantisk sted for oss. Vi har hadd de beste party her… – det virker at de beste stund av hans liv har allerede sluttet. Det virket at han levde bare da han har husket om noe. Jeg kan ikke snakke med dette menneske lenger. Noe har rørt min rygg. Jeg følte gjenklang med hele kropp. Jeg snur seg og ser at en ung gutt nærmer oss og ser på meg. Jeg liker når noen ser på meg denne vei… det virker at han har ingen tvil i det at han skal kunne forelske seg i meg.

    – Og dette er Danny! Danny, dette er Maya. Hun kommer fra Russland.

    –  Hei, Maya, — Danny har satt seg foran meg slik at jeg kunne se ham

    Han er ca tretti år gammel. Et behagelig ansikt som ikke alle skulle syntes er så kjekk. Men jeg likte hans bredde kinnbener og nese av uriktig form (sikkert en brudd nese). Han har rolige med ikke likegyldige øyne og tiltrekkende lepper. Jeg liker det at han ikke smiler hele tid som alle andre europpeere. Det blir regnet at denne smil betyr at man har det bra. Jeg synes ikke at alle bør smile på denne måte. Jeg synes at dette er bare en vane som jeg har også begynt å bruke etter en ikke så langvarig kommunisering med utlendinger. Man opplever død og formørkt tilstand pga denne vane. Ansikt blir anspent og man passer på det å smile hele tid.

    – Har du vært lenge i India? –  jeg liker hans stemme også.

    – Jeg har vært her i fem dager allerede.

    – Fem dager? Jeg kan forestille seg at du føler seg ukomfortabelt, ikke sant?

    – Nei, ikke nå lenger. Det er mye mer behagelig her enn i Dehli. Men jeg tenker fortsatt at mennesker lyver til meg hele tid.

    – Det er sikkert sant… hvor mye betaler du for et rom? Du bor jo i Dal-Lake i et båthus?

    – Ja. Tjue dollars om dag med inklusiv frokost.

    Begge av dem har begynt å le.

    – Et rom for to personer koster 3-4 dollars her. Og mat for en dag skal koste deg maksimum 5-6 dollars.

    Hører ikke Sjafi hva vi snakker om?.. Han står ikke så langt unna oss. Hans ansikt uttrykker spenning og utilfredshet. Han frykter sikkert at vår samtale handler om priser.

    – Snakker du seriøst? – jeg har begynt å oppleve så sterk utilfredshet og beundring. Helvete! – Jeg har betalt for tre dager allerede i Dehli.

    – De gjør dette ofte – du havner til et turistbyrå og de tilbyr deg den mest upopulær tur… Du har sikkert sagt dem at du reiser til India for første gang.

    – Akkurat.

    – Det er ikke verdt å være så ærlig med dem:)

    – De har sagt at noen russiske jenter var drept for noen dager siden i dette område…

    – Og de har tilbudt deg SIN hotell, ikke sant?

    – Akkurat.

    – Dette er deres arbeid…

    – Og hvor mye koster det et tur med sjikara?

    – Det koster ca 4 dollars.

    – !… Ok…

    – Har du en bok ”Lonely Planet”?

    – Nei. Hva for en bok er dette?

    Danny tok ut en tykk bok ut av sekk og viste den til meg (Jeg så at Sjafi ble grå i ansiktet).

    – Dette er en veilednin. En veldig nyttig bok. Her finner du all den informasjon du trenger om India

    – Kan jeg kjøpe den her?

    – Du kan kjøpe den i hvilken som helst bokhandel. Du blir interissert i bokhandel. Leser du ezoteriske bøker?

    Jeg er selvsagt interissert i ezoterisk litteratut! Jeg har lest mange slike bøker samt at jeg kan lese både Gesse eller Kafka. Det virker at engelskmann og Danny spender tid sammen ifølge tilfeldighet. Jeg har begynt å tenke om sex. (Han har sikkert tenkt på min rumpa og bryst). Jeg liker å tenke om dette. Jeg skal ikke oppleve skuffelse til og med hvis vi skalikke fortsette å kommunisere med ham. Jeg nyter av situasjon akkurat nå.

    – Det er mulig å ta en hesttur her i fjellene, — Danny henviser seg bare til meg!

    Det oppstår ukomfortabel situasjon med en gang fordi at ”vi” (her oppstod det ”vi”) skal ikke fortsette å kommunisere med engelskmann. Engelskamnn har sikkert forstått hva han mente og sa ”Neim hesttur passer ikke for meg”. Jeg og Danny ser på hverandre.

    – Danny… – jeg har mistet pusten og begynte å hoste…, – trenger vi guide? – jeg ønsker selvsagt ikke å reise med Sjafi, men hva om vi mister vei?…

    – Nei, vi trenger ingen guide. Det hender sjeldent at man trenger guide i løpet av sightseeing i India. Alle turistiske turer er velkjente til og med i fjellene. Hinduer sier selvsagt at man trenger en guide for å finne toalett. Hinduer skal prøve å selge deg unyttige ting. Men de er heller lure enn farlige.

    – Greit det:) Jeg skal bare si til min guide at han kan vente på oss her.

    Sjafi prøver å smile og uttrykker både utilfredshet og bekymring. Han har forstått at jeg stoler ikke på ham lenger. Han sier at han kan vente ikke lengre enn tre timer.

    – Hvorfor sier du henne sine vilkår? – Danny snakker strengt med ikke irriterende. – Har hun ikke betalt deg for alle tre dager?

    – Jo, men…

    – Ingen ”men” passer i denne situasjon. Maya, hvor mye har du betalt ham?

    Jeg vet ikke hva skal jeg gjøre, — jeg ønsker ikke å delta i en konflikt her. Jeg skal jo kommunisere med Sjafi i to dager til. Jeg har ikke tid for å tenke.

    – Femti dollars.

    Sjafis ansikt ble mørkt, — han prøver fortsatt å uttrykke rolighet. Han likner på en et elev som hater en lærer men forstår at han kan ikke uttryke sin irritasjon i denne situasjon. Han har sikkert klemt sine tenner sammen…

    – Femti dollars? En vil med en fører koster femtem dollars. Og du tror at din arbeid er verdt tretti fem? Og du er ønsker ikke å vente for henne for disse penger?

    Han har tiet og jeg har begynt å oppleve ukomfortabelthet, sympati og en slags glede samtidig. Jeg ser på Danny og forstår at han er sikker og rolig. Jeg har sjeldent forårsakt slike situasjoner før. Jeg var redd til å handle på en uvanlig måte. Og nå føler jeg at jeg liker denne situasjon samt at denne situasjon forårsaker livlighet i meg.

    Sjafi har ikke sagt et ord. Danny sa at vi skal være tilbake om fem-seks timer.

    En ikke så bred asfaltert vei førte oss til et fjell. Himmel var dekket med tett tåk. Men sol skulle sikkert komme ut snart. Det var noen mennesker på golfbaner. Også her brukes grener for å bære strøm (220:) – det virker at du blir slått av strøm og du rører på grener.

    – Danny, liker du disse steder?

    – Jeg kan ikke si sikkert. Hvis vi tar bort alle kunstige bygninger, så skal det sikkert være vakkert her. Men nå føler jeg bekymring.

    – Jeg føler den samme bekymring også. Men jeg kan ikke forstå hvorfor opplever jeg dette. Kanskje jeg kan ikke slappe av.

    – Tenker du at et mennesket tilstand påvirker ikke atmosfære i et viss sted?

    – Jeg vet ikke… hvordan kan man forklare dette? Hvordan kan man måle dette?

    – Vi kan bruke bare våre oppfatninger.

    – Det er sikkert sant… Kan man forstå hva en verden er uten sine oppfatninger? For at jeg kan forstå hva som helst ved å fortolke SINE oppfatninger. Jeg tenker om dette ofte. Jeg forstår også at mine oppfatninger kan endres. La oss eksempelvis ta dette sted. Jeg er ikke sikker i det at jeg skal oppfatte dem i morgen på det samme måte som i dag. Det betyr at jeg må ikke tro at alt omkring her utstråler bekymring. Men… du føler de samme oppfatninger.

    – Men du opplever fortsatt dette sted akkurat på denne måte. Du føler anstrengelse og spenning iansikter, intonasjoner og i luft, ikke sant?

    – Ja, du har rett. Men det betyr ikke at denne bekymring og spenning eksisterer uavhengig av meg.

    Han har begynt å tenke… hans ansikt har ikke uttrykket verken utilfredshet eller skuffelse. Mesteparten av mennesker jeg har kommunisert med har fremvist sterk utålmodighet i tilfelle deres synspunkt var utsatt for fare.  Mennesker opplever irritasjon i tilfelle de kan ikke forklare noe. Mennesker ønsker ikke å bli kvitt sine åpenbart dumme påstander. Jeg husker at jeg har diskutert om bedre måter å vaske på i løpet av tre timer. Og det er veldig vanskelig å diskutere om familie, forhold mellom menn og kvinner eller oppdragelse av barn. Mine samtalepartnere har alltid opplevd noen irritasjon i tilfelle je har prøvd å støtte sin synspunkt med argumenter. Jeg har dermed forstått at nesten enhver kommunisering mellom mennesker betyr bruk av ”godkjente” emner. Folk likner på parallelle linjer i løpet av kommunisering (ingen kryssing mellom deres mening).

    – Dette er et utbredt påstand om det at verden eksisterer ikke utenom oss. Men jeg forstår dette ennå ikke, — sa Danny etter noen minutter. – For det er helt klart at verden skal ikke slutte å eksistere om jeg dør. Folk kommer og går, og verden forsvinner ikke. Det er bare at min egen verden skal forsvinne… Dette er sikkert det vanskeligste som man kan forestille seg – det at jeg kan forsvinne. Jeg ønsker ikke å tenke om dette.

    – Det er så behagelig å snakke med deg, Danny. Jeg vet ikke hva liker jeg best. Kanskje det er din ærlighet.

    – Det er interessant…

    – Hva er interessant?

    – Det at du sier at ærlighet er det viktigste… jeg skal si deg hvorfor, men først skal jeg si at…

    Danny har tiet og jeg har gjort det samme. Vi så på hverandre. Stillhet mellom oss var ikke ubehagelig eller spent.

    – Både dine ord og din stillhet inneholder ærlighet, Danny. Forstår du hva jeg mener?

    – Nei, jeg forstår deg ikke.

    Jeg opplevde svak skuffelse.

    – Forstår du ikke?

    – Nei, men… jeg føler dette! Jeg føler dette veldig bra!:)

    Vi lo sammen.

    – Du spiller meg meg:) – jeg dytter ham.

    – Selvsagt. Og du liker dette. Jeg har visst dette etter å ha sett dine øyne.

    – Jeg har gjort det samme…

    – Hva med eksistens av verden omkring oss? Skal vi diskutere videre?

    – Du har lovet å fortelle meg om ærlighet.

    – Ja… jeg har prøvd å forstå hva er det viktigste for meg. Sinn er ikke det viktigste. Jeg kan leve uten å være så klok. Skjønnhet? Nei… Ærlighet. Ærlighet er noe jeg har alltid tenkt om. Jeg er død uten æglihet. Det virker også at det finnes ingen dumhet, upenhet eller ufølsomhet uten den. Alt dette er bare et følge av det at man mister ærlighet.

    Jeg har trekt hans hånd.

    – Danny, også lidenskap avhenger av ærlighet, ikke sant?

    – Spiller du med meg?:)

    – Og du liker dette:) … La oss gå videre. Jeg sier altså ikke at verden eksisterer ikke utenom oss. Jeg sier at jeg vet ikke om noe eksisterer utenom min oppfatning. Og jeg kan ikke få vite dette. Om det finnes en oppfatning av disse fjellene, så  betyr dette at det finnes også ”jeg” eller ”dem” ”utenom meg”? Og hva betyr ”utenom” eller ”meg”? alt jeg kan si er at det finnes bare ”oppfatning av et fjell” og at selve spørsmål om eksistens av noe ”utenom meg” er urettferdig. Dette spørsmål baserer seg på det faktum at det eksisterer ”jeg”. Og jeg kan ikke si at dette er sant. Jeg forstår ikke hvordan kan jeg bruke dette i livet for at jeg kan ikke begynne å tenke at det finnes bare en ”oppfatning av et fjell” istedenfor en ”jeg” som ”oppfatter” ”et fjell”. Eller er dette ærlighet? Det å bruke løgn for å ha et komfortabelt uttrykk? Jeg kan bare si at det finnes en oppfatning og det er alt jeg vet. Jeg vet ikke om det finnes noe annet.

    Danny har forstått hva jeg mente.

    – Du mener altså at det finnes bare en oppfatning av ”varme pga solskinne” eller ”himmel”. Men jeg vet ikke hva betyr ”sol”. Dette er fortsatt et uforståelig emne for meg.

    – Jeg forstår den ikke heller:)  Hva har vi kommet til? Et fjell skal ikke forsvinne om du snur seg og ikke ser på den. Det betyr at et fjell eksisterer til og med når du ikke oppfatter den.

    Vi lo igjen og forstod at vår samtale blir så uforståelig for oss selv.

    – Nei, dette betyr at når jeg snur seg, så har jeg ingen oppfatning som jeg kaller for ”jeg ser et fjell”. Og når jeg snur seg tilbake, så opplever jeg denne oppfatning.

    – Men du husker jo vel om et fjell bak ryggen. Det er bare at du ikke ser fjellet.

    – Jeg kan tenke om det at jeg skal ha en oppfatning av et fjell om jeg snur seg. Jeg har en gang lest et uttykk som jeg har husket vel: ”jeg vet aldri hva befinner seg bak meg fordi at jeg ser foran seg hele tid. Og kanskje alt jeg har nylig sett forsvinner når jeg snur seg”.

    – Du kan ikke vite noe om dette. Du kan bare si noe om det du oppfatter… Vel… hva skal vi gjøre med dette, Danny?

    – Vi skal ikke gjøre noe her, — han ble mer seriøst, — dette er ikke bare noen ubetydelig diskusjon for meg. Jeg prøver å finne klarhet i seg. Men jeg har til nå ikke klart dette.

    Ja, dette likner på en blindvei. Det er interessant at et menneske kan forlyse seg selv og oppnå klarhet selv. Eller må det være noen som skal hjelpe man med dette? Jeg vet ikke hva er bedre.

    – Det er virkelig interessant å snakke med deg:) Har du lest og tenkt mye?

    – Ja, jeg har lest mye… så har jeg tenkt om det hva har jeg lest. Men så forstod jeg at dette har ikke endret noe i mitt liv. Jeg kan nevne deg noen russiske forfattere – Bunin, Nabokov, Gazdanov…

    – Jeg vet Bunin og Nabokov!

    – ? Utlendinger vet som oftest om Dostoevskyi. Jeg vet ikke hvorfor… Så har jeg begynt å lese bøker om spykologi og religion. Men heller ikke disse bøker har hjelpet meg å bli kvitt en følelse av formørkelse. Jeg har ikke forstått uttrykk og begrep som var brukt der. Jeg har lest alle 11 bøker av Kastaneda. Og jeg skal sikkert lese dem igjen. Men heller ikke Kastanedas bøker har ikke gitt meg et svar på mine spørsmål. Og filosofi… alle disse Gegel og Kant… dette er bare tull. Har du lest dem?

    – Jeg har lest dem:) Shopenhauer, Nitssje, Sartr… Jeg har en gang likt filosofi… Jeg har også lest Kortasar og Ljos…

    – Har dette endret ditt liv?

    – Ja.

    – ?? Har det virkelig endret deg?

    – Ja.

    – Og hvilken endringer har hendt?

    – Jeg har sluttet å tro på det at filosofi vet noen og spykologi kan endre noe.

    – Ja vel… Jeg mente det samme:) Jeg har lest disse i bøker i løpet tre år helt til jeg har forstått at alt dette er bare sjonglering med ord. Jeg har prøvd å forstå alt dette. Du vet vel hvilke oppfatninger forårsaker disse bøker… Og nå leser jeg ingenting. Kanskje jeg skal skrive noe selv om et par år:)

    – Dette er en interssant ide:) Men det er verdt å skrive noe forståelig slik at ditt verk skal ikke likne på noen ”betydelige” vanlige bøker. Du venter hele tid at snart skal det skje et gjennombrudd. Men det skjer INGENTING. Nesten alle forfattere bruker kunstnerisk form for å dekke uforståelse av mening med sitt eget liv. Dette er bare løgn. Etter å ha innrømmet at alle disse forfattere lyver til seg selv og andre, så forstod jeg at et menneske er en blindvei i utvikling av natur.

    – Nå nærmer vi oss menneskehat.

    – Vi er ikke langt unna sannhet. Men jeg ønsker fortsatt å finne de mennesker som jeg kunne oppleve ærlig sympati i forhold til.

    – Jeg har til og med møtt nåtidens filosofer og ”vise” mennesker. Det var interessant å få vite hvordan disse mennesker lever. Jeg trodde at de har et uvanlig liv. Men nei. De opplevde de samme problemer og formørkelser.

    Min kropp har opplevd nytelse pga hans latter. Vi har endelig nærmet oss heis til et fjell.

    Jeg har ikke vært i fjellene i løpet av lang tid. Elbrus… Etter å ha klatret på Elbrus jeg tenkte at jeg skal aldri klatre til fjelle igjen.

    – Skal vi ta heis eller en hest?

    Hvorfor har de to kasser her? Den ene er for kvinner og den andre er for menn! Er dette virkelig?

    – Dette er typisk for India, — Danny lo, — dette er typisk for en mususlmansk stat. Den samme regel gjelder for busser. Kvinner og menn sitter på ulike sider i busen.

    Kassenes tilgang er atskillt med rekkverk. For et samfunn er dette – menn og kvinner kan ikke stå i den samme rekke. Jeg går til den samme kasse som Danny går til.

    – Danny, hvordan skal de straffe meg?:) – jeg har bekymret seg.

    – Du er jo en utlending!

    Jeg ser omkring seg. Noen turister hinduer så på oss.

    Noen mennesker har kommet til heis. De har ikke ønsket oss å forstå at de ser på oss. De har sikkert diskutert om oss. Det var litt ubehagelig å forstå dette. Jeg kunne bare se på et fjell vi skulle til.