Norwegian Bokmål change

Error

×

Kapittel 16

Main page / Maya-1: Force mineure / Kapittel 16

Innhold

    …Vinden er så sterk at der er vanskelig å stå. Det er umulig å gå videre. Vi har verken tid eller krefter. Vi beveger seg på glatt is i løpet av seks timer allered. Vi griper i is med sine sko. Jeg opplever både frykt og bekymring. Skal jeg holde ut? Vi er våte fordi at enhver av oss må sikre bevegelse av partner. Og da legger vi oss på is og blir våte. Det er forferdelig kladt her pga våt klær og vind. Tre dager siden sju mennesker gikk ned forbi oss. Tre av dem hadde ikke ansikter. Jeg vet ikke hvordan skal de leve videre. Hvorfor har jeg ikke stanset og gikk ikke ned? Var jeg redd pga Oleg? Andrej går videre for å finne noen hull å gjemme seg i… Det virker at også han skal oppleve fortvilelse snært. Det å oppleve panikk i fjellene er det samme som å dø. Vi må sette opp telt akkurat her. Vi skal dø hvis vi ikke setter den før solnedgang. Oleg er så trøtt at det virker at han forstår ikke hva han gjør. Det virker at er syk.Vi har bestemt å sette opp telt rett i midten av en stor isbane som befinner seg under 30 graders vinkel til jord. Det å falle her er det samme som å dø. Jeg ønsker å lukke øyne og slappe av. Men jeg samler seg og gjør det samme som gutta gjør. Vi griper i is med ishakker for å sikre oss selv. Så legger jeg snø over ishakke slik at sol skal ikke varme den om morgen. Så bruker vi andre ishakker for å henge våre sekker. Så begynner jeg å hugge et trap i is. Jeg er så trøtt og våt. Jeg svetter som en hest. Hvordan klarer jeg å bevege seg i det hele tatt? Frykter jeg død? Jeg utfører kun ordrer av Andrej. Oleg arbeider også stille. Nå kan vi endelig stå rett og se all denne uendelighet omrking. Vinden er så sterk at jeg kan legge seg på den! Vinden kunne blåse meg fra fjell. Nå skal vi utpakke telt fra sekker. Vi tar forsiktig hver del av telt og setter den opp.

    Hver gang jeg ønsker å slutte å arbeide, jeg husker at jeg er ikke hjemme og at jeg kan dø om jeg stanser. Oleg prøver å strekke ut telt for å legge den over rør. Men vinde er veldig sterk… Vi prøver å sette den opp i løpet av en time allerede. Sol har satt seg ned og det ble mye kaldere uten den. Vi bestemmer å ikke sette telt fordi at den kan blåse oss fra fjell. Vi legger telt på snø og bruker ishakker for å holde den på is. Så legger vi oss inn i den som i en stor pose. Jeg henger og prøver å sove. Vi skal sikkert dø pga mangel av vann. Vi skal ikke kunne overnatte her. Får jeg ikke vann akkurat nå, så skal jeg hoppe ned i avgrunn. Nei, dette er bare en søvn. Det finnes bare is omkring. Noen av gutter har gått ut og tok is for å smelte den inne. Etter noen timer vi har klart å få litt vann for å drikke. Vi henger på sikkerhetstråd…. Vi må holde ut til morgen. Etter to timer til hele telt blir fullt av snø! Vi ligger under snø. Etter noen timer til snø blir så tett at vi klarer ikke å bevege seg. Jeg opplever både drømmer og virkelighet samtidig. Alt dette er så evig som alle fjellene omkring.

    En morgen… er dette den første morgen eller allerede den andre? Er dette morgen i det hele tatt? Torden har ikke blitt svakere. Jeg forstår ikke hvordan Oleg og Andrej har klart å få seg ut fra telt. De har klart å ta ut både ost og kjøtt. Jeg prøver å suge mat sakte. Den er veldig kald. Er det dag eller kveld nå? Nå må vi overlede til neste morgen. Vi har en sjanse til å overleve. Helvete…jeg føler smak av olje i munnen. De har sølet olje på mat da de hat prøvd å ta den ut. Jeg skal kaste opp nå! Det er nødvendig å få fyr for å koke litt og få litt mer vann. Plutselig føler jeg smerte i hjerte pga ojleforgiftelse. Er dette allerede neste morgen? Ingenting endrer seg. La meg bare dø her. Det er så bra der nede. Jeg har vært så lykkelig der! Det finnes så mye mat der nede og jeg kan ha sex der. Skal jeg aldri mer ha sex? Vi kan gå ned. Vi skal gå dit uten ansikter, uten hender og føtter. Nei…alt dette er bare en drøm. Hvor lenge har vi vært her? Tre dager??? Det finnes verken emosjoner eller tanker – lykksalighet sier meg at jeg skal dø i dag. Jeg skal ikke oppleve lidelser mer.

    Morgen … det er mye sol og det finnes ingen vind. Vi våkner opp og koker seg suppe. Jeg har ikke tisset i løpet av tre dager. Jeg har ikke styrke for å gå til side. Jeg tisser akkurat her. Dette er så nydelig. Vi pakker sammen for å gå ned. Jeg ønsker å spise virkelig mat… Oleg går ned først. Plutselig jeg hører et rop…Oleg faller ned og forsvinner. Jeg forstår ikke hvordan har dette skjedd. Vi kommer til et hull der Oleg har dødd. Han har ikke brukt ishakke…dette er bare en enkel feil. Vi tar ut de ting som vi skal trenge og kaster resten til hullet. Jeg har verken ord eller tanker. Men vi må fortsette å gå. Vi må ikke gjøre de samme feil. Hva er dette? Olegs dagbok? Jeg skal ta den med seg.