Norwegian Bokmål change

Error

×

Kapittel 12

Main page / Maya-1: Force mineure / Kapittel 12

Innhold

    … Jeg kunne ikke sove hele natt. Jeg har befant seg mellom bevissthet og søvn. Jeg kunne ikke sove tross all den tretthet. Jeg har opplevd smerte både i mage og i hode. Jeg tenkte om det at jeg skal være nødt til å gå på do ute. Det var så kald der.

    Morgen har begynt med det at sola har varmet opp luft omrkring. Jeg har gått ut av telt men det var fortsatt vanskelig å puste.

    Det var så vanskelig å få seg ut fra sovepose. Jeg har glemt om det at jeg må ta på seg solbriller.

    – Og du har sagt at jeg regner deg for et barn, – sa Oleg.

    – ??? Jeg har jo ikke sagt dette… Eller har jeg gjort dette?

    Jeg var sikker i det at jeg har ikke sagt noe lignende. Meg jeg ville ikke å tenke om dette. Jeg var redd at det å klatre opp sammen med Oleg.

    Snø har avspeilget solskinne. Det var rart at snø har ikke smeltet da det var så varmt omkring. Det var veldig varmt i telt også.

    – Hvorfor er det så varmt her oppe?

    – Du skal føle seg bedre i skygge, – hørte jeg fra telt. – Vi skal åpne telt og alt skal være bra.

    Gutter har lagt en skygge ved hjelp av telt. Det ble mye kjøligere i skygge.

    – Slik hender det i disse områder, — Andrej har begynt å koke, men jeg har ikke ønsket å spise i det hele tatt, – temperaturforskjell skaper problemer når du skal krysse avgrunn. Det kan være opp til 80 grader i luft og ned til minus 10 grader i skygge. Og du kan bli forskjølet om du havner i skygge uten klær. Det er farlig å bli forskjølet her. Og om du faller i en av dem, så kan du bli forskjølet i løpet av bare noen minutter.

    – Ja, det er farlig å bli forskjølet…

    Andrej smilte.

    – Det er så farlig å bli forskjølet her. Du kan dø i løpet av kun noen dager her. Om noen hoster av forskjølelse, så er vi nødt til å gå ned. Men hvordan vet vi om man bare hoster eller er forskjølet?

    Han så min ansikt og smilte igjen.

    – Du bør ikke være redd. Vi har oppnådd en høyde av ca 5000 meter. Men vi bør fortsatt ha på seg mye klær.

    Jeg har forestillt seg en liten annerledes fjellklatring. Jeg tenkte at mennesker skal klatre opp med glede og forvetning. Men her sitter jeg på en teppe og det er vondt å bevege seg. Jeg kunne ikke ta av brillene fordi at snø skulle gjøre meg blind. Jeg måtte rense dem hele tid pga svette. Jeg hadde på seg også en maske for å ikke bli solbrent. Jeg følte seg veldig dårlig egentlig.

    Jeg har bestemt å ikke spise frokost – jeg kunne bare drikke suppe… gutta har lagt kaffe og fisk… ser ikke bra ut.

    – Dette er bare en sygdom pga fjellene, — Andrej har klemt meg, — man ønsker ikke å ha noe å spise samt at mat ser ikke bra ut. Men du må spise for å kunne bevege seg. Du må spise og drikke. Men du ser bra ut. Husk at du skal føle seg enda verre om du skal bare sitte uten bevegelser.

    – Jeg husker dette… Hva skal jeg gjøre?!

    – Gjør hva som helst. Du kan hente sekken. Ellers så kan du spasere rundt omrking.

    – O!!! Jeg kan neppe stå!! Jeg kan ikke gå…

    – Du må bevege seg for å føle seg litt bedre. Ingen skal hjelpe deg her. Du skal enten overvinne sin egen sykdom eller så skal sygdommen overvinne deg. Stå opp og pak sammen son sekk.

    Jeg så på Oleg – han så veldig mørkt ut og så ikke på oss. Jeg måtte snakke om sine bekymringer hva gjelder Oleg. Jeg har snudd seg til Andrej og viste ham at jeg ønsker å snakke med ham. Han tok ishakke og vi gikk ut.

    – La oss gå og se på dagens snø. – Andrej ga meg et tråd og vi gikk opp.

    Det virket at Oleg har blitt enda mørkere i ansiktet. Det virket at han har forstått dette selv… Eller var det kanskje pga mine solbriller? Jeg har ønsket å snakke med Andrej uansett.

    – Er du sikker i det at Oleg er frisk sett fra psykisk side? I går han fortalte meg om sin reise. Jeg tror at han er gal.

    Andrejs ansikt ble grusom.

    – Hva snakker du om? Neim jeg har ikke merket noe rart. Din stemme er så nervøs. Jeg kjenner Oleg lenge nok. Jeg tror at han er frisk.

    – Du har visst ham tidiligere! Du skulle vite HVORDAN talte han i går. Jeg er redd til å gå videre sammen med ham.

    – Maya, du sier alt dette pga fjellsykdom. Du er veldig trøtt. Du har ikke sovet lenge. Du må ro ned. Det er farlig å gå sammen med deg.

    – Sammen med meg??? – jeg opplevde raseri.

    – Her ser du. Du reagerer på en unormal måte…

    – Ja, jeg er så lei for dette Men jeg synes fortsatt at han er gal.

    – La oss slutte å snakke om dette. Du er syk. Snø skal smelte snart. Så det skal være vanskelig å klatre. Vi skal snart legge oss kl. 7 i kveld og stå opp kl. 3-4 om natta. Det er lettere å gå på hard snø om natta.

    – Er det mulig å gå på snø sammen med sekk?

    – Den skal sikkert hole deg. Du kan vel trekke sin sekk etter seg.

    Jeg har forestillt seg at vi klatrer opp med disse tykke sekker. Det var morsomt…

    Vi har kommet tilbake til telt. Lue og store solbriller har dekket nesten hele ansikt av en person som har skremt meg. Jeg forstod at jeg må enten gå ned sammen med noen (for at jeg skal ikke finne veien selv) eller klatre opp og oppleve bekymring…