Norwegian Bokmål change

Error

×

Noe

Main page / Главная / Historier / Noe

Charles Darwin ble født i 1809. Darwin er mest kjent for å ha grunnlagt den moderne evolusjonsteorien i sin bok ”Artenes opprinnelse”. Da den kom ut i 1859, vakte boka stor debatt fra naturforskernes side. Charles Darwin ble etter sin død gravlagt i Westminster Abbey. Gud bevare meg for å bli til et slik avsnitt i en encyklopedi.

Jeg har i dag følt spesiell lukt av morgen da jeg gikk ut av hus. Denne lukt har både minnet meg om noe og bevitnet om noe.

Felles visdom er dum og urimelig. Moralisme, pietisme, solipsisme, automatisme, kjøtthakker, vinduskarm og fjernsyn – en uendelig rekke av dødelig og hypnotiske ting.

Tell om igjen penger før du går fra kasse. Kunde har alltid rett. Lov er streng, men slik er det. Ikke forstyr noen, pass på sine egne saker. Du må alltid være klar. Tenk før du gjør noe. Jeg elsker liv, jeg elsker ømhet. Jeg liker å tøye ut i morgen. Jeg liker å være ensom for å redde seg fra vanlighet.

Se hvor vakker sammenstilling dannes av gule lampeskjermer, gamle møbler, ovale bilder og ny bukett av blomster. Dette er min værelse.

Jeg ville sprekke disse vegger med mine tenner. La meg spise disse blomster og morgenkåpe. Raseri kledd i klær av ydmykhet. Folk er omringet av kunstgjort natur. Vi blir omringet av skygger av følelsesfull svakhet. Jeg oppfatter verden på en annen måte. Hund har våt nese og lure øyne. Nåletre har våt nese og lure øyne. Jeg ser alt annerledes. Poenget er at jeg ser dette. Jeg lever ikke og det er mitt liv. Jeg puster ikke og dette er min pusting. Hvordan kan man leve annerledes? Et smil i øyne trenger seg gjennom i meg. Et smil renser meg.

Vi skal være; det er mange av oss; det er bare få av oss; hvorfor er alt så komplisert. Er det ikke vanskelig? Nei, jeg synes dette er ikke vanskelig. Vi overvåker hele tiden. Vårt overvåkning er stygg og fryktelig. Skrik lukter fryktelig. Opplevelse har ikke ennå oppstått. La dem lukte dårlig. Og jeg skal oppleve. En tanke som har oppstått fra nytelse må ha et fin og kortvarig liv. La tanke dø om dets liv er kort. Jeg vil ikke oppleve en tanke i lang tid.

”Denne gnist tilfredsstiller seg ikke verken med Gud eller treenigheten. Jeg sier til dere at denne lys skal ikke tilfredsstille seg med guds ånde. Jeg si enda mer: dette lys vil vite hvor alt kom fra. Dette lys vil leve i ørken uten gud. Der skal lys finne ro og tilfredsstillelse. Basis er rolighet. Dermed synker ånden i gudelig mørkhet og rolighet. Ånden mister seg selv og vet nå ingenting om Gud eller om seg selv.”

Folk sier til meg: du er drittsek og avskum. Du må dø. Og jeg kan bare lytte og forstå at avgrunn er uendelig. Vakker himmel om ettermiddagen; skygger og snø som ligger på blader. Du er nå denne kjønnhet som man kan bare drømme om. Du likner skog og fjell. De befinner seg i min sjel men samtidig jeg befinner seg langt fra dem. Du liten pike, du er alt for meg nå – både skog og fjell.

Også tørket grene har blomstrer.

En ukjent melodi høres tross all den bråk fra jernbanevogner. Men det finnes også en anne melodi: samling av øyeblikkelige opplevelser. Disse opplevelser inneholder ingen menneskelige ting. Den andre melodi danner iblant folkets skjebne. En som har hørt disse lyder vet at det finnes ikke mer grandios kor. Denne kor tar verdens hjerte i sine hender.

Det virker av og til at jeg eksisterer ikke. Jeg mener at jeg eksisterer ikke i dete hele tatt. Jeg tenker at vind kan blåse meg av gård på det samme måte som frontrute renses i bilen. Og jeg skal vende til noe jeg var skapt av – jord, vind, snø og nysgjerrighet. Det oppstår et synsbildet foran mine øyne: som om gamle mennesker befinner seg i fjerntliggende hytte. Så fikk disse gamle mennesker en ide om å sette sammen ukjente bevisstheter for å skape et ny levende vesen. Enhver av gamle mennesker ga dette vesenet oppfatninger, kjærlighet, tanker, minner. Og dermed oppstod det et mennesket. Skal det bli igjen noe om deres interesse tar slutt? Jeg skal bare vende tilbake til det jeg var skapt av. Jeg synes at de gir meg en sjanse til å avgjøre selv om jeg skal være interessant nok for dem.

Når jeg hører på Matia Bazaar, så blir jeg tørst etter død. Og kanskje det er ikke død i det hele tatt? Kanskje dette er liv? Jeg ser avspeiling av sol dypt i seg selv. Kjærlighet og død vandrer sammen på vei til glede.

Jeg er kanskje morsom. Jeg ser kanskje ut som en søker etter måter å bekjempe enslighet på. Hvordan kan jeg forklare at jeg vil bare vise hvor nært ligger Noe…

Hest og pinnsvin gikk sammen gjennom tåk i Kronstadt. Der var det bare ett blad for dem begge. Dette bladet fløy til dem og tilbake hele tiden. Bladet liknet Lui-de.Brojlu fra mine barndomsdrømmer. Jeg så en drøm: tykk edderkopp satt på en plass. Et par måneder siden jeg har møtt ei jente med mannlig adresse. Edderkopp ler over vårt dum bevissthet. Bevissthet er ikke en del av menneskets psyke. Her er noe jeg virkelig tenker om. ”Hva heter du?” – jeg spurte henne. ”Hvor kaller de deg?” Hva skal føle en person som blir påkalt til død? Jeg husker snø, is og bestemt avgjørelse: ”Hvis mine gripere skal ikke holde meg, jeg skal gripe med mine tenner”. Jeg gikk til topp. Og ingen ba meg om å gjøre dette. Der jeg har følt seg glad. Der jeg har følt mange vakre opplevelser som kan sammenliknes med japansk kirsebær tre.

Det å være som en bekk. Det å bare renne sin vei.

Når jeg ser på en gammel mann som bærer møkket bøtte, så ser jeg at han kan ikke oppnå noe i det hele tatt. Han har ingen mål i sin hode. Han har verken tid eller krefter for å realisere sine mål. Han har ingenting. Det finnes bare verden som avspeiles i hans hode. Slik situasjon får meg til å stanse. Jeg vil stanse hele verden. Jeg vil oppleve dette akkurat nå for å kunne bekjempe slik situasjon i fremtid.

Det å utsette livet for fare er en vanlig ting i våre tider. Men hvorfor utsetter ingen for fare sin død?

Jeg blir rolig ved hjelp av latter, skriker, håndbevegelser og skygger.

Fravær av musikk forårsaker melodi av samadhi. Fravær av opphisselse forårsaker opphisselse av samadhi. Fravær av intellekt forårsaker intellekt av samadhi. Når alle tre personer dør, kommer samadhi til synet. Når samadhi oppstår, så er det ikke noe å tillegge.

Jeg følte en spesiell lukt da jeg kom ut i dag. Det var lukt av en fugls skygge; av trærets bevegelse; av en sprekk i asfalt.

Blinde mennesker ser bare blinde mennesker. Døve mennesker hører bare døve mennesker. Jeg venter ingenting her. Hver dag bringer meg videre. Jeg mister noe ugjenkallelig. Man kan få synet tilbake bare innefra. Det er ingen vits i å drille øyne. Det betyr at først må man gå, for å komme senere.

Tilstand av intellekt som befinner seg ingensteds. En slik tilstand som forårsaker ingen tanker. Et stein synker straks etter at man kaster den til sjø. Man ser bare avspeiling av sin egen ansikt i sjø.

Jeg prøver å søke på uvanlige opplevelser. F.eks. forestill seg at jeg skal død straks. Forestill seg all den frykt jeg opplever. Er dette bare syk fantasi? Jeg tror ikke det. Det er heller en måte å finne nye tenkemåter på. Følelser blir friske og gjennomsiktige. Jeg kan se livet gjennom dem. Ellers forestill seg at jeg sitter under et tre i samadhi. Noen oppfatninger i samadhi flytter bevissthet til en ny plass. Det å skape slike oppfatninger er en kunst. Det er rart at mange mennesker skaper de samme oppfatninger. Jeg liker japansk kunst hokku og tanka. Denne kunst hjelper meg å oppfatte ting annerledes. Hvor mangfoldige er de verdener min bevissthet reiser til? Det finnes minst en felles ting i dem: det er selve beundring pga at jeg oppfatter verden annerledes. Vane til å flytte bevissthet gjør meg klar til det at jeg finner vei til samadhi.

Bråk hindrer min konsentrering. Jeg hører den når min hjerne er fullt av tanker. Ingenting hindrer meg når hjerne er i naturlig tilstand. En hindring er noe som sperrer fløde av oppfatninger. Finnes det ingen fløde så finnes det heller ingen hindringer. Hvorfor befinner jeg seg ikke i samadhi nå? Dette er eneste spørsmål som jeg kan spørre seg selv.

Jeg følte lukt av død da jeg kom ut i dag.

Jeg blir begeistret av det hvor øyeblikkelig er vårt liv. Alt er i bevegelse og oppløsning i min verden. De mennesker som lever i verden av fasthet og bestemthet, opplever dårlige oppfatninger. En åpen hjerte forårsaker underlig følelse av kjærlighet. Denne kjærlighet befinner seg utenom tid. Kjærlighet bir gjenfødt hver eneste øyeblikk. Kjærlighet eksisterer verken i fortid eller i fremtid. Når situasjon har endet, så oppstår det en ny verden. Men det finnes ikke to hjerter i denne verden. Både liv og død forbindes når det kommer tid til å si farvel. Liv og død inngår en avtale om nøytralitet. Det finnes en hytte med gamle mennesker. Deres hjerter er rolige og kaldblodige. Men jeg vil ikke ha dette. Jeg skal heller vente på en syklon som skal rive meg i biter. Og sjelen min skla være fri.

Jeg leser aldri det jeg har skrevet.

Det ligger snø alt omkring. Det er hvit himmel alt omkring. Jeg er alene blant denne fryktelig evighet. Jeg kan ikke gjøre ett skritt på vei til min kjæreste. Det er fryktelig. Jeg mottar denne frykt med glede fordi at jeg tror at denne frykt skal rense meg fra alle ubetydelige ting. Det blir igjen kun kjærlighet og opphisselse. Jeg skal etter hvert oppleve klarhet i sine tanker. Jeg skal aldri glemme deg. Deler av dikt. Feber. Hjerteslag. Knyttet hånd.

Jeg er 30 år gammel. Jeg er gråhåret. Jeg ser på dem og skjønner at virkelige opplevelser påvirker meg. Jeg skal sikkert krenke en dag. En dag jeg skal forlate alle mennesker og denne verden i det hele tatt. Jeg skal forlate både dyr og fjell. Hvor skal vi møtes igjen? Hvor skal jeg møte min elskende igjen?

Ting vi gjør. Jeg husker tider da jeg var interissert i noe. Jeg var opptatt av å studere nye språk, matte og fysikk. Jeg opplevde historier av ukjente mennesker. Jeg gråt over lidelser av litterære karakterer. Og jeg vet mange mennesker som har gjort det samme og som forsetter å gjøre det (jeg mener de personer som gjør dette pga sine egne ønsker). Jeg forstår ikke. For alle disse handlinger skal bli til ingenting snart. Alt er begrenset med sin egen natur. Både kunstige karakterer og vitenskap skal forbli det samme om tusen år. Sjelen skal snart bli tom igjen. Kanskje jeg er bare syk? Nei, for jeg ser alle trinn av min egen liv. Jeg vet at det finnes ingen  anne utvei. Hvis dette er sykdom – la det være slik. Det betyr da at jeg liker å være syk PÅ DENNE MÅTE. Det betyr at jeg kan stå opp og gå for å møte seg selv. Jeg har alltid ønsket å elske noen. Dette er sannhet som jeg har kanskje prøvd å skjule i barndommen. Kan noen si det samme om seg selv? Jeg vil se på et slik menneske. Det vil alltid være et menneske som skal kunne forklare min nødvendighet i det å elske seg selv.

Hvem skal lese alt dette unntatt av meg?  Jeg leser dette ikke selv. Betyr det at ingen skal lese dette? Hvorfor skriver jeg dette da? Det finnes en liten håp på det at noen skal lese dette en dag.

Hun badet i barndommen. Plutselig følte hun en glatt bjelke undr sine føtter. Siden denne gangen hun frykter å bade i enslighet. Prøv å forstå denne enkel historie. Dere skal forstå at verden gjennomborer vårt liv og forsvinner. Hvem skal motsette seg denne mektig strømme? Ingen prøver å gjøre motstand. Vis meg noen som kan motstå livet tross viten om at slik handling skal føre til noe ukjent og fryktelig. Denne lille pike har ikke visst at en enkel historie skal forfølge henne hele livet. Kan vi føle om en eller annne situasjon skal skape et spor i våre sjeler for resten av livet? Det hender av og til at tilfeldig blikk, ord eller møte påvirker oss sterkt. Da kjønner vi at NOE har hendt. Det er ikke å forstå på noen annen måte. Dette er hemmelighet.

Det blir to av meg når jeg er i fjell (jeg og et fjell). Det oppstår to av meg når liv og død kjemper i meg. De snakker sammen som ”jeg og jeg”. Det oppstår to av meg når jeg elsker noen (jeg og den jeg elsker).

Det finnes en svakhet som er ikke mitt mål. Denne svakhet er blitt til svakhet kun pga det at denne svakhet unngår styrke. Denne svakhet gjør ingenting (verken gir eller taper noe). Denne svakhet er styrkets bøyelig side. Forskjellige tanker oppstår i min hode når jeg ser på deg. Jeg ville ha fjernet dem, men jeg har et ønske til å si dem høyt. Jeg lever ved hjelp av ord som jeg sier til noen jeg elsker.

Alle de uforståelige ting forårsaker tvetydige resultater. Alle tvetydige ting forårsaker flertydige resultater. Alt flertydig forårsaker i sin tur harmoni og oppløsning. Til slutt alt forsvinner. Ingenting er så evig som noe som har forsvant.

I dag opplever jeg dype og betydelige drømmer. Når jeg våkner opp, så forstår jeg at mine drømmer var virkeligheten nær. Disse drømmer inneholder for mye skrot. Man kan oppnå slike drømmer ved hjelp av mange midler: sex, enslighet o.l. Men den sterkeste middel er kjærlighet. Jeg bevitner at kjærlighet er den mest beundrende ting jeg har kjent i hele sitt liv. Og jeg har kjent og prøvd virkelig mye ting. Når det skjer en gjennombrudd, så blir også oppmerksomhet nær venn av kjærlighet. Hele min hjerne ryster i påvente av ny liv. Mine drømmer blir til en del av kjærlighet. Jeg mener selvsagt den kjærlighet som avviker seg fra vanlig kjærlighet (kjærlighet-egenskap). Jeg kan si til seg selv at jeg skal bruke kjærlighet for å oppnå drømmer. Jeg tror at dette er min lykke.

Jeg kan se mange ting. Og jeg ser mange ting. Men jeg ser ikke fremtid. For jeg er ikke Gud. Jeg er jo bare et nyfødt barn av samadhi. Og det er vanskelig å holde seg nøytralt i forhold til det jeg ser. Jeg synes av og til at jeg kan hindre min egen intellekt. Jeg har valgt å ikke blande seg inn i det gudelige helt til jeg blir absolutt sikkert i det at jeg skal ikke HINDRE utvikling av livet.

Etter å ha renset halsen jeg stod opp og gikk til skog. Alt omkring virket levende: blå gress, trær som har røttene oppe, sjø. Livet var helt i gang. Jeg må gjøre ett skritt. Jeg vet ikke hvor jeg skal gå. Men jeg må gå. Jeg har gjentatt disse ord som påkalling. Et skritt kan ikke gjøres mot noen retning. Et skritt må bare bli gjort. Bare et enkel skritt. Dette er ubegripelighet av enkelte ting. Jeg liker enkle ord og følelser. Jeg ser enkelthet av kjærlighet. Og nå jeg må bare gjøre enkelte skritt.

Jeg har først tenkt om dette ide for lenge siden. Da var dette bare en eventyr. Noen år senere jeg har forstått at noe må gjøres. Så har vanlig liv tatt seier igjen. Men en dag har min gammel ide kommet til synet og jeg kunne ikke tenke om noe annet.

Slik har jeg bestemt å skape en ny verden. Emosjon er en ting som har lengde (i tiden). Opplevelse er øyeblikkelig. Opplevelse er en flekk som har ingen lengde. Opplevelse er katarsis (renselse). Opplevelses styrke konsentrerer seg i øyeblikkelighet (et punkt der det finnes verken fremtid eller fortid).

Alt er ubetydelig i sammenlikning med evighet. Man skal uansett sitte for å telle minutter som skal bli igjen. Det finnes slutt på alle ting.

Knytter man seg ikke til en viss tidspunkt i livet, så blir emosjoner erstattet av opplevelser. Fordi at emosjoner er bare en konsekvens av visse opplevelser. Men en virkelig opplevelse avviker seg fra emosjoner betydelig. Det er bare ett skritt mellom praksis av rent opplevelse til Samadhi. Rent opplevelse likner det å falle i dyp og veldig fullkommen liv. Den viktigste egenskap av opplevelse er fullhet. Du blir proppfull av fullhet. Du føler at dette er den ytterste realisering. Verden viser deg sin uendelig dybde.

Det finnes en sjanse som befinner seg i ugjengjenldt kjærlighet. Man kan benytte denne sjanse når man opplever sine opplevelser uten frykt. Ugjengjeldt kjærlighet skjuler skatt. Denne skatt er tilgjengelig bare for de mest sterkeste mennesker.

Når jeg hører kvinnelig skirk på gate, så tror jeg at noen kaller meg. Jeg tror at noen kan ikke lengre vente på meg. Hun bare går ut og skriker og håper at jeg skal høre dette. Jeg slutter å tenke på noe og jeg stanser for å høre. Jeg får et ønske til å ta på seg klær og løpe ut for å skrike – jeg er her!!

Fjell tok min kjærlighet og luft. Mennesker tok min troskap. Smerte tok min håp. Når jeg åpner sin hånd og alt jeg har faller ned, så forstår jeg at alt oppstår igjen i mine hender. Det finnes noe som jeg kan ikke miste. Men jeg glemmer om dette hver eneste gang.

Jeg har merket at Akutagava ønsket å uttrykke samling av hendelser ved å bruke partikkel ”-no”: ”Aru sigure-no furu ban-no koto des”. Jeg har i sin tur brukt for mange ”og”. Jeg har også brukt for lite kommaer.

Jeg kunne snu seg og gå i det første gang. Og alt dette skulle ikke hende. Jeg skulle bare oppleve melankoli etter alle de urealiserte ønsker. Men jeg har valgt å handle annerledes.

Når jeg sitter ved fyr i skog (jeg kan spende to timer eller to dager i skog), så føler jeg seg samlet. Mine tanker er rettet mot min egen liv. Mine tanker vender ikke tilbake til by. Jeg føler lukt av frisk luft. Ellers så føler jeg at friskhet fyller meg. Jeg tar friskhet tilbake til byen. Jeg ønsker ikke å eie noe. Dermed jeg føler seg fri blant de opptatte mennesker.

En rekke navn som jeg skal aldri glemme: Agutava, Kobo, Abe, Kavabata, Fauls, Kastaneda, Nikoll, Ljosa, Frisj, Krisjnamurti, Suzo, Tauler, Osjo, Nicsje, Ramakrisjna, Milarepa, Gazdanov. Dette er en hypnotisk rekke av navn som får meg til å føle feber og hete samtidig. Jeg føler seg inne; jeg ser en uendelig rekke; jeg hører at denne torden nærmer seg.

Det hender av og til at jeg føler en rar følelse etter å ha våknet opp om morgen. Hvis jeg beveger seg ikke, så kan denne følelse fremvises mer klart. Denne følelse er ikke knyttet med drømmer eller andre ting. Denne følelse kommer fra det innerste. Denne følelse avviker seg fra alt jeg har kjent i drømmer og i virkelighet. En samtidig fryktelig og tiltrekkende oppfatning. Den er fryktelig fordi at den truer alt omkring. Og den er tiltrekkende fordi at den den åpner for opplevelse av tomhet som fyller alt omkring.

Enslig vandringsmann i splitt verden.

Det blir regnet at kvinner lever av følelser. Men i virkeligheten følelser lever av kvinner. Det blir regnet at mannfolk må være sterk. Men i virkelighet styrke spiser mannfolk ved hjelp av ære, ærbarhet og fortrinn. Styrke og følelser lever av folk. Men jeg vil ikke gi mat til følelser. La vind helbrede mine sår. La vind slette min navn. Jeg skal gjemme seg på en barnslig måte.

Raseri er min venn. Jeg forstår ikke hvorfor folk flest bygger sine forhold på høflighet. Jeg vil ikke være høflig. Jeg kan være kjærlig; jeg kan være grov. Hvor er det blitt av rasende mennesker? Raseri har ingenting med irritasjon eller aggresjon å gjøre. Hat, aggresjon og irritasjon er ødeleggende følelser. Disse følelser svekker mennesker. Jeg blir irritert og aggressiv om verden avviker seg fra mine forestillinger. Raseri er noe helt annet. Raseri er anstrengelse av alle mulige krefter rettet mot det å oppnå klarhet. Man kan ikke være virkelig rasende hvis man er ikke virkelig kjærlig. Man kan ikke være virkelig rasende hvis man er ikke villig å ofre sitt liv for noen man elsker. Man kan oppleve virkelig raseri hvis man er i stand til å oppleve virkelig kjærlighet. Alt annet er for ubetydelig for å fremkalle raseri. En som kan ikke konsentrere seg kan heller ikke være rasende. Rasende Buddha. Raseri omfatter alt omkring. En rasende person bryr seg ikke om høflighet og anstendig oppførsel. Raseri kan ikke være rettet mot noe ubetydelig og tom. Raseri kan ikke være rettet mot en person. Raseri kan være rettet mot tåpelighet. Og da spiller det ingen rolle om denne tåpelighet befinnes i deg eller i meg.

Det finnes en hytte. Der sitter det gamle mennesker med rolige hjerter og gråe skjegg. Alderdom kan ikke knuse deres upåklagelig eneklhet. Alderdom kan ikke eldre noe som knytter seg ikke til ungdom. De kan ikke miste energi som de har allerede sendt fra seg. Den største styrke baserer seg i svakhet. Hva kan bekjempe denne svakhet? En som har gitt fra seg alt, blir usårlig. Til og med fjell som har eksistert i tusener av år kan ikke bekjempe svakhet.

Lyse-blåe områder i Bodhis land. Eksisterer det noe bedre enn det?

Det er rart: jeg spiser og drikker. Men livet forlater meg likevel. Hva blir igjen etter meg? Selvsagt, selvsagt, ja… Jeg smiler fordi at jeg husker:

 

Hva blir igjen etter meg?

Blomster i vår,

Gjøk i sommer,

Ren og kald snø i vinter

 

Naturlig anestesi er rolig og kald ørken. Det finnes ørken i enhver person. Når lidelser bli utålelige, så sklir sjelen ned til denne ørken. Man opplever lykksalighet i denne ørken. Det finnes nesten ingen smerte og bekymringer. Kan jeg godta ordet ”nesten?

Enhver har svakheter. Og akkurat disse svakheter gjør deg sterkere.

Det er spøker rundt omkring. Jeg skal bli misantrop. Alle frykter usikkerhet. Men jeg har forandret sitt liv. Og hva har jeg fått? Skal jeg forlate mennesker nå? Man kan tenke at en bro mellom det gamle og det nye livet skal hjelpe. Men det er ikke sant. Det ligger en veldig stor avgrunn mellom det man kjenner og usikkerhet. Alle disse broer er bare en måte å bli rolig på. Man kan begynne et ny liv bare ved hjelp av en desperat hopp. Hvem skal hoppe? Jeg kan ikke vende tilbake til fengsel. Dermed jeg skal gå videre. Jeg kan ikke fortelle om mine mål til noen. Man bør åpne øyne for å kunne se. Jeg går videre hele tiden. Jeg tror bare i kjærlighet.

Hva så jeg i hennes øyne? Var det virklig kjærlighet? Jeg må svare på dette nå. Kanskje hennes øyne avspeilet min egen galskap? Det er interessant å ha øyne dekket med et speil. Opplever du kjedelighet, så ser du kjedelighet i øyne. Hvorfor prøver ikke hjerte å knuse dette speil?

Tynn følelse av kjærlighet skal aldri rives.

Jeg liker ikke å forbinde alle følelser med forståelse. Forståelse avgrenser følelses mening. En følelse innebærer en hel verden i seg selv. Alle ting oppstår fra en ukjent avgrunn. Jeg foretrekker å se på avgrunn gjennom kjærlighet. Nei, selve kjærlighet er en avgrunn. Man tier når en følelse oppnår sin høyeste punkt.

 

”Du skal svare om de spør.

Du skal tie om de ikke spør

Hva er gjemt i din sjel,

Bodhidarma de Herlige?”